Mens jeg venter på våren - Aske på snøen

Det er ikke lett å vente. For hver dag som går uten merkbar snøsmelting, kjennes våren som en uoppnåelig drøm. Den er på vei, men den leker med meg. Den erter og gjemmer seg. Den tøyer tålmodigheten til bristepunktet.
I ettermiddag var jeg ute med en stor balje med aske fra de to vedovnene mine. Det blåste, så jeg passet på å rygge mot vinden mens jeg kastet ut den grå, støvete asken. Små klumper og biter spredte seg hit og dit, mens støvet virvlet av gårde i små askeskyer og la seg som en hinne over snødynene. Jeg hostet og blunket og satte grå avtrykk i snøen der jeg baste meg gjennom hagen.

Kjøkkenhagen, urtehagen og resten av hagen går nesten i ett om dagen. Snøen gjør alt den kan for å utjevne høydeforskjeller og gjerder. Det er rart å se hvordan hagen kan endre uttrykk så totalt. Alt som ligner på frodighet er borte. Fargene er borte. Duftene er erstattet med en lukt av vinter. Etterhvert vil den endre seg til lukten av vår, men ikke riktig enda. Lukten av vår er for meg en blanding av våt snø og jord. Det lukter friskt og syrlig. En lukt full av liv og håp. Jeg kan nesten ikke vente. Det er et av årets største høydepunkter den dagen våren kiler i nesen.

Her er urtehagen i slutten av juni i fjor. Den høyre bjørkestubben er nå kun synlige som en bitteliten haug i snøen. Skiltet står i snø til halsen.
Det var like mye snø i fjor, men da kom sommeren som en virvelvind i mai og satte fart på alt som vokste og grodde. Helt til tørken satte inn. Jeg kunne nesten ikke tro hvor varm sommer vi fikk i fjor. Den ene godværsdagen avløste den andre. Det var helt fantastisk. Jeg måtte vanne en del i kjøkkenhagen, men resten av hagen klarte seg med minimalt med vann. De er nok ikke bortskjemte, plantene mine. De har lært seg å strekke røttene godt ned.
Det skal bli spennende å se hvordan våren og sommeren blir i år.
Men først må altså snøen bort!

Det blir ikke pent ute når jeg strør med aske, men det virker!

I morgen og resten av uken er det lovet mye sol, og den vil varme opp de små, mørke partiklene som så vil bidra til å smelte snøen. I dag kunne jeg ikke se at snøen hadde smeltet noe i solen, men i morgen ettermiddag håper jeg å se forskjell. Stygge, skitne kratere med porøs snø vil åpenbare seg etterhvert. Det blir gresselig stygt og skikkelig møkkete, men det tar knekken på snøen.

Akkurat hva jeg ønsker meg nå!

I mens får jeg kose meg med vintervennene mine. Under taket på verandaen henger en foringsstasjon som er elsket av fuglene. Den er elsket av meg også - hver gang jeg ser på fuglene, men ser jeg ned på gulvet så rynker jeg på nesen. De griser noe grenseløst disse små nøstene, Det ligger små fettbiter fra meiseboller og frøskall overalt. 

Derfor kikker jeg minst mulig ned og mest mulig opp. Gulvet kan jeg spyle til våren. Nå handler det om overlevelse for de fjærkledde, fristelser for kattene og smilepauser for meg. 

Jeg orker rett og slett ikke å nevne for dem at de kanskje kommer til å mangle tak til neste vinter. At hele stativet muligens flytter ut i hagen...

Det får jeg ta neste vinter. Hvis jeg husker det...

Nå lengter jeg bare etter en ny hagesesong. Om den blir varm, kald, tørr eller våt, det får så være, men jeg trenger å kjenne jord under føttene og mellom fingrene!

Jeg trenger den energien som fargene gir, lyden av insekter og bladverk som svaier i vinden. 

Jeg gleder meg til å åpne døren og gå rett ut i mitt eget lille paradis. 

Det er i ferd med å skje, sakte, sakte - nesten umerkelig.

Snøen skal få svette godt de neste dagene. Jeg kjenner at jeg gleder meg!

Mens jeg venter på våren - Krokus

Den første blomsten som dukker opp i hagen min om våren er nesten alltid en krokus. Jeg blir like lykkelig hver gang. Og kommer det først en, kommer det mange! De små spirene dukker opp i takt med at snøen trekker seg tilbake. Det er slett ikke alltid de klarer å vente på bar mark. De små spydene presser seg bestemt opp gjennom nesten hva som helst. Krokus er utrolig tøffe planter. Det er nesten ufattelig at så tynne, skjøre kronblader kan folde seg ut etter å ha stanget seg gjennom halvfrossen, våt jord, småstein, råttent løv og gammelt brask. Blomstene er hele, rene og så tynne at de blafrer i vinden. Ser man dem mot solen kan man se tvers gjennom de klare fargene. De er både sarte og kraftfulle på en gang. 

Krokusene blir flere for hvert år uten at det er noen som helst fare for at det kan bli for mange av dem i hagen min. Jeg hjelper til ved å dele tette tuer og ved å sette noen nye hver høst. Det er fort gjort. Eller kunne i hvert fall vært det, hvis jeg hadde husket om høsten hvor det egentlig er plass til knoller under overflaten. Erfaringsmessig tenker jeg likt hver høst og stikker spaden rett gjennom en gjeng med allerede etablerte krokusknoller. Og skulle jeg finne på å bomme på krokusen så deler jeg gjerne en påskelilje eller tulipanløk før jeg får sukk for meg. Men det er høstens dilemma. Det er måneder unna, og alt jeg kan tenke på nå er våren som skal komme. Husket jeg egentlig å dele de tetteste tuene med krokus i høst? Har jeg satt dem der solen smelter snøen først, tro?

Krokus har faktisk ikke stilk på samme måte som de fleste andre blomster. Den skyter knoppen sin rett opp fra jorden på et stilkaktig kronrør, samtidig som bladene dukker opp. Alt dette kommer fra knollen nede i jorden. Krokus har stengelknoll. Det vil si at nedre del av stengelen er omdannet til et lagringsorgan. Krokus kan tas inn i vase, men fordi de mangler en solid stilk er de mindre egnet til dette enn andre blomster. Og tar man dem ikke inn, er det kanskje bryet verdt å sette seg ned på bakken i blant, for å komme i øyenhøyde på den måten. Fra avstand er krokus fine fargeflekker i vårbrun hage, men på nært hold er de fascinerende skjønnheter hver og en i sær.

Her er en snøkrokus; Crocus chrysanthus 'Romance'

Krokus, som er i irisfamilien, kommer opprinnelig fra fjellområder som Pyrinéene, Alpene og Karpatene.
De er for det meste høyfjellsplanter, og da er det kanskje ikke så rart at de er så viljesterke og hardføre.

De fleste krokusartene blomstrer om våren, men det finnes også høstblomstrende krokus.

Selv har jeg kun vårblomstrende krokus i hagen, og av dem foretrekker jeg de småblomstrede sortene. De er mer grasiøse og livlige enn de storblomstrede, synes jeg. Dessuten tåler de et snøfall bedre også.
Men, jeg er som Ole Brum og sier helst "Ja, takk" til begge deler!

(Noen kaller Tidløs for høstkrokus, men Tidløs er en Colchicum autumnale, og ikke en krokus, selv om de kan minne om hverandre. Den er forøvrig veldig giftig! Det er kun krokus på bildene jeg viser her.)

Krokus er ikke så kresen når det kommer til jord og ph-verdi, bare den er passe fuktig og veldrenert. Når krokusen har blomstret dør knollen, men det gjør ingen ting, for før den dør sikrer den seg vet at nye knoller vokser over.


Krokus kan sette igang å blomstre selv om det er helt ned mot 5 grader. Det er ganske fantastisk!
Den tåler både sol og halvskygge, men blir det for mye skygge kan det bli litt lite blomster. Når knollene først ligger i jorden kan de bare bli værende. De klarer seg fint selv.
Hvis man vil, kan tuene deles når de blir tette, for å spre dem utover et større område.

Det eneste man skal huske på er at man ikke fjerner eller klipper vekk krokusbladene før de har visnet. Dette er for at de skal rekke å sende næringen ned i knollene slik at de får en god start neste år.
Og det vil vi jo at de skal få.

Det er litt skummelt å legge til navn her, for jeg husker ikke lenger hvem som heter hva. Hvis jeg skulle gjette er dette en Crocus tommasinianus 'Ruby Giant'

Vårkrokus blomstrer tidlig, og blomstringen varer gjerne i tre uker. Blomstene lukker seg om natten og åpner seg om morgenen. Hvis det regner eller er overskyet, holder blomstene seg lukket. De trenger en liten temperaturøkning for å åpne seg. Det får de på dager med sol og mye lys.

I mørke og dårlig vær beskytter altså kronbladene det viktige pollenet sitt ved å lukke seg beskyttende rundt. Da ligger insektene i ly likevel, og når humler og bier krabber frem og strekker på vingene, dirrer det altså i kronbladene også. Celler ekspanderer og trekker seg sammen som om de følger naturens egen puls. Og humlene kommer til vidåpne matfat, mens solen titter varmt ned på samarbeidet som skjer mellom blomster og bier i en verden hvor biedød er et faktum, og hvor barna må demonstrere for å vekke foreldrene fra totalødeleggelse av klimaet. Det har vel aldri vært viktigere å dyrke føde for insektene våre enn det er nå. Da er krokus en viktig blomst. Den tar vare på de insektene som våkner tidligst.

























Akkurat nå ligger alle krokus på Fagertun i frys under en tykk dyne av snø. Når telen begynner å gå, slik at vann kan sildre ned i jorden, har hagen våknet. Jeg får ikke ta del i alt som skjer før det når overflaten, men da er jeg klar. De skal få en varm velkomst når de dukker opp.

Jeg kan ikke annet enn å smile ved tanken på at startskuddet for våren snart går der ute under snøen.

Velkommen skal dere være, alle som en :)


Filmen nedenfor er lånt fra You Tube og viser hvordan en krokus åpner og lukker seg over en periode på to dager.

Tanker og drømmer for sommeren 2019

En Klokkeranke (Cobaea Scandens) er i ferd med å løfte seg opp fra jorden. 

Det nærmer seg en ny sesong. Februar var en annerledes måned som tok brodden av alt snøfallet som innledet året. Men nå har mars kommet med kuldegrader og snø igjen. Jeg tør likevel å håpe på en vår i år. Det fikk vi ikke i fjor.
En ny sesong er aldri så spennende som før den starter. Akkurat nå er nesten alle faktorer ukjente, men jeg vet i hvert fall hva jeg har å bygge på. I det minste i grove trekk.

 Til forskjell fra i fjor på samme tid, har jeg et drivhus. Der inne står det en drueplante i ett hjørne og en ildblomkarse i et annet. Drueplanten tror jeg lever. Ildblomkarsen aner jeg ikke hvordan har klart seg.
Mange av urtene mine som sto i krukker i fjor, står nå på overvintring inne drivhuset. Der står de rett i bakken. Snødynen som ble bredt over urtene i desember, har blitt fornyet etter februars vårvarme herjing. De tomme krukkene fra forrige sommer er i ferd med å fylles med gammel, brukt plantejord og bokashi. Dette er også nytt for meg. I fjor tømte jeg bokashi i en egen binge ute hele vinteren, og det fungerte fint, men det er spennende å prøve nye ting, lære nytt og samle erfaringer.

Hvis det går som jeg har lest på nettet, vil bokashiblandingen i krukkene ha omdannet seg til næringsrik jord innen det er tid for utplanting til sommeren. I mellomtiden vil det spire fra frøene jeg har sådd i dem.

Eller vil og vil... Etter forrige helgs rundvask av drivhuset kan jeg faktisk konstantere at det allerede spirer. To av krukkene viser livstegn selv om yr varsler ny runde med vinter.
Jeg dekket de spirende krukkene med bobleplast og krysser fingrene. Jeg har en ovn til hjelp, men helt frostfritt blir det nok ikke framover.


Det er ikke bare drivhuset som er nytt og spennende. Til sommeren håper jeg det skal renne en bekk av sitrontimian mellom kasser og krukker i urtehagen. I fjor la jeg nemlig flere flak avklippet, sti-invaderende timian rett på barkdekket i urtehagen. Forhåpentligvis har disse flakene slått rot i underlaget av bark og kvist. Visst ligger barkduken og sperrer 5 cm nedenfor, men timian trigger mot har jeg lest, og da lar den seg neppe skremme av litt duk. Jeg synes det myker opp med vekster i underlaget  mellom kasser og krukker.

Det går bra om sitrontimian sprer seg mellom kasser og krukker. Den tåler lett tråkk, dufter godt og biene elsker den.

Her strekker selvsådd kamille seg opp til salvien. Ved føttene har den selskap av sitrontimian. Det er rett og slett rom for litt mingling i urtehagen - men bare i mellomrommene. Jeg vil helst ikke blande innad i krukker og kasser.

I kjøkkenhagen er jeg spent på om høstens gulrotsådd kommer til å spire.
Gjør den det blir jeg kjempeglad, og hvis det ikke spirer har jeg kjøpt masse frø som kan sås til våren. Problemet blir kanskje størst hvis gulrotbedet faktisk slår til - for hvor har jeg da plass til å så de nyinnkjøpte gulrotfrøene? Ikke i nabokassen i hvert fall. Der satte jeg hvitløk i høst. Også det var en førstegangs erfaring. Skjønt, erfaringen har jeg vel strengt tatt ikke høstet enda...

Her er hvitløk satt i jorden, klare for å pakkes inn i jord. Spennende om det spirer til sommeren.

Jeg snekret meg en liten kasse ekstra i fjor. Den står litt skyggefullt til, og passer derfor fint til salat. Likevel har jeg rent for få kasser i forhold til frøposer.

Bakerst til høyre fikk jeg klemt inn en liten kasse ekstra. Den er ekstra høy fordi bakken skråner. Det gjør det lettvint å høste salat i behagelig høyde

I går mens jeg kjørte bil og lyttet til Flytsonen på radio, fløt tankene avgårde til neste sommer og kjøkkenhagens plassutnyttelse. En løsning kan være å tømme jordbær- og rabarbrakassen. Det betyr at både jordbær og rabarbra må få nye hjem.Kanskje jeg kan snekre en slags jordbærvegg? En endevegg på kompostplassen, med jordbær i etasjer oppover. Jeg tenker det som en slags bratt trapp. Den vil bli østvendt, men det kan gå. Hmm... Lurer på om jeg ikke skal gi det en sjanse. Hvis jeg bare utnytter rommet oppover så blir kjøkkenhagen straks større.

Nå slutter liksom hagen ved uthuset, men det gjemmer seg faktisk et ganske stort areal naturtomt på baksiden...

Kanskje denne stien etterhvert vil lede til en helt ny hage? Det er en spennende tanke.

Jeg har lyst til å utvide hagen bak uthuset også. Der er det naturtomt nå med villbringebær, liljekonvall, nyperoser og gress. Om våren blomstrer det av blåveis og forvillede krokus og påskeliljer i det tørre gresset her og der. Da er det rimelig framkommelig, men ettersom sommeren skrider frem blir det mer og mer tilvokst og vilt på baksiden.

Jeg har et håp om at jeg skal kunne temme dette villnisset uten altfor mye gravejobb. Trikset er å bruke aviser. Jeg abonnerer på en papiravis, og sammen med reklameaviser, skal disse få dekke bakken etterhvert som jeg beveger meg ut på naturtomta.
Hvis bakken er samarbeidsvillig, kan jeg snu det øverste laget opp ned først, alternativt så lar jeg det være som det er, deretter legger jeg på et tykt lag av våte aviser, barkduk der det skal bli stier, og til slutt en topping av kvistkutt og bark. På den måten tenker jeg å kvele det som er i jorden av røtter og dermed legge til rette for nyplanting etterhvert.

Det er nok ganske skyggefullt bak uthuset - skjønt, jeg har ikke tilbrakt nok tid der til å være sikker på hvor mange soltimer det er snakk om. Uansett har jeg lyst å lage meg et woodland-område. Jeg kan la de trærne som allerede er der få bli, og i tillegg plante noe flere. Stauder som hosta, bregner, hasselurt, lungeurt og bronseblad kan bli fine der.

Lungeurt med sine prikkete blader liker det litt skyggefullt. Om våren blomstrer den vakkert i blått og rosa.

Både hosta i forskjellige varianter og hasselurt egner seg som bunndekke i skygge.

Som en del av nydyrkingsplanen har jeg også vært inne på tanken om å sette poteter oppå bakken og dekke med aviser og gressklipp. Det skal være en fin måte å bearbeide jorden uten spade. Jeg er usikker på om det kun fungerer på ren gressplen eller om det også kan gjøres på eng? Uansett er det jo en artig tanke.

Foreløpig kan jeg bare drømme og legge planer. Sommeren er fortsatt langt fram i tid. Jeg kan gjøre om  på planene mine flere ganger før det i det hele tatt blir mulig å sette en spade i jorden. Nå er det innehaging og sesongforberedelser i kjelleren. Der står spirene kjølig og lyst og vokser passe sakte. Grønnsaker og blomster i blanding. En spennende forsmak på hva som skal fylle bed og kasser til sommeren. Jeg gleder meg grenseløst!

Flere klokkeranker strekker seg mot lyset på kjøkkenbenken. De slipper fra seg frøkapselen og er fri! Helt magisk...