Høstormedrue

Jeg har to tuer med Høstormedrue i hagen. Til våren vil jeg dele dem og spre litt til andre steder i hagen også. 

Jeg kjøpte planten min for mange år siden. Den gang var den bare én eneste liten rotbit fra Zimtrade, og jeg mener bestemt at den het Cimifuga ramosa 'Atropurpurea'. 

Nå heter den Actaea simplex 'Atropurpurea'. Grunnen til dette er at det har skjedd en ny grensedragning mellom arter og slekter i soleiefamilien. Arten Cimifuga har blitt overført til slekten Actaea og endret navn.

Men min Høstormedrue er den samme uavhengig av navn. Den strekker seg mot himmelen hver høst og lurer på om den kommer til å rekke og blomstre.

Den har nok flest sesonger uten blomstring, men den er elegant og vakker i knopp også. Så vakker at den er verdt å ha, blomstring eller ei.

I år har den akkurat begynt å åpne de første knoppene. I fjor tok frosten den først. For tre (eller var det fire) år siden blomstret den helt fantastisk.

Problemet mitt nå er at det er spådd flere kuldegrader i natt... Bittelitt ergelig kan man si... Nå som den endelig ser ut til å skulle blomstre!

Jeg kan jo ikke dekke til over 2 meter høye planter for natta, heller! Det ville blitt vanskelig. 

Etter litt fundering endte det med at jeg tok ut kameraet og knipset den begynnende blomstringen, før jeg klippet med meg de lengst komne stenglene inn. Den ene som har noen utsprungne blomster dufter helt vidunderlig!

Jeg vet ikke om knoppene vil springe ut mer i vinduskarmen min, men uansett så er det et forsøk verdt. Jeg kan i hvertfall nyte duften av de blomstene som allerede har kommet frem.

Mørk dramaqueen mot milde grønntoner

En mørk Høstormedrue rager over de andre plantene. Det er sent i september og Georginene kappes i en fargesprakende sluttspurt mot frostens kalde bitt. Ormedruen tar det med ro. Hun er mørk og fager og står som en rolig og trygg silhuett over de lavere plantene som skriker om oppmerksomhet. Hun behøver ikke skrike. Hun trekker blikkene til seg. Hun svaier grasiøst med de høye stilkene. De når godt over to meter til værs. Øverst prydes hun av små sorte perler. Hun lar de lave høststrålene gli nedover stilkene. Hun nyter høsten. Hun kikker overbærende ned på Marikåpen. Det er bare blader igjen av henne. De er fulle av vann. Ormedruen grøsser litt. Hun rister på de flikete sorte bladene sine. De samler ikke vann.

Tidligere på sommeren kikket Frøken Marikåpe bort på den mørke tuen og ristet på det grønnkrusete håret sitt. Hun syntes litt synd på Høstormedruen som ikke kom i blomst. Stakkars, hvert år kom frosten og tok henne før knoppene fikk åpnet seg. Hun så liksom litt dyster ut der borte.

Selv hadde Marikåpen blitt veldig god venn med en Skjoldsildre denne sommeren. De flørtet litt nå som han var ferdig med blomstringen for lengst. De store runde bladene hans var så gode å hvile krusehodet sitt i.

Hun boblet over av glede og fniste henrykt til den store tuen med geranium ved siden av seg.
Ja ja, visst så overgikk Patricia seg selv i år med en enorm blomstring, men hvem ble foretrukket til bukettene som skulle pryde bordet inne tro?

I kveld har altså Anne på Moseplassen åpnet for siste farge i X-faktor blomsterutgaven grønn og sort. Det er  nok den vanskeligste fargen på Fagertun.
Her kommer frosten så tidlig hvert år at Høstormedruen dessverre ikke rekker å blomstre. Men knoppene er som en blomstring i seg selv med de nydelige perleradene som bukter seg grasiøst til værs. Jeg tar dermed sjansen på å slippe henne til i konkurransen, selv om den søte Marikåpen er et veldig friskt og frodig alternativ. Det er nå tross alt morsomt med litt drama i hverdagen :)