Gylne tider

 

Det har skjedd en forandring. Den samme som skjer hvert år. Det er høst i luften både morgen og kveld. Midt på dagen kan det fortsatt være sommer, men klesvasken som tørker i solen må plukkes inn før ettermiddagens lange skygger strekker seg over plenen. Ellers slår den seg i den fuktige luften.

Den asiatiske liljen 'Grand Cru' ton i ton med en ryllikplante. 

Hjemturen fra jobb går langs bølgene åkre gjennom gjennom et blidt Totenlandskap. Kornaksene har begynt å bøye hodene sine. Frøene i enden av hvert snerp søker mot jorden. Åkrene begynner å bli gyldne. Enkelte trær har fått sine første gule blader. Om morgenen ligger disen våt og sløret over landskapet og edderkoppspinn trer fram overalt med sine glitrende duggperler. Plenen er våt og (de små) sneglene i kjøkkenhagen har plutselig satt verdensrekord i formering og invitert hele storfamilien på fest. Spisskål og salat står på menyen. Desserten inntok de aller først i jordbærkassen, men det ser ikke ut til å ha påvirket matlysten nevneverdig. Eventuelt er den bare skjerpet. Når jeg tenker på alle de som har brunsnegler i hagen, skal jeg ikke si et pip for å klage på slektstreffet her. Det er mer enn nok mat til både meg og sneglene. De spiser hullene og jeg spiser det rundt. Vi kan sameksistere tross alt.

Flammebedet vokser seg nesten i høyde med pergolaen ettersom sommeren går mot høst.

Tette tuer med gullgul kransøye

Langs pergolaen justerer flammebedet temperaturen omvendt proposjonalt med gradestokken.
Det blir kjøligere i lufta og varmere i bedet.
Det spraker i gule, røde og oransje nyanser. Plantene vokser seg store og frodige. De lokker fram bier, humler, sommerfugler og fluer i hopetall. Det summer intenst og pollen fraktes fra blomst til blomst. Her er det prangende, stort og robust som gjelder. Alle vil ha full oppmerksomhet og de roper gjerne i munnen på hverandre. Det er helt greit. Jeg bare fryder meg.

Etasjeblomst 'Cambridge Scarlet,' nøkketunge 'Desdemona' i knopp og en daglilje jeg ikke husker navnet på...

En bie går inn for landing i en vakker Solbrud. 

Det er de gule fargene som dominerer. Aksnøkketunge, prydsvineblom, solsikker og marikåpe.

Solbrud, Telekia og Tagetes er alle attraktive for små flygende skapninger.

Det er tid for overflod og rikdom nå. Både blomster og grønnsaker byr seg frem og det er bare å høste i vei. Fargerikt og saftig. Nok for alle sanser, hus og mage. Det er ikke verdt å skjenke været framover en tanke. Her er det bare å leve i nuet. Nyte gleden som sildrer gjennom kroppen hver gang jeg kommer hjem og går inn gjennom hageporten. Det er så mye å se på, smake på og være en del av.

Over toppen

Som en liten bekk i følge med andre små bekker, blir til en brusende elv, har plantene i hagen gått fra en stille og rolig start i våres, til å vokse seg til et stort crescendo av brusende blomsterprakt. Selv om det meste av blomstringen har vært senere ute enn vanlig, kom det uunngåelige øyeblikket der hagen som helhet bikket over sitt eget toppunkt.
Kunne man enda fryse det øyeblikket!


Jeg oppdager det sjelden før det er forbi. Det er så lett å tenke seg framover. Litt for lenge. Omtrent som når jeg ser etter en rasteplass med fin utsikt på fjellet. Jeg forkaster den ene etter den andre fordi det stadig blir finere og finere. Og hva skjer? Plutselig er jeg på vei ned fra fjellet. Hvor snudde det? Hvordan skal man skjønne når man bikker toppen?

Telekia, Skogskjegg, Mjødurt og Bronseblad

Kanskje er det ikke nødvendig, og kanskje er det uansett individuelt hva man definerer som det absolutte høydepunktet. Heldigvis kan man alltid se ting på flere måter. Man kan ta inn helheten eller man kan dele helheten inn i sine enkelte deler og disse  videre inn i små og enda mindre detaljer.

Hvis jeg betrakter hagerommene her i Fagertunhagen hver for seg, er det fortsatt mange høydepunkter igjen. Det er som med selve livet. Det er kun en fase som er forbi. 

Våren, forsommeren og høysommeren er rett og slett tilbakelagt. Nå er det kaldere om nettene, mørkere om kveldene og høsthagen gjør seg klar til å folde seg ut. Det ulmer av varme farger inni kalde knopper. Bare solen varmer lenge nok av gangen så sprekker knoppene opp og avslører seg som rause gledesspredere. De skal være her og lyse opp i gråe som solrike høstdager helt til frosten setter et endelig punktum for hagesesongen 2017. 

Tagetes. Linné (rød) og Orange Gem

En georgine i ferd med å avsløre sin ID

Det er solsikker, georginer og solbrud, ja til og med geum dukker opp på scenen igjen med ildrøde blomster.
 Det er ikke måte på alle som vil være med. Noen bryr seg ikke om tiden. De bare blomstrer på. Det er de kjappe ettåringene. De har ingenting å tape, men alt å vinne på en lang blomstersesong. Da rekker de å sette enorme mengder frøstander for å sikre kommende generasjoner. Og her snakker vi ikke bare varme farger. Her er det rett og slett alle farger!

Solbrud med Tagetes Linné i bakgrunnen

Valmuer, tagetes, ringblomst, blomkarse, sommerstokkroser, pyntekorg og kornblomst. De har allerede blomstret lenge og det har ikke streifet noen av dem at vi er langt ute i sesongen. De briljerer. De fyller plassen sin med farge og smittende energi. De lokker fram sesongens siste stauder. De som er like kalde som isen på sjøen. Like vakre som snøkrystaller og isroser. Det er de blå. Høsthjelm, kinasøte og skogsøte. Så blå at de kan ta selvtilliten fra selve himmelen -  og farlig vakre.


Enn så lenge må jeg og humlene nøye oss med falmende riddersporer og metalliske blå alpestikler.
Ikke noe dårlig alternativ. Kan til og med brukes som tørkestativ for dryppvåte humler som trenger å henge til tørk.


Nå er det snart tid for høstens bugnende gavmildhet og skarpe farger. Kjøligere, men også klarere luft og fuktige morgener og kvelder. Mørket kryper innpå og nattefrosten har allerede opptrådt et par plasser på østlandet. Men ikke i Fagertunhagen. Jeg håper virkelig at det ikke skjer på lenge enda.

Over toppen - klar for neste