Et glimt av vår

På mandag fikk jeg årets første glimt av vår. På selveste skuddårsdagen!

En snartur innom Gøteborg med eldstejenta mi, ga meg mulighet til å rusle litt i byens parker. Jeg fikk noen timer på egenhånd om morgenen, og i kjølig morgenluft med hastende studenter rundt meg, kunne jeg nyte synet av snøklokker, vinterblomst og spirende narcisser.
De ropte ikke på meg. Det var mer som beskjeden hvisking. Snøklokkene sto i små klynger her og der og strevde med å få de renhvite hodene sine over det brune fjorårsløvet. Vinterblomstene tittet såvidt opp av bakken.
Omgitt av store rhododendronbusker overstrødd med knopper, med is på vannet og knasende løv under føttene, ble det en deilig start på dagen. Jeg krabbet inn mellom buskene, lirket bena på plass uten å tråkke i hundemøkk, huket meg ned og knipset i vei med telefonen. Alle de travle menneskene som passerte, lot som de ikke så den rare damen. En bydag i parkenes tegn var helt perfekt.

Jeg fant trädgårdsforeningens hage midt i byen og fikk varmen i meg på vandring mellom palmer, middelhavsplanter og blomstrende kameliaer. Det varmet mer enn frosne fingre.

Der inne i drivhuset var det flere forskjellige klimaer, varme, fuktighet og lyd av vann. Jeg tørket doggen av telefonen og studerte kameliablomstene på nært hold.

Vel ute igjen dukket det opp både klosterklokker, trollhassel og enda flere snøklokker og vinterblomster. Til og med en ugle fant det for godt å bruke formiddagen på å betrakte hagen søvnig fra hullet sitt høyt der oppe i treet.

Her i trädgårdsforeningens hage var ikke snøklokkene like beskjedne. De opptrådte i flokk.  Jeg bare kikket og kikket. Det lignet på vår. Vidunderlig!
Klosterklokkene vippet med kronbladene og vinterblomstene så freidige ut. Her og der stakk en julerose seg frem.

For å gjøre dagen komplett syntes datteren min det var en god idé å dra til Gøteborgs botaniske hage da hun var ferdig med dagens opplegg. Og jeg var ytterst lett å overtale...
Det ble dagens desiderte høydepunkt! At det skulle være så flott i en botanisk hage midt på vinteren hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vet jo at hagens struktur kommer fram om vinteren, men hos meg gjelder ikke det så lenge snøen gjemmer alt. I den botaniske hagen avslørte hagen et utall av spennende stier og hemmelige ganger. Vi vandret gjennom Rododendrondalen og forestilte oss synet av blomstringen. Det var en utkikksplass under oppbygging og mosen lyste irrgrønt mellom busker og trær. Plutselig var vi i fjellhagen og der lå det faktisk litt snø på bergveggene også. En Amuradonis lyste opp ved den frosne dammen.

Her var vegetasjonen lav og bergrabbene mange. Vi vandret videre og vips var vi i Japan. Der inne klarte vi merkelig nok å rote oss bort. Før vi visste ordet av det hadde vi klatret opp i høyden på jakt etter utsikt. Og det fant vi såvisst! Men stien mistet vi...
Da vi hadde knipset ferdig en mengde utsiktbilder og registrert at solen begynte å bli veldig lav, oppdaget vi plutselig at vi var omgitt av blåbærlyng. Det var hverken bambus, kaktus eller tempeltrær i sikte. Det så veldig ut som svensk natur i grunnen. Eller norsk for den saks skyld.
Oj, tenkte vi. Hvor har den botaniske hagen gjort av seg? Men, men, fjellvante som vi er var det ingen stor ekspedisjon å lete oss fram - eller rettere sagt tilbake til blomstrende cyclamen og iris. Vi gikk glipp av drivhus og butikk, for klokken hadde rent løpt fra oss, men en ridetur på en dinosaur ble det tid til.

Hjemme er det snø selvfølgelig. Ikke noe vårtegn å spore i februar eller begynnelsen av mars. Derfor er det så spennende å få en slik sniktitt inn i den fremtiden som kommer til Fagertun om et par måneders tid. Eller kanskje våren kommer tidligere i år? Det er jo lov å håpe :)