Glede i hagen

Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne. 

Selv om jeg ikke skal spise jordbær må jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min. 

Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre. 

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen. 
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt. 

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen. 

I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya. 
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene. 

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.

Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.

I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter. 
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet! 

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.

I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber. 
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet. 
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart. 


Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka. 
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen. 
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann. 

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet. 
Naturen er fantastisk! 

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.

Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren. 

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord. 
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene. 
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt. 













En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.

Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...

Pergolaen

Det er 4 år siden jeg skrev de første innleggene om pergolaen min, og i 2013 laget jeg en oppsummering av pergolaprosjektet. (Link her)


I år har pergolaen blitt pusset opp og målet er å gjøre den helt ferdig i løpet av sommeren. Tre strøk med beis, mer armeringsjern, et speil og en benk har gjort susen. Bakken inni pergolaen er ferdig utgravd og nå mangler kun døren jeg vil ha i enden ved uthuset.

(Strengt tatt mangler plattingen jeg ønsker meg utenfor hekken også, men det blir nok et selvstendig prosjekt.)

Det har vært noen utfordringer underveis i forhold til utgraving av bakken. Opprinnelig var det ingen tanke at det skulle være nødvendig, men i og med at plenen ikke var plan der jeg satte opp pergolaen så ble deler av den ganske nedsenket i terrenget for at alt skulle være i vater på toppen.

En nedsenket pergola betød da selvfølgelig at takhøyden ble lavere og løsningen ble utgraving.

Den resterende delen av gravejobben tok kjæresten min seg av i fjor sommer. Jeg brukte noen vårdager på å planere ferdig, grave opp en liten stein som stakk opp, resignere og grave den "lille" kampesteinen ned igjen, lage kanter og kutte kvist til dekkmateriale over duken.

Nå går man et godt trinn ned for å komme inn i pergolaen og takhøyden er tilbake igjen.

Det ironiske er at pergolaen har sunket I det ene hjørnet, så den er langt fra i vater lenger, men shit happens. Jeg satser på at beplantningen etterhvert kan kamuflere det.

En superfornøyd benkesnekker

Etter å ha lett i flere år etter en rimelig og bred nok benk til enden av pergolaen, ble youtube løsningen.
Der fant jeg en amerikaner som veivet og forklarte mens han snekret sammen en benk på null komma svisj.
Jeg antok at two by four og two by six betød 2 tommer ganger 4 eller 6 tommer og oste avsted til nærmeste byggmax.
Et stykke ut i snekringen skjønte jeg på målene som ikke stemte helt, at de 2 tommer tykke materialene skulle vært halvannen tomme tykke, men det gikk greit å tilpasse.

Jeg lagde benken en halv gang bredere enn amerikaneren og satte på en ekstra 'tverrdrager' under setet. Så forkastet jeg forklaringen hans på armlener og skråsaget dem slik at det ikke ble noen store gliper inn mot ryggen.

Strålende fornøyd med resultatet innså jeg at benken veide langt mer enn jeg kunne rikke, og så var det å vente tålmodig et par dager til jeg fikk bærehjelp. Veldig kjedelig når jeg omtrent står og hopper av spenning for å se om den passer inn på plassen sin.

Med benken på plass var det tid for å gjøre noe med speilplanene mine.
Jeg fant noe gammelt listverk på garasjeloftet som jeg snekret to rammer av. Mellom disse festet jeg det gamle baderomsspeilet vi hadde hjemme da jeg var liten. Det har noen flekker uten 'speil', men kan fint gjøre nytte for seg i hagen.

Her er benk og speil på plass.

Speilrammen ble malt og hengt opp i armeringsnettet på endeveggen i pergolaen.




Et par flammentanzroser og noen klokkeranker ble satt nedenfor.
Jeg håper at klokkerankene skal kle inn veggen i år og så kan rosene få litt tid på seg før jeg stiller for høye krav til dem.

Lille speil på veggen der... 

En supersnill kollega spurte om jeg trengte mer armeringsjern til pergolaen min, og vips dukket mannen hennes opp på jobben med 9 nykuttede lengder! Kan tro jeg ble glad :)

Nå har polstjärnen og de andre klatreplantene fått mer å støtte seg til og jeg kjenner at drømmen om et tak av planter stadig nærmer seg.

Hekken som vokser langs den ene siden av pergolaen var egentlig en frittvoksende søtmispelhekk like høye som toppen av uthustaket. Den sagde jeg ned til en snau halvmeter sommeren 2009.
Etter det har den blitt tuktet strengt. De siste årene har den vist litt tegn til stress og sykdom og et par av plantene har faktisk dødd. Heldigvis dekker de andre til så det ikke blir hull. Åpningen I hekken var der allerede da jeg kom hit. I sommer har jeg luket kraftig mellom hver plante, gjødslet, lagt på aviser, barkduk og bark. Jeg håper at hekken skal ha godt av å slippe og konkurrere med ugress om lys, luft, vann og næring.

Jeg har fortsatt kvistkutt på bakken i pergolaen. Det er ikke ideelt når det har regnet veldig mye, men det koster ingenting så lenge jeg produserer det selv. Innimellom sper jeg på med litt kjøpebark, men på sikt hadde det jo vært fint med et litt fastere underlag.

Døren i enden er fortsatt ikke-eksisterende. Jeg lurer på om jeg skal bruke gulvbordene som utgjør loftet i uthuset som materiale til døren. De er så grove og sjarmerende. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan jeg vil gjøre det enda. Kanskje må den bare bli til underveis når jeg ser hva som blir mest praktisk. Jeg finner nok på noe :)

Juliregn

Det ble en kveld med bulder og brak i går. Tordenværet skrallet seg forbi med lynglimt i sikksakk. Strømmen gikk, vannkranen på kjøkkenet lyste opp og vi telte sekunder mellom lyn og torden. Det var ikke mange på det nærmeste.
Temperaturen var deilig og regnet frisket opp luften. Hagens kveldsdufter smøg seg opp på verandaen. Der satt vi med bøker, pc'er, katter og levende lys. Alle opptatt med sitt i sommerkvelden. Jeg var omsider inne på bloggen igjen etter en lang sommer uten nevneverdig aktivitet. Litt dårlig samvittighet, men ikke så mye. Det er tross alt nå sommeren er her og hagen er tilgjengelig døgnet rundt. Til vinteren får jeg nok bedre tid til å skrive og sortere bilder.

Sommeren til nå har vært vidunderlig deilig.
Den gode vårvarmen fikk ikke nok og ble til het sommervarme.
Solen smiler og dagene har vært som barndommens minner om hvordan sommeren skal være. Det er om å gjøre og være tilstede for å lukte, smake, føle og nyte.

Når regnet kommer silende fra oven etter en varm dag, kan det knapt bli bedre.
I den tørre jorden, ligger lag på lag av tørste røtter og venter på at fuktigheten skal trenge ned. Varmen de siste dagene har tatt på enkelte planter, men det er utrolig hva litt vann kan gjøre.

I de store bedene, hvor jeg har plantet tett, ser det ikke ut til at tørken merkes. Der sørger plantene selv for å hindre fordampning. Sammen med et dekke av gressklipp, er tett planting det mest arbeidsbesparende trikset jeg vet for hagen min.





Bortsett fra det evinnelige graveprosjektet under pergolaen, går det fort i hagen.
Plantene blomstrer om kapp, men varmen gjør at de også visner fortere. Det er litt synd, men vidunderlig vakkert mens det står på. Min hovedaktivitet om dagen - i den grad det er noen aktivitet - er å klippe. Jeg klipper og klipper. Plantene vokser og vokser.

Kamille

Kjøkkenbordet er dekket av brett med urter til tørk. Spise kan vi gjøre ute. Anisisop i gult og grønt sender sin deilige aroma opp til nesen min hver gang jeg vender på bladene. Kamillen har krympet og jeg rister forsiktig på brettet så den ikke skal gå fra hverandre. Sitronverbena tørker fort, mens oregano og sar henger på stilkene sine og bruker lengre tid. Den lodne eplemynten begynner endelig å bli sprø i kantene. Det skal bli mye god te og godt krydder til vinteren.

Ute blir visne stauder stusset og busker klippet i fasong igjen. Mye er avblomstret, men det dukker hele tiden opp noe nytt. Nå blomstrer liljer, roser, valmuer og ridderspore.
Samtidig begynner sensommerens blomster å vise farge. På solbrudens sorte knapper vokser tykke gule kronblader sakte ut. Solsikkene som fuglene har sådd, har kraftige knopper sprengfulle av gul livskraft. De vokser nesten utelukkende på feil steder, men jeg klarer ikke å slå meg så hard at jeg rykker dem opp...

Blodbeger og rosen William Baffin vokser ved buen inn til kjøkkenhagen. 

Louise Odier ønsker velkommen inn i urtehagen.

Tre navnløse riddersporer nyter sommer og sol.

I kjøkkenhagen er de første spede potetene klare til å smakes. Squash høstes nesten daglig og salaten strutter.
Jeg må så nye omganger, men kvier meg litt i denne varmen. Ruccolaen er ferdig og rykket opp. Der må det i allefall nye frø i jorden. Gulrøtter, rødbeter og jordskokk skal få stå en god stund til. Sukkerertene har fått pinner å klatre i, og bønnene har endelig funnet raskeste vei til himmels. De ble sådd rett ut i år. Veldig sent, men med god spiring og null snegleangrep! Hipp hurra!

Hagen klarer seg fint selv i lange perioder. Det er det beste av alt. Jeg kan ha late dager hvor det meste jeg gjør er å snuse på hagens forskjellige parfymer og tygge på litt av det som er spiselig. Vårens hagejobbe-rus har stilnet. Nå er det tid for å høste og nyte. Knipe litt her og rufse litt der. Sette seg ned og la insektene jobbe i fred.

Kongeskjerm

Kvisthulen begynner å vokse seg til ekte hulefølelse.

Fortsatt god sommer :)

Fra Mammutsalg til rosebestilling

Jeg har handlet på Mammutsalg i årevis. Det er jo en glimrende anledning til å skaffe lesestoff for en rimelig penge. Noen år tenker jeg at dette salget skal få komme og gå uten meg. Jeg sparer heller pengene. Slik som i år. Det gikk helt fint. Jeg scrollet forbi de store mammut-annonsene på nettavis-sidene og fylte papirsøpla med reklame hjemme. Men så dukket det opp en hageblogg med tema 'Mammutsalg'... og ikke nok med det, den ramset opp diverse hagebøker med tilhørende lave priser! Jeg klarte ikke la være. Jeg trykket meg inn og kikket. Deretter skrev jeg ned noen av bøkene på en huskeliste som jeg IKKE hadde tenkt til å bruke. Den skulle bare ligge der i lommen min for moro skyld. Jeg reiste hjem. Jeg var rolig og behersket og lot dagene gå. Men så måtte jeg innom kjøpesenteret en tur. Der passerte jeg en bokhandel hvor det lyste i gult, med røde mammuter. Nei, egentlig passerte jeg den ikke. Jeg ble sugd inn. Og der... midt på bordet foran meg lå Dag Lyngar sin bok : '100 av våre beste roser'. Det var den eneste hageboken de hadde igjen, men det var nok. Akkurat passe og akkurat hva jeg kom hjem med.

Jeg besøkte rosehagen til Dag for noen år siden. Det var inspirerende. Aïcha i full blomst gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg ble helt forelsket.

Aïcha (lånt fra nettet)

Og gammel kjærlighet ruster ikke, for i boken lyste Aïcha mot meg. Vakkert prydet med herdighet i sone 6. Kan det være mulig at den skjønne tåler mitt klima? Jeg bor bare en halvtime fra Rosehagen til Dag, men i forhold til ham bor jeg nesten på høyfjellet. (Jada, jeg overdriver...)
Jeg kikket inn på nettsidene til Rosa Røyse. Der har jeg handlet barrot-roser tidligere. (Stort sett med godt resultat.) Aïcha sto oppført som en rose som bør vinterdekkes i utsatte strøk... Jasså, de er ikke enige altså? Kanskje det betyr at jeg må finne ut av det selv? Aïcha med sin milde gulfarge og deilige duft vil nok ta seg godt ut ved den mørke pergolaen min. Nå skal jeg riktignok lage meg et flammebed der, men om damen virker sart, så kan det sikkert flamme opp rundt henne.

Rosa alba Maxima (lånt)

Når jeg først var igang med både roseboken og Rosa Røyse, kom jeg ikke utenom Rosa alba Maxima. Dag skrev enkelt og greit at "alba Maxima er kanskje den første rosen man bør anskaffe i hagen". Jaha... Det ble ikke min første rose, men nå skal den inn i hvertfall. Rosen som kanskje er den lengstlevende av alle roser. Det er klart at den skal få bo på Fagertun. Superherdig (H7-8), med sterk og behagelig duft. At den kun blomstrer én gang (i året) har jeg ingen problemer med. Da blir det til gjengjeld ekstra stas :)

Rosa Mundi (lånt)

Og så var det Rosa Mundi da. H6.
Henne hadde jeg i gamlehagen min. Rosens stripete skjønnhet er litt spesiell, utrolig vakker og sjarmerende.
Jeg skjønner ikke at jeg har klart meg uten henne i over 5 år!

Agnes.  (Bildet er lånt fra nettet)

Jeg fikk forresten lyst på flere gultoner. Agnes ble for fristende.
Hun blir også beskrevet av Dag som en robust dame som klarer H6-7. Agnes kan få stå ved det mørke gjerdet mitt og lyse opp.

Det blir nok bra :)





Tilslutt smatt Ritausma inn på bestillingslisten. Dag skriver nemlig at " Den når høyt opp på alle rosekåringer og er en rose som kommer til å bli enda mer populær med årene, ettersom flere vil bli oppmerksom på at den finnes." Klart jeg blir nysgjerrig da. En rose med herdighet  H6-7 må jo passe ypperlig inn her. Den blomstrer til og med fra midten av juni til langt ut på høsten.

Jeg vet ikke om boken som var så billig egentlig ble så billig, men kanskje blir hagen min litt rikere til sommeren, og da gjør det vel ikke noe om lommeboka er litt slapp ;)

Det skal bli spennende å se hvor egnet Fagertun er for rosedyrking. Jeg må i allefall holde meg til de mest hardføre og robuste typene. Foreløpig har jeg hatt suksess med tre typer kanadiske buskroser, polstjernen (selvfølgelig), Louise Odier, provinsrose, dukkerose, kystkvitrose og Hansa. Hurdalsrosene klarte fjorårsvinteren litt overraskende dårlig, men ikke nok til at jeg er bekymret. Frühlingsduft, Rosa Moyesii, og Maidens Blush sliter alle tre, men henger foreløpig med.

Ute er hagen fortsatt dekket av snø. Sukk! Det tiner veldig, men med så mye snø tar det tid. Yr spår vinter igjen og jeg må belage meg på innehaging og nettsurfing en stund til framover.

Jeg har med andre ord god tid til å finne ut hvor rosene skal graves ned når de kommer :)

Er dere nysgjerrige på rosebokforfatterens hage så ta en titt her: Dag Lyngars rosesider.