Bli med inn i bedet, da vel!

Bedene mine kan stort sett oppleves fra mange kanter, og aller helst fra innsiden. Bildet over viser bare en overfladisk del av staudebedet, men blir du med inn på stiene så kan vi leke gjemsel og glemme tiden...

Den gulbrokede Kornellen lyser opp og speiler fargen sin i Marikåpe og Hosta. Prydsvineroten velter ut på stien og strekker seg etter Marikåpen på andre siden. Men vi kommer fint fram.

'Jeg ser dere nok', sier Totenvikrosa, som har klart å vokse seg helt inn i kvisthuleveggen nå.

Aruncus dioicus - En rent hvit Skogskjegg som ligner Astilbe.

Vi tar en annen sti og hilser på den hvite, slørlette Skogskjeggen. Den fikk endelig fikk lys og plass i år fordi naboen måtte kuttes ned etter vinteren. Nå lyser den opp helt bakerst i bedet, og er veldig populær hos humlene.

Vi fortsetter bortover hellene og hører det knaser litt i Krypfredløs som også har sneket seg ut i stien. Fredløsen tåler fint litt tråkk. De er overivrige og jeg klipper fram hellene rett som det er. Fort og greit. Fredløsen bare nikker blidt med de gule blomstene sine og slår nye røtter.

Her kan vi egentlig gå rett igjennom, men Hurdalsrosen har visst tenkt å breie seg noe veldig etterhvert. Jeg legger heller om stien enn å begrense rosen. Nå må vi huke oss ned eller risikere å ripe oss opp for å fortsette.
På uthusveggen kan vi se insektshotellet jeg laget i våres. Lurer på om noen vil flytte inn der til vinteren?

Inne i obelisken vokste det en rose i fjor... Maiden's Blush...
Men den enes død, den andres brød. I år får skjoldbronsebladene mer plass å breie seg på.

Huker vi oss ned her, er det ingen som ser oss. Vi derimot, har mye fin utsikt synes jeg :)

Kom så går vi andre veien i stedet. Se på den blå Jonsokkollen. Den krabber rundt og fyller tomrom i bedet, den også. Midt i bildet er det Kryptimian mellom hellene. Det dufter deilig når vi passerer.

Her går vi fra rent og lyst til helt mørkt. Rosekragen har dekorert Blærespireaen så den ikke skal bli dyster...

Ser du den høye obelisken rett til venstre for midten?
I fjor var den dekket av en rose (Frühlingsduft) som nådde høyt over toppen. Det er såvidt litt liv nede ved bakken nå, men jeg vet ikke om den vil komme seg igjen.

Jeg tror vi tar kvelden nå. Vi kan heller leke videre i bedene senere. Det er fortsatt mye utsikt fra innsiden å utforske.

Mørk dramaqueen mot milde grønntoner

En mørk Høstormedrue rager over de andre plantene. Det er sent i september og Georginene kappes i en fargesprakende sluttspurt mot frostens kalde bitt. Ormedruen tar det med ro. Hun er mørk og fager og står som en rolig og trygg silhuett over de lavere plantene som skriker om oppmerksomhet. Hun behøver ikke skrike. Hun trekker blikkene til seg. Hun svaier grasiøst med de høye stilkene. De når godt over to meter til værs. Øverst prydes hun av små sorte perler. Hun lar de lave høststrålene gli nedover stilkene. Hun nyter høsten. Hun kikker overbærende ned på Marikåpen. Det er bare blader igjen av henne. De er fulle av vann. Ormedruen grøsser litt. Hun rister på de flikete sorte bladene sine. De samler ikke vann.

Tidligere på sommeren kikket Frøken Marikåpe bort på den mørke tuen og ristet på det grønnkrusete håret sitt. Hun syntes litt synd på Høstormedruen som ikke kom i blomst. Stakkars, hvert år kom frosten og tok henne før knoppene fikk åpnet seg. Hun så liksom litt dyster ut der borte.

Selv hadde Marikåpen blitt veldig god venn med en Skjoldsildre denne sommeren. De flørtet litt nå som han var ferdig med blomstringen for lengst. De store runde bladene hans var så gode å hvile krusehodet sitt i.

Hun boblet over av glede og fniste henrykt til den store tuen med geranium ved siden av seg.
Ja ja, visst så overgikk Patricia seg selv i år med en enorm blomstring, men hvem ble foretrukket til bukettene som skulle pryde bordet inne tro?

I kveld har altså Anne på Moseplassen åpnet for siste farge i X-faktor blomsterutgaven grønn og sort. Det er  nok den vanskeligste fargen på Fagertun.
Her kommer frosten så tidlig hvert år at Høstormedruen dessverre ikke rekker å blomstre. Men knoppene er som en blomstring i seg selv med de nydelige perleradene som bukter seg grasiøst til værs. Jeg tar dermed sjansen på å slippe henne til i konkurransen, selv om den søte Marikåpen er et veldig friskt og frodig alternativ. Det er nå tross alt morsomt med litt drama i hverdagen :)