Hagebesøk

I går kom jeg ut til et underlig syn. Det hadde landet en sangsvane i hagen.
Det tok faktisk litt tid før jeg oppdaget den, for svanen var like hvit som snøen og akkurat da sto den helt rolig og kikket på meg.

Jeg stormet selvfølgelig rett inn etter fotoapparatet, men etter å ha knipset noen bilder begynte jeg å lure på hva jeg skulle gjøre. Mente jeg hadde hørt at svaner ikke kan lette når de ikke er i vannet.
-Og jeg har ikke vann i hagen, ikke så mye som et fuglebad engang. (Kattenes skyld)
Stakkaren så igrunnen ganske så rolig ut, men ved nærmere ettersyn, ca 2 meter unna, vokste svanen straks til trippel størrelse og freste ganske så hissig. Utrolig for et vingespenn den kunne prestere!
Jeg forkastet øyeblikkelig tanken på noen nærkontakt og trakk meg pent tilbake.

 Ikke fikk jeg noe bilde av
 svanen når den bruste seg
opp heller...
Da tenkte jeg bare på
å komme meg unna
rekkevidde.

Jeg ringte til politivakta og spurte om de hadde greie på hvem som kunne hjelpe... Viltnemda kanskje?
Den hyggelige politimannen mente imidlertid at svanen ikke gikk under vilt (akkurat som om den var tam, haha..) og hadde ikke så mye hjelp å tilby. Så ringte jeg naboen. Han kom og mente at vi kunne gjete svanen ut av porten og langs veien ned til elva.
Det funket dårlig. Da vi nærmet oss (med en lang kost denne gangen) så kastet svanen seg på magen ned skråningen min og rutsjet helt ned til gjerdet. Det gikk fort! Heldigvis så den ikke ut til å skade seg, men der nede var den i hvertfall helt fanget.

Naboen mente at den sikkert ville fly over gjerdet av seg selv eller at jeg eventuelt kunne skru ut noen planker i gjerdet.
Så ringte politimannen meg opp igjen og sa at han hadde et nummer til en fuglevakt. Jeg vet ikke helt hva de gjør, men jeg ringte med en gang. En mann som jeg sikkert avbrøt midt i skisendingen på TV svarte at jeg måtte ringe Viltnemda. (Hva var det jeg sa..?)

Jeg ringte 1881 og ba om nummeret til Viltnemda. Der sa den blide damen at da måtte jeg ringe politiet! Hmm...

Etter litt om og men og forklaringer, fant hun en mann jeg kunne prøve.

Bingo! (Bare at han var opptatt)

Enda et nytt nummer og så fikk jeg kontakt med en hyggelig kar på Raufoss som visste råd.

Et par timer i solstolen på verandaen, med

sporadiske avstikkere bort for å sjekke tilstanden til den fortvilte svanen, gikk fort. Jeg nøt varmen i solveggen og svanen vekselsvis la seg ned i snøen og labbet hvileløst fram og tilbake langs gjerdet.

Da Viltmannen endelig dukket opp gikk det greit. Han var utstyrt med truger og hadde reddet svaner før. Han mente at isen inne ved land kombinert med fallhøyden fra skråningen ikke var noe godt alternativ.
Det ble en skikkelig styrkeprøve for svanen istedet.
Fast og bestemt ble den beordret opp skråningen til tross for kraftige protester. Og opp kom den seg. Ved hjelp av flaksende vinger og kavende svømmeføtter.
Flinke svanen!

En kjapp tur gjennom kjøkkenhagen min og ut i friheten!
Gjett om det var en som var big!

Vi fulgte etter ut på
jordet for å gjete
den helt ned til elva.

Men samarbeidsvillig
var den jo ikke, og
med en voldsom
løpefart kom den seg
på vingene,
sneiet over og litt
borti bilen til
redningsmannen sin.
Og det var den
flyveturen...

Den klasket ned i snøen og ga seg i vei oppover et jorde i helt feil retning. Vekk fra elva og rett mot jernbanen.
Men Viltmannen visste råd og spente på seg trugene igjen. De forsvant etterhvert ut av syne begge to, for jordet er ganske bratt.
Minuttene gikk.. Og endelig så kom svanen seilende tilbake over jordekammen, hylende og skrikende - eller var det en jubelsang?
Etter en stund så kom jammen en fornøyd, svett og sliten Viltmann også.
Oppdrag utført!

Jeg var ikke helt forberedt når svanen kom flyende tilbake og forsvant over hustaket, så det fikk jeg ikke tatt bilde av. Her er den derimot i lav høyde på vei mot bilen.

En flott gjest som jeg håper sikter litt bedre når den skal lande neste gang...