Betatt av en klatrer

Og jeg som trodde jeg ikke var fordomsfull... 

Jeg har visst om blodbeger i årevis, men avskrevet planten som vanskelig å få til og dyster i fargen. 

Dyster faktisk! 

Altfor mørk og med et like skummelt navn.

Hva skulle jeg med den?

Men som med alle mine ungdommelige og ubetenksomme dommer over hva jeg likte og ikke likte, sto også denne for fall - tilslutt. Det er heldigvis lenge siden jeg var så raskt ute og avslo blomster som stygge og kjedelige. Og det uten egentlig å ha sett dem nærmere innpå enn min egen kroppslengde. Veldig lenge siden...

Men Blodbegerne har holdt seg unna. De har gjemt seg i hagemagasiner og andres blogger, helt til 2013. Da sto jeg plutselig foran Hagegal-standen på Hagemessen og ble nødet med et lite plastbeger fullt av småplanter. De så slett ikke blodige ut. Ganske lysegrønne faktisk. Nesten så jeg fikk et lite håp om at de skulle takle både meg og hagen min, tross all min skepsis.

Vel, for å gjøre den historien kort, ble jeg overbevist i den grad at jeg både sanket frø av plantene mine og gjorde et (mislykket) forsøk på å overvintre en av dem inne. 

Morplanten, som jeg satte mørkt da den skulle stått lyst, viste ikke tegn til liv om våren. Heldigvis spirte frøene så det suste. De vokste og vokste, og snurret seg i hverandre. Jeg klippet og stusset litt, og kunne sikkert tatt mye mer enn jeg turde. Da sommervarmen kom, ble de plantet ut. Det så de ut til å stortrives med. De grep tak i det de fant, slynget seg rundt, og klatret helt på egenhånd. Noen klatret i rosestativer, andre i armeringsjernet på pergolaen og de mest uheldige fikk utdelt den litt for skyggefulle kvisthulen. Der var det trangt om plassen og kamp om lyset. De klarte seg fint, men ble ikke like frodige og store som de som sto i solen. Det er forøvrig disse barna av fjorårets planter som pryder innlegget her.

Det man straks tar for å være blomsten, den rosa klokken, er egentlig bare begerblader. Selve blomsten er nesten sort og henger ut av klokken med kritthvite pollenknapper.

Blomsten visner og faller ut, men det rosa begeret henger der standhaftig hele sommeren til ende. Om blomsten blir pollinert før den visner, blåser det seg opp en liten boble midt i klokken. Det er en frøkapsel. Er du heldig så er den skranglende full av frø :)

Blodbegerblomst

Når jeg skriver om blomstene mine så omtaler jeg dem ofte som om de skulle være jenter, kanskje prinsesser eller til og med dronninger...

Det får jeg ikke helt til å passe inn med denne blomsten. 

Den er maskulin! No doubt...

Jeg går jo og plukker på plantene mine. Løfter blomsterhodene opp så jeg kan se dem i ansiktet og ja... dere vet... pusler litt med dem.

Jeg behøvde ikke vippe opp mange blodbegerknopper før jeg i anstendighetens navn lot dem dingle i fred ;)

Ingen ting i veien med potensen der. Ikke rart de skrudde seg nesten til topps på rosebuene mine. Og det på sin aller første sommer. Dette er egentlig stauder nemlig. De ville vokst seg kraftigere, høyere og flottere for hvert år om de bare hadde taklet vinteren. Men akkurat det er nok litt mye å forlange når de stammer fra det sydlige Mexico... 

 Her behøves neppe ytterligere forklaringer på plantenes maskuline trekk.

Det hjelper ikke at de kler seg i rosa eller nesten sort heller.

Hovedtyngden av plantene nådde et par felter høyere opp på rosebuen innen frosten tok knekken på dem. De øverste lange skuddene klamret seg fast over hodet på meg, men der rakk ikke blomstene å slå ut.

Akkurat de to plantene på bildet over har jeg pottet opp, klippet ned og tatt inn. De står med små spede skudd i kjelleren. Under lys denne gangen... Så får jeg se om de klarer seg bedre enn fjorårets. Kanskje kan jeg bruke skuddene som stiklinger også. Da har jeg enda en overvintringsmulighet. Det er spennende med planter, og noen er verdt en ekstra innsats.

Frøene jeg har sanket ligger fortsatt i kapslene sine. De er så tørre at det skrangler når jeg rister på dem. Frøene skal i såjord senest i januar. Kan hende jeg starter i desember allerede. De trenger lang tid... Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang. Til tross for at vinteren knapt har kommet enda.

Selv om blodbeger ikke tåler vinteren her, så er den forbausende tøff.
Det har vært mange frostnetter med helt ned i 3-4 kuldegrader uten at den ga opp. Selv om den var rimkledt flere morgener på rad, så struttet den like fint når solen hadde smeltet is til vanndråper. Det var nesten trist den dagen jeg klippet ned to av dem for å ta med røttene inn.

Det ble noen midlertidige kranser og hengende buketter inne de påfølgende dagene.
Vakkert det også :)

Nå har alle planter tatt kvelden her på Fagertun. Blodbegerne ute er døde, men i kjelleren er det både liv og håp. Og mer skal det bli. Til sommeren gleder jeg meg til å kle vegger og stativer med denne villige klatreren som hverken er dyster eller blodig. Den er igrunnen veldig anvendelig og fin :)

Blodbeger - Rhodochiton atrosanguineus

Solskinn i bedet

På tirsdag var det solskinn fra skyfri himmel. Kaldt og klart, med knasende is og sprø fuglesang.
Vidunderlig! Jeg droppet lunchpausen og gikk meg en halvtimes tur i stedet.
Solstrålene kjentes som etterlengtet energipåfyll og løfte om varmere tider...

Til alle tider har vi mennesker feiret solen. I gamle tiders religioner var det solguder og solgudinner.
Det var norrøne Sól, germanske Sunna, greske Helios og egyptiske Ra, for ikke å snakke om en mengde andre.
I dag kan vi fortsatt ane den gamle soltilbedelsen i noen av hagens vakre planter.
Sporene finnes både i norske, utenlandske og latinske plantenavn. Om ikke for tilbedelsens skyld, så som en ærbødig referanse til solen, solguden og det vakre gule, varmende lyset som gir energi og livskraft til planter, dyr og mennesker.

Solbrud og Solhatt i forskjellige farger.

Solsikker (Helianthus annuus), Solblom (Arnica montana), Soleie (Ranunculus), Solhatt (Rudbeckia) og Solbrud (Helenium) er vel noen fine eksempler på lysende, varmt solgule blomster oppkalt etter nettopp solen. Alle disse blomstene finnes i andre farger også, og kan virkelig flamme opp i bed og krukker.

Her er et lite planteportrett av den største solplanten av dem alle i Fagertunhagen:

Solsikke (Helianthus annuus)

Alle kjenner solsikken. Den er liksom barnas blomst. Den er stor, gul og glad,  har store frø, er lett å så og vokser fort i høyden. En morsom egenskap hos solsikken er at blomstene følger solens gang over himmelen. Dette er spesielt vanlig i knoppstadiet. Jeg har lest at blomstene alltid spretter ut med ansiktet mot øst, men jeg har aldri egentlig sett etter. Det skal jeg gjøre til sommeren..

Solsikken kommer fra Nord-Amerika hvor den ble brukt av de ulike indianerstammene. De brukte den til matlaging, medisin, presset olje til bruk på hud og hår, farget klær, laget farge til kroppsmaling, brukte de tørkede stilkene i byggverk og brukte ellers planten mye i seremonier.

Nå dyrkes solsikker i stor stil mange steder i verden. Både frø og olje er ettertraktet. 

Solsikker vil ha det varmt, så vi må nok til litt sørligere breddegrader for å finne de største og frodigste solsikkeåkrene. Her til lands blir planten brukt mest til pryd. Det finnes mengder av sorter man kan dyrke. Det er lave, høye, kjempehøye, enkle, fylte, røde og gule varianter. Bortsett fra de tettfylte utgavene, er solsikkene elsket av alle nektarsugende, summende og flagrende små skapninger som er så viktige å ta vare på. Fuglene elsker frøene og det gjør vi tobente også.

Tar man en nærmere titt på  solsikkeblomstene eller -frøstandene, er det lett å se at de er bygget opp etter Fibonaccis tallfølge. Husker dere den forresten? (Nå kan alle med matte-skrekk få lov til å scrolle forbi et avsnitt.)
Matematikeren Fibonaccis tallfølge fremkommer (bortsett fra de to første tallene 0 og 1) ved å summere de to foregående tallene. Det vil si : 0 1 1 2 3 5 8 13 21 34 55 89 osv. Disse tallene (rekkefølgen på dem/forholdet mellom dem) går igjen overalt. Det er kjempespennende! Deler man hvert tall i rekken med det foregående får man:
1/1 = 1
2/1 = 2
3/2 = 1,5
5/3 = 1,667
8/5 = 1,6
13/8 = 1,625
21/13= 1,615
34/21 = 1,619
55/34 = 1,6176
89/55 = 1,618
osv

Og hva er så dette?    Jo, Det Gylne Snitt! 

Det Gylne Snitt forekommer i matematikken, kunsten, arkitekturen og ikke minst i naturen. Ser man på solsikkeblomstene (innenfor de store gule kronbladene) så er de bygget opp i et mønster av spiraler. Du kan telle spiraler som går til høyre og spiraler som går til venstre.
Det er ikke like mange av hver, for antallet matcher Fibonaccis tallrekke. Tar du det høyeste antallet spiraler og deler på det laveste, får du tilnærmet 1,618. Det vil si Det Gylne Snitt. Det er den optimale måten å plassere blomstene og frøene på. Fantastisk!

Ta for eksempel en titt her.

De fleste solsikker er ettårige, men det finnes også staudesolsikker. Faktisk så er jordskokken i kjøkkenhagen min en type solsikke. (Helianthus tuberosus)

Jordskokk i blomst i kjøkkenhagen

Solsikker vil ha det varmt og de er ganske grådige planter. Skal du dyrke en rekordhøy plante må du være spandabel med både vann og gjødsel. Solsikker kan også dukke opp på overraskende steder når fuglene har sørget for frøspredning av vinterens matrasjoner. Slike glade overraskelser tar jeg imot med takk.
Solsikker kan såes rett ut i bedet om våren, men jeg foretrekker å så dem inne først. De vokser fort så jeg trenger ikke være så tidlig ute.
Har du et nytt bed som ikke riktig er tilvokst av planter enda, kan solsikker være en fin måte å skape rask (om enn midlertidig) høyde i bedet på. De er kraftige planter som fyller plassen sin og stråler omkapp med sensommersolen.

Solen er tema i 'Blommig Fredag' hos Bland Rosor & Bladlöss. Der kan du se mange andre spennende og vakre tolkninger av temaet.

Løytnantshjerte

Denne vakre stauden kom til Norge på 1800-tallet og fikk det spennende navnet løytnantshjerte. Det hører selvfølgelig en historie til et slikt fantasifullt navn. Kanskje var det fantasien til datidens piker som løp løpsk ved synet av de hjerteformede blomstene. Det oppsto i allefall en historie om hva som skjulte seg i hjertet. Om man trekker de to ytterste kronbladene forsiktig tilside kommer en pike tilsyne. Hun er kledd i hvitt undertøy og hvite benklær.Tar man deretter de indre kronbladene bort ser man en champagneflaske...
I et løytnantshjerte er det derfor plass til først en pike og deretter en flaske champagne. Eller sagt litt mindre beskjedent så rommer nok løytnantshjertene både piker og champagne.

Løytnanthjerte er en så sjarmerende og hjertebestrødd blomst at det knytter seg historier til blomsten i flere land.
I England er stauden kjent under forskjellige navn. Det ene er 'Lady in a Bath'.
Nå kan man kanskje lure på hvor damen i badekaret er, men det er lett å se.
Snu en blomst på hodet og dra de ytterste kronbladene ut til siden...

Dette bildet har jeg lånt fra nettet.

Planten blir også kalt 'Bleeding Heart'.
Legenden som forklarer dette navnet kommer fra Japan. Historien handler om en ung mann som forsøker å vinne kjærligheten til en ung pike. Den unge beileren gir henne først et par kaniner. (Det er de ytterste to kronbladene på blomsten.) Deretter får piken et par tøfler. (De neste kronbladene.) Og tilslutt får hun et par øreringer. (De siste to kronbladene.) Dessverre fortsetter piken å avvise den forelskede unge mannen. Knust av sorg stikker mannen sverdet rett gjennom hjertet sitt. (Den midterste delen av blomsten.) Og derav kommer navnet 'Bleeding Heart'.

Litt fakta om Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis):

Denne gammeldagse oldemorplanten kommer opprinnelig fra Østen. (Kina, Korea, Japan) Den trives best i jevnt fuktig jord i halvskygge. I varmere strøk er den mer avhengig av skygge, men i fuktigere og kjøligere klima tåler den fint å stå i solen også. Løytnantshjerte blir opp til en drøy meter høy og danner en stor tue med årene. Den kan gjerne stå på samme plass i årevis uten nevneverdig stell. Den blomstrer på forsommeren, men etterpå falmer bladene og planten visner mer eller mindre ned. Dette gjør at det kan være lurt å plassere den bakom en plante som kan overta showet utpå sommeren.

Det finnes flere varianter av løytnantshjerter. Blant annet helt hvite løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Alba') , og kirsebærrøde løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Valentine').

Løytnantshjerter er også oppført under det latinske navnet Lamprocapnos dicentra. Dette virker imidlertid ikke til å være innført over alt, og det ser ut til at det gamle navnet fortsatt brukes mest.

Med tema 'Kärlek' på Blommig Fredag, så passer det å dele dette innlegget der. Vil dere se flere innlegg på temaet så finnes de her.

Kyss meg over gjerdet

Gjerdesolhatt (Rudbeckia laciniata) er det egentlige navnet til den gamle oldemorstauden som i generasjoner har blitt kalt 'Kyss meg over gjerdet'.

Selv hørte jeg om planten mange år før jeg traff på den i virkeligheten. Det var mormoren min som pratet om 'Kyss meg over gjerdet'. Denne fine gule blomsten som hang over gjerdene i hennes barndoms gater. Hun visste ikke hva den egentlig het, bare at den var høy, veldig høy, og at den bøyde sine slanke stilker over gjerdene i ansiktshøyde på forbipasserende. Derav det fine navnet.

Dette herlige navnet som bare ikke kunne glemmes... Jeg lette i hagebøker og på hagesentre, skjønte
etterhvert hvilken plante det dreide seg om, men fant den ikke til salgs noe sted. Dette er mange år siden nå. Den har kommet mer fram i rampelyset etterhvert som det har blitt fokus på oldemorplanter, sansehager og at gamle planter er viktige både genetisk og kulturelt. De har klart seg i generasjoner i vårt klima og blitt delt og gitt bort, eller byttet mot andre planter. De er en del av vår plantekulturhistorie.

Jeg fikk selvfølgelig min egen 'Kyss meg over gjerdet'. Ikke fra et hagesenter, men fra en hage med en hyggelig dame som delte fra en bit av sin egen.
Rudbeckia laciniata 'Golden Glow' er en gammel, fylt sort som har vært mye brukt i norske hager. Kanskje er det den som nå skal få vokse seg stor og kraftig bak kvisthulen, eller kanskje ikke..? Det spiller i grunnen ingen rolle. Min vakre 'Kyss meg over gjerdet' nikker med hodene inn i hulen og lyser opp med sine solgule bustehoder. Foreløpig er planten ung på stedet, men jeg vet av erfaring nå at den er flink til å breie seg ut. Det gleder jeg meg til. Bak hulen kan den få utfolde seg som den lyster. Jeg skal nok passe på hvis den prøver å forføre naboen.

Litt fakta om Gjerdesolhatt:

Denne høyreiste og flotte stauden er en gammel hageplante i Norge. Den kommer opprinnelig fra Canada og Nord-Amerika.
Den er ikke kravstor, men liker jevnt fuktig og veldrenert jord. Høyden kan variere fra 1,5 meter til godt over 2 meter.
Planten vil gjerne ha sol og noe å lene seg mot.

Artsnavnet laciniata viser til de flikete bladene.
Det ser ut til å finnes både enkle og fylte utgaver av blomstene. Jeg har bare sett den fylte varianten. Stengelen er kraftig, men slank, så høyden gjør at planten trenger støtte.

'Kyss meg over gjerdet' egner seg fint som snittblomst. Den blomstrer i august - september.
Hos meg faller dette sammen med alle de varme fargesterke høstblomstene.


Jeg tenker at med tiden så vil denne planten fylle bakveggen i kvisthulen min med blomster om høsten. Naboens vinduer vil forsvinne og hulen blir helt privat. Jeg har en Polstjärnen-rose ved siden av. Den vil blomstre ferdig lenge før de gule flørtende blomsterhodene når opp i kyssehøyde. Så kan de kan bare vikle seg inn i hverandre og blomstre etter tur.
Det er koselig å ha en slik gammel tradisjonell plante i hagen. Den minner meg om mormor og gjør meg nok litt nostalgisk.