søndag 24. mars 2013

Påskehagen min

Med solskinnet kommer også håpet om snøsmelting og det første glimt av små spirer blant gammelt løv og visne planterester. Det blir ikke hagepåske i år. Ingen raking og rydding i vårfuktig jord. Det dufter ikke mold og fuktige, halvråtne blader, den gode tunge duften av vår.
Det lukter derimot frisk snø - og utover dagen... smeltende snø... Endelig! Den syrlige duften av våt snø er ikke så verst den heller. Da smelter det:)

Det er fortsatt kaldt om natten. I dagtidlig var det -17 grader ute. Men sola er her og nå minker det på snøen. Dette bildet er fra i dag. Kvisthulen min fikk en konglegirlander rundt åpningen sin til jul.

Haugen ligger fortsatt under en solid, hvit dyne.

Søtmispelen blir flittig besøkt av fugler og ekorn. Her sitter de og gumler og hakker på maten som hentes ved stuevinduene.

Lange skygger fra en lav morgensol er vakkert sammen med alle dyresporene i hagen.



I fjor matet jeg småfuglene hele sommeren.
Det myldret av dem og jeg klarte ikke å slutte. Kanskje spesielt på grunn av dompapene.
Det var så koselig å ha de fargerike fuglene i sommerhagen min.

Hver morgen sitter de på strømledningen utenfor soverommet mitt og fløyter. De venter på at jeg skal gå ut på balkongen og fylle solsikkefrø på fuglebrettene.

I sommer hadde de selskap av mengder av grønnsisik, foruten de vanlige meisene. Nå i vinter er det gråsisiken som deler plass med dompapen.






Jeg pynter med egg og påskeliljer inne - og smører skiene denne påsken.
Vi får besøk av venner fra England og da er i grunnen ski og snø mer spennende enn en nytint vårhage. Vi ligger nok et godt stykke bak England i vårkappløpet. Sukk...

Akkurat nå er det sol og skygge mot snøen som skaper farger og pynter opp i hagen.

De eneste fargeflekkene er det fuglene og katten vår som står for.

Kameleonpus venter på at en pip-pip skal lande på henne.
 Det krever konsentrasjon å hoppe fra gren til gren når man ikke har vinger.

Nelly koser seg i vårsola og varm bark er nok ikke så verst underlag å bevege seg på.

Hun har ikke opplevd et helt år enda og vet ikke hva våren er. Tenk så mye spennende som ligger foran henne...




Men så snart påskeskiene er satt tilbake i garasjen, og påskeeggene er tomme, da kan all snøen bare renne bort i sildrende bekker. Gjerne alt på en gang!
For nå er jeg utålmodig og kjenner at jeg begynner å få hastverk med alt som skal rekkes i løpet av våren.
Det er ikke verdt at våren blir for kort. Den er en deilig årstid som må nytes til fulle. Åh, som jeg gleder meg.


Kanskje våren gjør som Bjørnstjerne Bjørnson og velger seg April.

Ønsker alle en riktig god og solfylt påske!

onsdag 20. mars 2013

Mynte

Blant favorittene mine i urtehagen er det ikke mange som slår Myntene. Spesielt Peppermynten. Den bruker jeg nok aller mest. Peppermynte-te er godt året rundt og sjokoladekaker blir rene after-eight-kaker med en raus neve finhakkede blader i røren. Jeg drysser gjerne peppermynte på iskrem og fruktsalat også.
Egentlig er det vel Grønnmynten som er best egnet til matlaging. Bladene kan spises både rå og kokte.
I England er det den mynten som blir mest dyrket. Der lager de mintsauce som fast tilbehør til lam. Det har jeg ikke forsøkt - enda.

Her er en stor tue Peppermynte (bak tønnen) og en lav tue sitronmynte (bak til venstre).

Alle mynter bør formeres ved rotdeling. Dette fordi de har en tendens til å krysse seg med hverandre og gi frøplanter av dårligere kvalitet. -Og det vil vi jo ikke ha.
Mynte har imidlertid krypende jordstengler og underjordiske utløpere så deling er null stress. Det er i grunnen mer stress å holde myntene på plass der en ønsker dem. De eier ikke hemninger og baner seg fram med røtter som slynger seg både over og under jorden. De tar ikkke fem øre for å presse ut større naboer eller kvele de små. Vil de vandre ut i hagen så gjør de det. Eller mellom hellene ut på parkeringsplassen kanskje? No problem...
Fysiske sperrer er nok den beste løsningen.( Da puster i hvertfall alle naboplanter lettet ut!)
Kassene mine duger greit, og om man dyrker i bed er det ofte anbefalt å plante dem i nedgravde bøtter uten bunn. Bare husk å la kanten stikke litt over jorden, ellers stikker det straks en blekksprutarm eller fem over kanten for å teste terrenget på utsiden.

Grønnmynte

Bilde av grønnmynte lånt fra nettet.
Mentha spicata tilhører Leppeblomstfamilien. Den er en buskaktig flerårig urt som har sin opprinnelse i Middelhavsområdet. Den er imidlertid så hardfør at den kan dyrkes over det meste av Norge. Grønnmynte trives best i fuktig og næringsrik jord, i sol eller halvskygge. Fordi den bruker opp næringen i jorden der den står, bør den flyttes til ny jord minst hvert fjerde år for å opprettholde frodigheten.

Grønnmynte har grønne eller rødbrune opprette stengler og blankgrønne blader uten bladskaft. (I motsetning til Peppermynte.) Bladene er tannete i kanten og har kraftige bladnerver. Den blomstrer på sensommeren med rosa eller lilla små blomster i 3 til 10 cm lange aks. Hele planten kan bli opptil 1 meter høy. Hos meg blir den vel ca 50 - 60 cm. 

I England kalles den for Spearmint. Det gir meg assosiasjoner til tyggegummien som den sikkert er med på å smaksette.


Krusmynte

Bilde av Krusmynte fra nettet.
Mentha spicata var. crispa er en variant av grønnmynte.
Den har som navnet sier, krusete blader og blir ca 50 cm høy.
Ellers har den de samme egenskapene som grønnmynte. De er begge mildere enn Peppermynte, og derfor å foretrekke til urte-te og medisinsk behandling av barn.

De karakteristiske krusete bladene er morsomme, men også litt upraktiske i og med at det fort fester seg litt mer rusk i alle rynkene.

Selv har jeg en til tider dryssende bjørk hengende over urtehagen min, og det er alltid mer bjørkefrø gjemt i krusemyntebladene enn i de andre.

Bladene bør høstes når blomsterknoppene såvidt begynner å bli synlige.
Noen ganger høster jeg hele stilker og henger til tørk, men jeg plukker også av blader og tørker løst. Da kan plantene få blomstre også - til stor glede for både meg og biene.


Og skulle du ha forlagt nøkkelen til medisinskapet, så fortvil ikke!
De medisinske virkningene av grønnmynte og krusemynte er mange:

  • behandling av diaré, kolikk og fordøyelsesplager
  • behandling av feber, betennelsessykdommer og hodepine
  • behandling av hikke
  • behandling av halsbetennelse, forkjølelse og hoste
  • den virker kvalmedempende
  • den virker krampeløsende
  • den virker tarmgassdempende
  • den virker magestyrkende
Ikke så verst hva?!


I tillegg kan det å tygge grønnmynteblader virke effektivt mot dårlig ånde (smaker sterkt av tannkrem, så det virker jo logisk), samtidig som det skal gjøre tennene hvitere og virke lindrende på munnsår.


Vi snakker virkelig om en superurt! 

Og du, for sikkerhetsskyld; det er ingen bivirkninger knyttet til normal bruk av Grønnmynte.


Peppermynte

Mentha x piperita er en hybrid i mynteslekten. Den er en steril krysning mellom Grønnmynte og Vassmynte og kan dermed ikke såes fra frø.

Bilde av Peppermynte fra nettet.
Men hvor mange ganger har jeg vel ikke sett frøpakker merket med Peppermynte..?
Mest sannsynlig er det Grønnmyntefrø, men helt sikkert er det i allefall at det ikke er Peppermynte som spirer om du sår dem...

Peppermynte har firkantete røde stengler og mørkgrønne blader. Den dufter fantastisk, berusende, deilig peppermynte, og oljen som utvinnes fra den brukes som smakstilsetning i konfekt, kaker og desserter. Den blir inntil 60 cm høy og blomstrer nydelig i rosa-lilla aks.








Peppermynte kan også brukes for å oppnå medisinsk virkning:

Fordøyelsesplager:

  • Flere kliniske studier utført i Danmark og England har vist at peppermynteolje kan dempe symptomene på irritabel tykktarm, en lidelse som det finnes få andre virksomme midler mot. 
  • Peppermyntete er kanskje et av de beste midlene vi har ved kolikksmerter og kramper i magen hos både barn og voksne.
  • Peppermynten har en mildt bedøvende virkning på mageslimhinnene og virker på den måten som et antibrekkmiddel.
  • Det finnes mange gallesteinspasienter som har hatt gode erfaringer med peppermyntete.
  • Peppermyntete kan ellers anbefales ved kvalme og oppkast.

Smertestillende og kløedempende effekt:


  • Preparater som Mentolatum, Japansk peppermynteolje og Tigerbalsam, som alle inneholder mentol, blir brukt i stort omfang til smertelindring ved hodepine, migrene og lidelser i muskler og skjelett. 

Luftveislidelser:


  • En urtete med peppermynte kan være nyttig ved vanlig forkjølelse, da urten har vist seg å ha virushemmende egenskaper og samtidig virke svettedrivende. 


Bivirkninger:
Det er verdt å merke seg at personer som lett får halsbrann bør unngå Peppermynte, da den kan forverre plagene. Den muskelavslappende virkningen av Peppermynte kan nemlig  gjøre at lukkemuskelen mellom spiserøret og magen også blir avslappet, noe som fører til at magesyre kommer opp i spiserøret og forårsaker halsbrann.

Ellers regnes Peppermynte som en trygg urt å bruke i te, men på grunn av relativt høyt innhold av garvesyre bør langvarig og sammenhengende bruk unngås.

Ref. Urtekildens planteleksikon

Eplemynte

Bilde av Eplemynte fra nettet.
Mentha Suaveolens har en mildere smak enn Peppermynte. Den har dunete, runde blader og en frisk epleaktig smak. Den egner seg godt i matretter hvor en ønsker et mer dempet myntepreg.

Den trives best i full sol i næringsrik og noe kalkholdig jord. 

Den dyrkes og brukes som de andre myntene. Den har litt lysere blomster, kjennes lodden ut og er rett og slett litt mildere på alle måter.

Hos meg deler den kasse med Krusmynte og Gullmynte. Det er absolutt ikke helt ideelt. De krangler innbyrdes som søsken flest og det blir vel ikke ro i kassen før jeg har splittet trioen. 

Foreløpig er ikke Eplemynten den som viser de spisseste albuene.





Gullmynte og Sitronmynte

Jeg har kjøpt min Gullmynte, men jeg har litt problemer med å finne informasjon om den. Lurer litt på om det egentlig kan være det samme som Mentha x gentilis 'Variegata', såkalt Ingefærmynte, men jeg er absolutt ikke sikker.

Uansett er den vakkert gullbroket med typisk myntesmak og duft. Kanskje litt mer krydderaktig. Den står som sagt sammen med Krusemynte og Eplemynte hos meg og er helt klart uromomentet i flokken. Den breier seg så godt den kan og vil nok klare å presse vekk de andre om jeg ikke går til aksjon.

Sitronmynten min står i egen kasse. Den er liten og lav i forhold til de andre. Bildet til venstre er ikke mitt eget og jeg er heller ikke sikker på om det er en gullmynte eller eventuelt en gullbroket sitronmynte (om det finnes). Min sitronmynte er helt grønn, men blomstene ligner på dette bildet. Sitronmynten dufter sterkt av sitron og jeg bruker den litt i te og ellers til fiskeretter.

Flere mynter har jeg ikke nå, men det finnes utallige fler. En munk som skrev om myntene (de var opptatt av urter, munkene) uttrykte at han heller ville telle gnistene fra en vulkan. Det finnes hundrevis av varieteter som fortsetter å lage nye hybrider...

Jeg må nok ta noen bilder av urtene mine til sommeren. Denne bloggingen var langt utenfor mine tanker da jeg fløy rundt med kameraet i fjor. 

Jeg må jo også si at jeg bruker urtene endel i buketter. Både til pynt og til praktisk bruk. På jobben pleier jeg å ha én vase med blomster fra hagen (kun til pynt) og én med urter som jeg bruker til te. - Og der er myntene selvskrevne :)













lørdag 16. mars 2013

Prosjekt haugen

Jeg startet et lite prosjekt i fjor. Ut av et villniss rundt en søtmispelbusk begynte jeg å lage en haug. Jeg trengte nemlig et sted å legge all gresstorven jeg fjernet fra det store staudebedet.


Det sto en brudespirea på hver side av Søtmispelen. De har hatt veldig dårlig blomstring. Det er mest morgensol og sen ettermiddagssol der. Huset stenger mot sør. Jeg fjernet den ene spireaen og klippet ned den andre. Hvis den ikke tar seg opp med litt ekstra stell, så må nok den også få flytte over til solsiden. Gresstorven la jeg opp ned i en bue rundt Søtmispelen. Jeg startet litt utenfor så det ikke skulle bli jord oppover stammene. Deretter lot jeg torvhaugen bli gradvis høyere jo lenger ut den kom fra midten.


Det er ikke så lett å få en haug til å se naturlig ut på en helt flat tomt, så jeg blir nok nødt til å bruke planter til å myke opp unaturlige kanter. Men inne fra hagen vil kanskje den gradvise stigningen virke naturlig etterhvert. Det fine med en haug er at de lave plantene kommer nærmere øyenhøyde, og hellingen gjør at flere av dem får glede av ettermiddagssolen som såvidt titter innom.

Jeg avsluttet med et tykt lag våte aviser med litt billig kjøpejord på toppen. Etterhvert som jeg klippet plenen fylte jeg på med gressklipp for å gjøre fargen mer diskré, holde på fuktigheten og samtidig tilføre haugen litt godsaker.

I og med at dette er et litt skyggefullt parti har jeg tenkt å plante mest bladvekster i forskjellige mønster og nyanser. Hosta, bregner, gravmyrt, klaseskumblomst, forglemmegei-søster, lungeurt med mer. Jeg rakk å plante noen få i høst, men det meste må ned til våren. Jeg er spent på hvor effektivt dekket har vært mot røttene som befant seg i gresstorven. Det var ikke bare plenrøtter for å si det sånn. Det var det vel egentlig minst av...

Foran haugen skal jeg myke opp kanten. Den skal ikke være rett slik som på bildet over. Skrekk og gru! Nei, plenen skal møte en buktende kant. En glidende overgang til staudebedet på den ene siden og bedet langs husveggen på den andre siden.

Jeg gravde vekk plenen langs gjerdet i samme slengen og satte hosta og hasselurt der. I tillegg plantet jeg stiklinger av Skjørpil som jeg hentet fra moren min. De hadde stått i en vanndunk og laget seg flere små røtter. Tanken er at Skjørpilen skal få vokse seg høy - med glatte stammer nedentil og  et tak av greiner over stien bak haugen.



Til kant brukte jeg gamle trekubber som Pappa hadde liggende. De var så tørre og lette at de sikkert ikke vil holde lenge, men etterhvert som de råtner bort så kan det jo hende at plantene klarer å holde haugen på plass. Alternativt så får jeg bytte dem ut med noe annet.
Jeg er spent på hvor mye haugen vil synke sammen i løpet av vinteren. Kanskje blir jeg nødt til å bygge på mer!

Klissvåt, kald høst...

Stien bak haugen skal få fortsette videre langs huset og forbindes med det bedet jeg allerede har på østsiden. Jeg rakk ikke å gjøre den ferdig før høsten og frosten kom - altfor tidlig, som vanlig!
Selve stien er enkel. Våte aviser på plenen med barkduk og kvistkutt oppå. Det bygger litt opp, så akkurat inntil bedene fjerner jeg plenen først. Det er lurt for å forhindre den i å krype fram fra duken også.

Jeg stappet ned noen løker her og der før frosten sa et endelig stopp i høst. Det skal bli spennende med litt ny blomstring til våren.

Nå er snøen under Søtmispelen pepret av fuglefrørester som fuglene har sluppet fra seg. De bruker busken som spiseplass når de henter mat på fuglebrettene ved vinduet. Kanskje får jeg en havreåker eller en solsikkeskog på haugen i stedet for alle de lave bunndekkerne jeg hadde tenkt meg... Aldri godt å vite.





søndag 10. mars 2013

Salvie

Salvie (salvia officinalis) er en av mine favorittplanter i urtehagen.

Den dufter deilig når man gnir på bladene, smaker godt som krydder og er ypperlig til å lage te av.


Salvie er en delvis hardfør, eviggrønn halvbusk. Hos meg overvintrer den dårlig, men noen planter klarer seg alltid, og så sår jeg noen nye i tillegg.

Den hører til i Leppeblomstfamilien. Blomstene er toleppet med lang hals.
Mine er blåfiolette, men det finnes også hvite og lyserøde.
Bladene er grågrønne, tykke, filtet og 'nuppete' - litt seige (klissete) å ta på. Noen hevder at de ligner slitte ulklær.
Hele planten er aromatisk og populær blant biene.

Blomstrende salvie sammen med markjordbær

Ungdomskilde 


I middelalderen het det seg at "Salviens ønske er å gjøre mennesket udødelig".

Planten har opp gjennom historien vært veldig verdifull over store deler av verden, nettopp for sin evne til å forlenge livet.
I Kina på 1600-tallet, var den så høyt ansett at hollandske handelsmenn fikk tre kister med kinesisk te i bytte for en kiste med salvieblader.

I England har de fortsatt et ordtak som sier: "Sage in May keeps age away".



Bruk av salvie

Mat

En kjent kjøkkensjef skrev en gang at "I kjøkkenkunstens store opera er salvie primadonnaen som blir fornærmet og ondskapsfull hvis hun ikke får scenen for seg selv".

Salvie er med andre ord en fin krydderurt som kanskje smaker best alene.
Bladene passer spesielt godt til fett kjøtt, fjærkre og sammen med andre sterke aromaer. I Amerika og England blir den tradisjonelt brukt sammen med løk som fyll (stuffing) i stekt kalkun til jul og på Thanksgiving Day. 
Salvie er forøvrig deilig sammen med løk og tomat, og kan også dyppes i røre og friteres.

I tillegg til å bruke salvie i maten, er jeg veldig glad i salvie-te. Ekstra god blir den med en teskje honning og en skive sitron. 
Bladene er så store at noen tesil behøves ikke. Man kan enten ta bladene ut før man drikker, eller la dem være. Det skal ikke mange bladene til for å få en god smak på teen. 

Medisin

Navnet salvia kommer av latin salvere som betyr å være ved god helse, å kurere, å redde.

Salvie stimulerer fordøyelsen, dvs den hjelper oss å fordøye lettere, så en kopp salvie-te etter maten er bra.
Den er antiseptisk og motvirker sopp. Den kan også motvirke diaré. 
I tillegg virker salvie-te lindrende på hoste og forkjølelse, det reduserer svette og kan brukes mot uregelmessig menstruasjon og klimakterieplager.

I en placebo-kontrollert, dobbel blindtest fant forskere ut at salvie har effekt i behandling av mild til moderat Alzheimer's sykdom. Inntak av salvie skal visstnok styrke hukommelsen.

Her har jeg en samling urter til tørk. Salvien på brettet i midten har følge av etasjeblomst (hestemynte), gresk oregano, vanlig timian , sitrontimian, peppermynte og kamille.


Dyrking

Salvie vil ha god drenering og mye sol. Jorden kan gjerne være lett og litt tørr.
Den formeres vanligvis med frø. Den er lysspirende så ikke dekk frøene helt til. Stiklinger trenger fire sommeruker på å rote seg.

Etter blomstring skjæres den ned. Jeg mener å ha lest at det ikke må skjæres helt inn til gammel ved, fordi den da ikke klarer å bryte nye skudd. Jeg har i allefall ikke turt å gjøre det.

Egentlig skal man bytte ut plantene hvert 4. til 5. år fordi de blir så forvedet, men det rekker jeg aldri å gjøre før de går ut på egenhånd...


PS:
Store doser av salvie bør ikke inntas over lang tid.


Jeg har samlet kunnskap om urtene jeg dyrker over mange år, fra bøker, hagemagasiner og ved å lete på internett. 
Den boken jeg har brukt aller mest som oppslagsbok er nok "Den store urteboken" av Lesley Bremness. (Norsk utgave fra Gyldendals forlag i 1990.)

Jeg fant en flott og innholdsrik biologioppgave om salvia officinalis (sage på engelsk) av en student som heter Mark Blazel på nettet. Den kan du se her.   (Anbefales!)


Er det noen som har gode tips til bruk av salvie så hører jeg gjerne fra dere:)





mandag 4. mars 2013

Sommerminner

Mens jeg venter på våren

Når kuldegradene nekter å slippe taket, og den etterlengtede våren fortsatt føles langt unna, er det godt å ha noen gamle bilder å drømme seg bort i.



Jeg har lyst til å dele noen sommerminner fra gamlehagen min. 

Barna, to katter og jeg flyttet derfra senhøsten 2008. Plantene mine ble stort sett igjen alle sammen. Snøen kom og begravde alt før jeg fikk delt fra noe. Georginene frøs i bakken. 
Slik kan det gå.. 
Men livet gikk videre og vi fikk en ny og tom hage. Blanke ark.

Hagen vi dro ifra var lidenskapen min og lekeplassen til ungene. Den var sammen med resten av gården, den beste plassen ungene kunne vokse opp. De var heldige som fikk sine barndomsår der.  -Uten behov for barnehager og SFO, men med foreldre hjemme og det store miljøet det er på en aktiv gård. Mange dyr, mange mennesker og nærhet til naturen. 

Til å begynne med sparte jeg fotballplen til barna, men oppdaget at de likte stier, trestammer, stubber og store steiner minst like godt som husker, sklier og rene plenflater. De hadde klatretrær, hemmelige steder og hoppet fra sten til stubbe gjennom bed og hager som noen små ekorn. Om å gjøre ikke å tråkke på bakken...


Jeg hadde store staudebed med steinstier gjennom. Ingen steder som ikke lettvint kunne nås. Jeg har alltid likt å betrakte bedene innenfra. Når noen kom for å kikke på hagen, ville jeg helst ha dem inn på stiene. Jeg ville at de skulle kjenne blomstene stryke mot leggene og kanskje måtte skyve en rosegren tilside for å komme forbi. 
Det var alltid litt skuffende når noen stilte seg opp midt på plenen, kikket fra venstre til høyre...ferdig...og sa: "Skjønner ikke at du orker å dra på deg så mye arbeid". 

Heldigvis var det flere som lot seg begeistre! Spesielt den ene søsteren min som jeg smittet meg hagedilla. Vi kunne og kan fortsatt bruke timesvis i hverandres hager mens vi studerer hver minste detalj og hver lille plante. 
Hagelykke:)


Her er en rosa akeleie som jeg kjøpte som 'Nora Barlow', men som jeg tror må være en annen. 
Den har selskap av en lyseblå geranium 'Johnson Blue' i den lave kveldssolen.

Jeg liker frodige, romantiske hager og koser meg med bøker om engelske Cottage Gardens.
































Jeg hadde en lang pergola kantet med bed på den ene siden, og med armeringsnett med klatreplanter på den andre siden. Bakenfor lå "Skogen". Det var Woodland-prosjektet mitt. Opprinnelig var det en eplehage. 
Jeg gravde vekk gresstorven der jeg ville ha stier, og la den opp ned der jeg ville ha opphøyde bed. Deretter dekket jeg baksiden av torven med våte aviser og la perforert duk/plast over. Dette kunne jeg (med litt godvilje og luking) plante i året etter. 
Jeg plantet inn flere trær og busker som jeg stammet opp, og fylte på med bunndekkere og løkplanter. 
Det ble etterhvert en fin atmosfære der. 

Det ble plass til et eget Rhododendronbed i skogen som jeg gravde dypt ned, bygde opp med torvblokker og møysommelig fylte med barnåler, fraflyttede maurtuer og naturtorv. Der hadde jeg lave varianter av Rhododendron som jeg kjøpte hos Ringstads Planteskole på Gjøvik.

Jeg gravde også ut en veldig dyp grop som jeg kledde med plast og fylte igjen. Jeg hadde selvfølgelig sprekker til drenering, men sørget for at gropen skulle holde godt på fuktigheten.

Diverse Hosta og Bergenia
Der plantet jeg Darmera Peltata, bronseblad, bregner og spansk kjørvel. Det ble en frodig oase. 

Jeg fant mye stein mens jeg gravde. De store fikk oppgave som kanter til stien og de små ble til en bekk av steiner gjennom skogen. Det ble både dekorativt og praktisk.

I og med at jeg bygget opp bedene, så måtte jeg beskytte epletre-stammene. Det gjorde jeg ved å legge steiner nederst så de ikke skulle få jord høyere opp enn de var vant til.




























Pergolaen var jeg veldig glad i. Jeg ønsker meg en slik i den nye hagen min også, selv om jeg ikke har så mye plass her. 
Det er noe spesielt med en levende grønn tunnel. Den hadde en benk i enden hvor det var deilig å sette seg og bare kjenne. På duftene, på brisen, på varmen. Der kunne jeg kikke inn i skogen eller oppover langs den lange stauderabatten. Jeg hadde roser og kaprifol ved benken. Et deilig sted å være.
De aldrene epletrærne og et surkirsebærtre dannet et tak over pergolaen. Om våren var taket overstrødd av hvite blomster og tusenvis av summende bier. 
Pergolaen var skikkelig solid og tålte at ungene klatret i den. 




Jeg plantet en Polstjärnen-rose i epletreet til høyre på bildet og den bredde seg ut over Pergolaen også. Det er litt sørgelig at den ikke dufter, men blomstringen er fantastisk mens den varer. 








Polstjärnen


























Jeg var også godt i gang med en rosehage da vi flyttet. Hagen ligger i sone H5 til H6, så utvalget er noe begrenset, men helt klart tilstede.
Jeg hadde til og med noen Austinroser som klarte seg. Men det jeg var mest fascinert av var de historiske buskrosene...

Jeg hadde Kystkvitrose, Rosa Alba 'Maxima', Hurdalsrose, Finlands hvite rose, Rosa Mundi, Apotekerrosen og mange flere. 

Rosa Helenae 'Petersens'

























Her er Rosa Helenae 'Petersens' på vei opp i et tre. Den frøs endel om vinteren, men desto mer satte jeg pris på blomstringen når den fikk det til. 


Flammentanz



Flammentanz kan ikke bare danse oppover husvegger...

Den har såvidt tatt tak i kavaleren sin her.

Håper de fortsatt danser tett...







Noen ganger så tenker jeg på hvordan hagen må se ut i dag. Den er ikke stelt på snart fem år. Bare litt brenning av brask i bedene om våren. Kanskje det er like greit å ikke vite. 
Men hva med Martagonliljene? Formerer de seg, eller kveles de?  Den kritthvite Trilliumen som jeg brukte flere år på å få fram et eksemplar av, er den borte? Vokser det fortsatt roser i epletrærne mon tro?
Kanskje er det blitt en hemmelig hage av den nå - som bare venter på at noen skal oppdage den. Det vil jeg tenke. Ja, slik er det nok...

Revebjeller og Stjerneskjerm

søndag 3. mars 2013

Hagebesøk

I går kom jeg ut til et underlig syn. Det hadde landet en sangsvane i hagen.
Det tok faktisk litt tid før jeg oppdaget den, for svanen var like hvit som snøen og akkurat da sto den helt rolig og kikket på meg.


Jeg stormet selvfølgelig rett inn etter fotoapparatet, men etter å ha knipset noen bilder begynte jeg å lure på hva jeg skulle gjøre. Mente jeg hadde hørt at svaner ikke kan lette når de ikke er i vannet.
-Og jeg har ikke vann i hagen, ikke så mye som et fuglebad engang. (Kattenes skyld)
Stakkaren så igrunnen ganske så rolig ut, men ved nærmere ettersyn, ca 2 meter unna, vokste svanen straks til trippel størrelse og freste ganske så hissig. Utrolig for et vingespenn den kunne prestere!
Jeg forkastet øyeblikkelig tanken på noen nærkontakt og trakk meg pent tilbake.

 Ikke fikk jeg noe bilde av
 svanen når den bruste seg
opp heller...
Da tenkte jeg bare på
å komme meg unna
rekkevidde.




Jeg ringte til politivakta og spurte om de hadde greie på hvem som kunne hjelpe... Viltnemda kanskje?
Den hyggelige politimannen mente imidlertid at svanen ikke gikk under vilt (akkurat som om den var tam, haha..) og hadde ikke så mye hjelp å tilby. Så ringte jeg naboen. Han kom og mente at vi kunne gjete svanen ut av porten og langs veien ned til elva.
Det funket dårlig. Da vi nærmet oss (med en lang kost denne gangen) så kastet svanen seg på magen ned skråningen min og rutsjet helt ned til gjerdet. Det gikk fort! Heldigvis så den ikke ut til å skade seg, men der nede var den i hvertfall helt fanget.


Naboen mente at den sikkert ville fly over gjerdet av seg selv eller at jeg eventuelt kunne skru ut noen planker i gjerdet.
Så ringte politimannen meg opp igjen og sa at han hadde et nummer til en fuglevakt. Jeg vet ikke helt hva de gjør, men jeg ringte med en gang. En mann som jeg sikkert avbrøt midt i skisendingen på TV svarte at jeg måtte ringe Viltnemda. (Hva var det jeg sa..?)

Jeg ringte 1881 og ba om nummeret til Viltnemda. Der sa den blide damen at da måtte jeg ringe politiet! Hmm...

Etter litt om og men og forklaringer, fant hun en mann jeg kunne prøve.

Bingo! (Bare at han var opptatt)

Enda et nytt nummer og så fikk jeg kontakt med en hyggelig kar på Raufoss som visste råd.

Et par timer i solstolen på verandaen, med
sporadiske avstikkere bort for å sjekke tilstanden til den fortvilte svanen, gikk fort. Jeg nøt varmen i solveggen og svanen vekselsvis la seg ned i snøen og labbet hvileløst fram og tilbake langs gjerdet.

Da Viltmannen endelig dukket opp gikk det greit. Han var utstyrt med truger og hadde reddet svaner før. Han mente at isen inne ved land kombinert med fallhøyden fra skråningen ikke var noe godt alternativ.
Det ble en skikkelig styrkeprøve for svanen istedet.
Fast og bestemt ble den beordret opp skråningen til tross for kraftige protester. Og opp kom den seg. Ved hjelp av flaksende vinger og kavende svømmeføtter.
Flinke svanen!


En kjapp tur gjennom kjøkkenhagen min og ut i friheten!
Gjett om det var en som var big!


Vi fulgte etter ut på
jordet for å gjete
den helt ned til elva.

Men samarbeidsvillig
var den jo ikke, og
med en voldsom
løpefart kom den seg
på vingene,
sneiet over og litt
borti bilen til
redningsmannen sin.
Og det var den
flyveturen...




Den klasket ned i snøen og ga seg i vei oppover et jorde i helt feil retning. Vekk fra elva og rett mot jernbanen.
Men Viltmannen visste råd og spente på seg trugene igjen. De forsvant etterhvert ut av syne begge to, for jordet er ganske bratt.
Minuttene gikk.. Og endelig så kom svanen seilende tilbake over jordekammen, hylende og skrikende - eller var det en jubelsang?
Etter en stund så kom jammen en fornøyd, svett og sliten Viltmann også.
Oppdrag utført!


Jeg var ikke helt forberedt når svanen kom flyende tilbake og forsvant over hustaket, så det fikk jeg ikke tatt bilde av. Her er den derimot i lav høyde på vei mot bilen.

En flott gjest som jeg håper sikter litt bedre når den skal lande neste gang...