Hagelykke

Er vi ikke alltid på jakt etter den gode lykkefølelsen?
Vi leter etter den store kjærligheten, de store prestasjonene, noe vi kan vise fram og være stolte over. Kanskje lykkefølelsen kommer når vi kan skaffe oss nye, fine ting? Når vi reiser og opplever andre steder? Kanskje er det når vi er alene i den store naturen at følelsene bruser som ørsmå champagnebobler i blodet? Når vi legger et nyfødt mirakel til brystet for første gang og kjenner at melken strømmer?
Hmm... Lykkefølelsen er sikkert ganske individuell.  Kanskje kjennes den som champagne? Som forelskelse? Som glade ilinger i magen? Kanskje blir man varm i kroppen, fornøyd og lett til sinns? Uansett hvordan vi opplever lykkefølelsen vil vi gjerne ha mer. Så vi jakter.

Rosen Louise Odier dufter vidunderlig og blomstrer overdådig lenge.

Heldigvis er det mange veier til lykken. En av dem er hagen. En hage kan være alt fra en blomsterkasse på veggen, til en balkong, til en større eller mindre hageflekk. Det trenger bare å være en bit av verden som en selv disponerer. Da kan man gjøre hva man vil. Prøve så mange ganger som helst. Bestemme selv. Klø seg i hodet og lete etter inspirasjon. Kaste seg optimistisk i gang... eller gi blaffen... (-men da bør man nok heller søke lykken andre steder.)
Det er neppe slik at alle blir lykkelige av det samme. Men det dukker stadig opp artikler i aviser og på nettet, som nettopp beskriver hagearbeid som avstressende og lykkefremkallende... Kanskje ligger det en rest av det naturmennesket vi engang var i oss?

En titt inn i hagen.

Oldemorhagen kaller jeg denne delen. Den er vakrest tidlig på sommeren.

Hagelykke er vanedannende. Det skal ikke mye til heller. Kanskje starter det med at en kjøper seg en sommerblomst og blir overrasket over at den overlever sommeren. Utvider med noen flere året etter. Så står det plutselig en avdelt staude fra en nabo i jorden... -Og før man vet ordet av det, står man med yoghurtbeger, kjøpejord og frøposer på kjøkkenet. Ute er vårsola i ferd med å smelte bort vinteren. Inne begynner små spirer å titte opp i vinduskarmen. Er det så enkelt? Bare frø, jord,vann og så har man laget en ny plante? Yes!!!
Uten at man kanskje har tenkt over det så tar man aktivt del i en skapeprosess som involverer liv, død, skjønnhet, duft, kanskje mat, og helt sikkert utallige insekter.
Om man lager plantene selv eller kjøper dem, spiller det noen rolle? Kanskje blir man enda mer lykkelig når man lager noen planter selv? Fasiten er forskjellig fra person til person, tror jeg. Det er bare å prøve. (Men husk at du kan bli hektet...)

Selvsådde revebjeller skaper spenning i hagen.

Selv oppdaget jeg hagelykken tidlig. Den har nok vært i meg fra barneårene. Det handler om å lytte, se og være oppmerksom. I hagen kan man lettere stresse ned. Sitte rolig og betrakte. Bare nyte. Eller arbeide fysisk mens tankene flyter avsted. Hagen stimulerer alle sansene våre. Jeg kjenner at den gir meg energi. Jeg lader meg opp i hagen. Alle følelsene jeg beskrev først i innlegget finnes i meg når jeg er i hagen. Ikke på én gang... heldigvis. Det hadde blitt litt voldsomt. Men en følelse nå og en annen da. Mest av alt kjenner jeg en uendelig takknemlighet. Jeg føler meg så utrolig heldig som har mulighet til å skape mitt eget lille paradis. Hjemme.

Kvisthulen er et favorittsted.  Her kan jeg gjemme meg bort litt.

Men er det hagelykke når gråværet ligger som en kald, fuktig hinne over hagen i ukesvis? Når høstmørket gjemmer hagen ute av syne fra alle vinduer?
Tja, har vi egentlig godt av å spise sjokolade hver dag? Kanskje er det lurt med pauser for å kjenne på gleden når solen titter fram og fargene gnistrer igjen.

Lykke er også forventninger om det fine som skal komme :)

Trädgårdslycka! er tema hos Bland rosor och bladlöss. Vil du lese flere innlegg på dette temaet finner du det her.

Revebjeller

Revebjelle (Digitalis purpurea) vokser naturlig vilt i kyststrøkene fra Telemark til Nord-Trøndelag. Her på Østlandet derimot, er den en ren hageplante. Opprinnelig var blomstene purpurrøde, men innblanding fra hagerømlinger har bidratt med både rosa og hvite revebjeller.

Det tok noen år før jeg sådde mine første revebjeller. Det hadde nok å gjøre med at de er toårige, og det var lenge å skulle vente på blomstene. Ikke var jeg sikker på om de ville klare seg her heller. Jeg trodde de var avhengig av den sure vestlandsjorden. Så feil kan man ta...
Jeg sådde frø inne to år på rad, og etter det har jeg aldri vært uten revebjeller i hagen. De fleste er rosa i ulike nyanser, men noen blir også hvite.

Det er nok litt i grenseland tøffe vintre her innimellom, men de formerer seg så uhemmet at det alltid er noen som klarer seg.

Hver sensommer sprer de seg som et vegg til veggteppe i bedene. Det tyter fram bladrosetter langs steinkanter og mellom tråkkheller. De lar ingen anledning gå fra seg til å spre genene sine.

Heldigvis er det en enkel sak å nappe vekk overskuddet. Om jeg venter til våren så vil mye falle fra av naturlige årsaker også. Den viktigste jobben er egentlig å luke vekk mengden fra enkelteksemplarer - som så kan få stå og vokse seg store uten konkurranse fra hundrevis av fettere og kusiner.

Revebjeller er av de mest romantiske plantene i hagen. De stikker opp mellom de andre blomstene og skaper høyde og variasjon i bedene. De blomstrer nedenfra og opp over en lang periode. Blir de for høye og ranglete er det bare å klippe av blomsterstandene, så kommer det nye sidegreiner med knopper. Noe av sjarmen er at de selvsår seg så ivrig. Det åpner for nye plantekombinasjoner og uventede fargemønstre.

Det er bryet verdt å studere enkeltblomstene. De er fregnete og vakre i en uendelighet av forskjellige variasjoner.
-Og så brummer det gjerne dypt i humlebassrøster fra innsiden av dem.



På engelsk heter planten Foxglove.
Det er nok mange barn gjennom tidene som har nappet av de 4-5 cm lange blomstene og stukket fingrene inn i dem som lekehansker.
Blomstene har en fristende fasong for små fingre. På svensk heter de Fingerborgsblomma og på dansk Almindelig fingerbøl.

Mormoren min som vokste opp på vestlandet, fortalte at hun pleide å nappe av blomstene, stikke dem på fingeren og suge på dem da hun var liten. Hun blåste også i dem. Sannsynligvis er ikke nektaren giftig, men det er ikke en lek som blir anbefalt noen å prøve i dag. Hele planten er veldig giftig! Selv små doser er dødelig...




Revebjeller blir bestøvet av humler. Blomstene har prikker og hår som styrer humlene til nektaren. En barneaktivitet jeg bare har lest om, men ikke opplevd selv, går ut på å fange humler mens de sitter inni blomsten. Da er det om å gjøre og klemme igjen åpningen og høre på summingen...
Jeg vil anta at faren for å bli brent er større enn faren for forgiftning i akkurat det tilfellet.

Jeg husker at det som fikk meg til å så mine aller første revebjeller var et bilde i en hagebok. Bildet viste en tønne som var plantet til med revebjeller. Jeg har aldri kommet så langt som til å bruke revebjeller i hverken tønner eller krukker. Hos meg har de fått boltre seg i relativt fri dressur i bedene.

Det finnes selvfølgelig mange forskjellige typer revebjeller å få tak i. Noen har blomster rundt hele stengelen, i stedet for at alle blomstene henger på den ene siden. De finnes i utallige fargenyanser av rosa, hvitt og aprikos og det er også staudevarianter i gult.
De trives i halvskygge og er fine i skogspartier (woodland). Om man er redd for å få for mange frøplanter, kan man klippe av stenglene før frøene modnes, og fjerne dem.
Ønsker man seg bare hvite revebjeller bør man nok satse på å kjøpe og så frø selv.

  

Sommerminner

Mens jeg venter på våren

Når kuldegradene nekter å slippe taket, og den etterlengtede våren fortsatt føles langt unna, er det godt å ha noen gamle bilder å drømme seg bort i.

Jeg har lyst til å dele noen sommerminner fra gamlehagen min. 

Barna, to katter og jeg flyttet derfra senhøsten 2008. Plantene mine ble stort sett igjen alle sammen. Snøen kom og begravde alt før jeg fikk delt fra noe. Georginene frøs i bakken. 

Slik kan det gå.. 

Men livet gikk videre og vi fikk en ny og tom hage. Blanke ark.

Hagen vi dro ifra var lidenskapen min og lekeplassen til ungene. Den var sammen med resten av gården, den beste plassen ungene kunne vokse opp. De var heldige som fikk sine barndomsår der.  -Uten behov for barnehager og SFO, men med foreldre hjemme og det store miljøet det er på en aktiv gård. Mange dyr, mange mennesker og nærhet til naturen. 

Til å begynne med sparte jeg fotballplen til barna, men oppdaget at de likte stier, trestammer, stubber og store steiner minst like godt som husker, sklier og rene plenflater. De hadde klatretrær, hemmelige steder og hoppet fra sten til stubbe gjennom bed og hager som noen små ekorn. Om å gjøre ikke å tråkke på bakken...

Jeg hadde store staudebed med steinstier gjennom. Ingen steder som ikke lettvint kunne nås. Jeg har alltid likt å betrakte bedene innenfra. Når noen kom for å kikke på hagen, ville jeg helst ha dem inn på stiene. Jeg ville at de skulle kjenne blomstene stryke mot leggene og kanskje måtte skyve en rosegren tilside for å komme forbi. 

Det var alltid litt skuffende når noen stilte seg opp midt på plenen, kikket fra venstre til høyre...ferdig...og sa: "Skjønner ikke at du orker å dra på deg så mye arbeid". 

Heldigvis var det flere som lot seg begeistre! Spesielt den ene søsteren min som jeg smittet meg hagedilla. Vi kunne og kan fortsatt bruke timesvis i hverandres hager mens vi studerer hver minste detalj og hver lille plante. 

Hagelykke:)

Her er en rosa akeleie som jeg kjøpte som 'Nora Barlow', men som jeg tror må være en annen. 

Den har selskap av en lyseblå geranium 'Johnson Blue' i den lave kveldssolen.

Jeg liker frodige, romantiske hager og koser meg med bøker om engelske Cottage Gardens.

Jeg hadde en lang pergola kantet med bed på den ene siden, og med armeringsnett med klatreplanter på den andre siden. Bakenfor lå "Skogen". Det var Woodland-prosjektet mitt. Opprinnelig var det en eplehage. 

Jeg gravde vekk gresstorven der jeg ville ha stier, og la den opp ned der jeg ville ha opphøyde bed. Deretter dekket jeg baksiden av torven med våte aviser og la perforert duk/plast over. Dette kunne jeg (med litt godvilje og luking) plante i året etter. 

Jeg plantet inn flere trær og busker som jeg stammet opp, og fylte på med bunndekkere og løkplanter. 

Det ble etterhvert en fin atmosfære der. 

Det ble plass til et eget Rhododendronbed i skogen som jeg gravde dypt ned, bygde opp med torvblokker og møysommelig fylte med barnåler, fraflyttede maurtuer og naturtorv. Der hadde jeg lave varianter av Rhododendron som jeg kjøpte hos Ringstads Planteskole på Gjøvik.

Jeg gravde også ut en veldig dyp grop som jeg kledde med plast og fylte igjen. Jeg hadde selvfølgelig sprekker til drenering, men sørget for at gropen skulle holde godt på fuktigheten.

Diverse Hosta og Bergenia

Der plantet jeg Darmera Peltata, bronseblad, bregner og spansk kjørvel. Det ble en frodig oase. 

Jeg fant mye stein mens jeg gravde. De store fikk oppgave som kanter til stien og de små ble til en bekk av steiner gjennom skogen. Det ble både dekorativt og praktisk.

I og med at jeg bygget opp bedene, så måtte jeg beskytte epletre-stammene. Det gjorde jeg ved å legge steiner nederst så de ikke skulle få jord høyere opp enn de var vant til.

Pergolaen var jeg veldig glad i. Jeg ønsker meg en slik i den nye hagen min også, selv om jeg ikke har så mye plass her. 

Det er noe spesielt med en levende grønn tunnel. Den hadde en benk i enden hvor det var deilig å sette seg og bare kjenne. På duftene, på brisen, på varmen. Der kunne jeg kikke inn i skogen eller oppover langs den lange stauderabatten. Jeg hadde roser og kaprifol ved benken. Et deilig sted å være.

De aldrene epletrærne og et surkirsebærtre dannet et tak over pergolaen. Om våren var taket overstrødd av hvite blomster og tusenvis av summende bier. 

Pergolaen var skikkelig solid og tålte at ungene klatret i den. 

Jeg plantet en Polstjärnen-rose i epletreet til høyre på bildet og den bredde seg ut over Pergolaen også. Det er litt sørgelig at den ikke dufter, men blomstringen er fantastisk mens den varer. 

Polstjärnen

Jeg var også godt i gang med en rosehage da vi flyttet. Hagen ligger i sone H5 til H6, så utvalget er noe begrenset, men helt klart tilstede.

Jeg hadde til og med noen Austinroser som klarte seg. Men det jeg var mest fascinert av var de historiske buskrosene...

Jeg hadde Kystkvitrose, Rosa Alba 'Maxima', Hurdalsrose, Finlands hvite rose, Rosa Mundi, Apotekerrosen og mange flere. 

Rosa Helenae 'Petersens'

Her er Rosa Helenae 'Petersens' på vei opp i et tre. Den frøs endel om vinteren, men desto mer satte jeg pris på blomstringen når den fikk det til. 

Flammentanz

Flammentanz kan ikke bare danse oppover husvegger...

Den har såvidt tatt tak i kavaleren sin her.

Håper de fortsatt danser tett...

Noen ganger så tenker jeg på hvordan hagen må se ut i dag. Den er ikke stelt på snart fem år. Bare litt brenning av brask i bedene om våren. Kanskje det er like greit å ikke vite. 

Men hva med Martagonliljene? Formerer de seg, eller kveles de?  Den kritthvite Trilliumen som jeg brukte flere år på å få fram et eksemplar av, er den borte? Vokser det fortsatt roser i epletrærne mon tro?

Kanskje er det blitt en hemmelig hage av den nå - som bare venter på at noen skal oppdage den. Det vil jeg tenke. Ja, slik er det nok...

Revebjeller og Stjerneskjerm

Ryllik i rampelys

Hvit og ren som nysnø.

Achillea ptarmica -nyseryllik 

Det er så vanskelig å velge bare én.. 

De står jo i kø og fortjener å få vise seg fram. Både villblomster og hageblomster. Store og små.

Hvite denne gangen. På Moseplassen er X-faktor blomsterutgaven godt i gang. Nå er det valgets kvaler som gjelder.

Navnet skjemmer ingen

Skal den robuste nyserylliken få rampelyset på seg til tross for sitt spesielle navn og sin villige spredningsevne? Den kan jo smykke seg med at den er fylt. Kanskje er den i "The Pearl" gruppen, og da gir jo navnet bedre assosiasjoner? Hvite perler. Det er vel vakkert? Når den i tillegg blomstrer leeenge og tiltrekker seg bier og sommerfugler, da er jeg fornøyd.

Navnet nyseryllik kommer forresten av at roten i gamle dager ble tørket og malt opp til nysepulver.
Det var visst sunt å få seg et skikkelig nys i blant!

Romantisk eleganse

Hvite revebjeller... De er liksom litt mer eksklusive enn rosa. Kanskje er det bare på grunn av at de rosa er mer vanlige? Men plutselig står det en lysende hvit der.. Hvor kom den fra? Et lite hvitt frø blant de tusenvis av rosa? Selvfølgelig blir den eksklusiv:)

En farlig hvit skjønnhet som er like giftig som den ser uskyldig ut. Da mormoren min var liten, pleide hun å nappe av revebjelleblomster og blåse i dem. Hmm... Godt hun ikke sugde?

Elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke....

Behøver jeg si mer?

Min barndoms blomst. Med og uten kronblader. I buketter, i håret og i blomsterkranser.

Prestekrage

En hvit rose

Nå bor jeg i et såpass tøft klima at utvalget av klatreroser er veldig begrenset. Men Polstjärnan er bankers. Tidligere hadde jeg den over en pergola. Der fylte den ut plassen sin med kaskader av små hvite roser i blomstringstiden.

Og selv om hver blomst er liten, så er de verdt en nærmere studie..

I sommer plantet jeg denne rosen ved kvisthulen min. Der kan den få dekke taket med sommersnø. 

Vakker, vilter og hvit tulipan

Tulipa Turkestanica er en fantastisk botanisk tulipan som åpner de kremhvite kronbladene så de nesten vipper bakover mens de speiler solen i sin gule midte. Når solen har passert lukker de seg blygt igjen.

Gammel og hvit i håret

Noen eldes med stil og ynde. Det spiller ingen rolle om en var gullhåret i sin ungdoms vår når man får en sølvhvit manke på sine gamle dager. Pudret med snø til og med.

Det er damen sin det:)

Det er nok fortsatt en god stund til hun skal få kjenne humlene surre rundt luggen sin igjen...


Ha en fin søndagskveld:)