Glede i hagen

Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne. 

Selv om jeg ikke skal spise jordbær må jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min. 

Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre. 

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen. 
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt. 

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen. 

I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya. 
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene. 

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.

Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.

I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter. 
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet! 

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.

I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber. 
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet. 
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart. 


Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka. 
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen. 
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann. 

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet. 
Naturen er fantastisk! 

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.

Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren. 

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord. 
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene. 
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt. 













En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.

Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...

Et nytt hagerom

På østsiden av huset har jeg bare en smal stripe med tomt. Halvparten gjorde jeg om til hage den første sommeren jeg bodde her, mens resten har bare vært kjedelig moseplen. 

Da jeg laget Haugen min i fjor (Se her), ble dette enda mer irriterende. Jeg har måttet dra gressklipperen forbi en liten passasje ved Haugen bare for å komme til denne tørre, smale stripen hvor ingenting skjer. Kjedelig, kjedelig..!

Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle gjøre denne gravejobben til neste år. Sommeren i år har stort sett blitt brukt på Pergolaen med tilhørende bed, og delvis også urtehagen. Men med det fine høstværet kom visst gravelysten over meg allikevel, og den siste uken har jeg boret rundt i plenen som en annen muldvarp. 

Da jeg hadde fjernet all gresstorven, oppdaget jeg at tomten hellet litt ned mot husveggen. Merkelig, men det har jeg aldri tenkt over tidligere...

Jeg fikk lyst til å rette opp dette litt og spadde jorden over på én side til jeg hadde to nivåer. Det vil egentlig si: Jeg hakket og bendet opp jord og stein så svetten silte... Her var det ikke mulig å stikke ned spaden noe sted. Stein, grus og beinhard, tørr jord. Grrr...

Som bildet over viser så er det slett ikke plant nå heller, men den høyre delen føles som ett nivå, mens det er betydelig høyere til venstre mot gjerdet.

Foreløpig har jeg ikke rukket å plante ferdig, men her har jeg tenkt meg lave bunndekkere med tre kuler av alperips som eneste høyde. 

Stien på midten kommer til å bli brun. Nå er det litt grønt i den fordi alt er nykuttet. På denne årstiden har som regel kvist, kvast og greiner løv på seg... Dette er en ulempe i forhold til at det blir mer masse i kvistkuttet som lettere omdannes til jord, men slik må det bli når jeg ikke tar meg tid til å vente på våren.

Jeg har plantet litt Sølvarve (Cerastium tomentosum) innerst ved vinduene. Jeg tok plantene hit fra hagen ellers og selv om det ikke er nok enda, så regner med at de klarer å fylle resten av plassen ganske fort. Jeg tenker å flytte både  rød Jonsokkoll (Ajuga reptans 'Atropurpurea') og Flekktvetann (Lamium maculatum) hit også. Begge er fine for vanskelige forhold. 

Her er det sterk morgensol som litt utpå formiddagen går over i tørr skygge. Utfordrende, men forhåpentligvis ikke for disse tøffingene.

Etter å ha gravd ferdig det innerste området på bildet over, så måtte jeg jo lage en overgang til stien rundt Haugen. I og med at jeg ikke ønsket/trengte å flytte på jorden her, så lot jeg gresstorven ligge der stien skulle være. Jeg gravde altså bare frem bedene på hver side av stien. 

Våte aviser ble lagt i tykke lag på gresset, dekket med duk og oppkuttet kvist. Akkurat nå er stien litt høyere enn bedene, men med planter i så vil dette utlignes. Jeg har delvis dekket jorden med gressklipp i påvente av planter. (Men det blir mindre og mindre gressklipp i hagen her nå - pussig...)

 Steinene jeg kantet stien med er en miks av alt jeg klarte å finne rundt omkring i hagen. De største lå halvveis under bakken bak uthuset, og ble bendet opp med spett og henholdsvis veltet rundt i sikksakk over plenen og dratt på en sekketralle (med små, tynne hjul - huff...)
Akkurat nå ser det lettere kaotisk ut, men jeg regner med at plantene spiller på lag med meg etterhvert og lar utløperne sine dekke pent over det meste.
Under Søtmispelen ved hushjørnet, vokser det litt Brudespirea. Den har jeg klippet i tilnærmet kulefasong og kommer til å prøve å holde den slik. Alternativet er mer dramatisk, så det ser vi an.

Jeg gleder meg til dette hagerommet vokser seg til. Det vil bli helt annerledes enn noe jeg har fra før. En helt egen stemning tror jeg.

 Nå har jeg endelig klart å binde hagen sammen hele veien langs gjerdet. Over ser vi stien som fortsetter bak  Haugen. Betonghellene som ligger der skal vekk, og når det vokser seg til tror jeg det blir riktig bra.

Endelig skal den unge Skjørpilen få slippe at gressklipperen dundrer borti stammen. Jeg er veldig glad for hvert eneste tre jeg klarer å innlemme i et blomsterbed framfor plenen.
På Haugen har forresten fuglene pyntet opp med to glade solsikker. Slike bonusplanter må få stå.
Jeg kommer til å gjøre litt mer ut av kantene på stien, men ellers er det bare planting og løklegging som gjenstår nå.
Og det er ikke jobb - det er bare kos :)

Bli med inn i bedet, da vel!

Bedene mine kan stort sett oppleves fra mange kanter, og aller helst fra innsiden. Bildet over viser bare en overfladisk del av staudebedet, men blir du med inn på stiene så kan vi leke gjemsel og glemme tiden...

Den gulbrokede Kornellen lyser opp og speiler fargen sin i Marikåpe og Hosta. Prydsvineroten velter ut på stien og strekker seg etter Marikåpen på andre siden. Men vi kommer fint fram.

'Jeg ser dere nok', sier Totenvikrosa, som har klart å vokse seg helt inn i kvisthuleveggen nå.

Aruncus dioicus - En rent hvit Skogskjegg som ligner Astilbe.

Vi tar en annen sti og hilser på den hvite, slørlette Skogskjeggen. Den fikk endelig fikk lys og plass i år fordi naboen måtte kuttes ned etter vinteren. Nå lyser den opp helt bakerst i bedet, og er veldig populær hos humlene.

Vi fortsetter bortover hellene og hører det knaser litt i Krypfredløs som også har sneket seg ut i stien. Fredløsen tåler fint litt tråkk. De er overivrige og jeg klipper fram hellene rett som det er. Fort og greit. Fredløsen bare nikker blidt med de gule blomstene sine og slår nye røtter.

Her kan vi egentlig gå rett igjennom, men Hurdalsrosen har visst tenkt å breie seg noe veldig etterhvert. Jeg legger heller om stien enn å begrense rosen. Nå må vi huke oss ned eller risikere å ripe oss opp for å fortsette.
På uthusveggen kan vi se insektshotellet jeg laget i våres. Lurer på om noen vil flytte inn der til vinteren?

Inne i obelisken vokste det en rose i fjor... Maiden's Blush...
Men den enes død, den andres brød. I år får skjoldbronsebladene mer plass å breie seg på.

Huker vi oss ned her, er det ingen som ser oss. Vi derimot, har mye fin utsikt synes jeg :)

Kom så går vi andre veien i stedet. Se på den blå Jonsokkollen. Den krabber rundt og fyller tomrom i bedet, den også. Midt i bildet er det Kryptimian mellom hellene. Det dufter deilig når vi passerer.

Her går vi fra rent og lyst til helt mørkt. Rosekragen har dekorert Blærespireaen så den ikke skal bli dyster...

Ser du den høye obelisken rett til venstre for midten?
I fjor var den dekket av en rose (Frühlingsduft) som nådde høyt over toppen. Det er såvidt litt liv nede ved bakken nå, men jeg vet ikke om den vil komme seg igjen.

Jeg tror vi tar kvelden nå. Vi kan heller leke videre i bedene senere. Det er fortsatt mye utsikt fra innsiden å utforske.

En smart Valurt

Jeg har akkurat funnet ut at jeg har kjøpt en meget smart plante. 

Jeg bestilte nemlig en Valurt 'Goldsmith' fra Garden Living tidligere i vinter. Se her.
Jeg var på jakt etter et litt spennende bladverk og siden denne varianten av valurt er både variegert, lav og mindre spredningslysten enn sin storebror, så fikk jeg lyst til å prøve. Planten kom sammen med sitt reisefølge rett etter påske og slo seg glad og fornøyd ned i en potte jord under lysrør i kjelleren. Der spiret den hurtig opp og foldet ut sine vakre, grønne blader.

Det tok litt tid før jeg oppdaget prikkene...
Hjeeelp!!!

Et raskt nærstudium avslørte at det ikke var bøss eller synsbedrag. Tragedie!
Var Valurten min syk?!
Jeg kjente med fingrene at prikkene var litt opphøyde og følte bekymringen stige...
Tenk om det kunne smitte? Pottene står jo tett i tett.
Alle mulige tanker flimret gjennom hodet mitt og jeg så for meg en valurtplante full av flekker, som spredde seg uhemmet gjennom hagen og smittet alt den kom over av uskyldige naboer.

Det var så utrolig irriterende at akkurat den planten som jeg bare hadde bestilt én av, skulle være angrepet av et eller annet ukjent, skummelt noe. Også den som så så robust og flott ut.
Vakre grønne tegninger på bladene og helt perfekt ellers...

Lettere panisk grep jeg etter fotoapparatet og foreviget den uheldige synderen.
Jeg forfattet et smådesperat skriv med forsikringer om at alle plantene var kommet vel fram og i god vekst, men at denne valurten så ut til å lide av en eller annen ganske så forferdelig sykdom. Jeg forhørte meg om spredningsfare og prognoser og jeg må innrømme at jeg langt bak i hodet vurderte avlivning på stedet.

Jeg hadde ikke ventet lenge etter at jeg trykket på 'send'-knappen, før det ploppet inn en mail i boksen min fra Garden Living.
Åh, for en lettelse!

Valurten min har vorter!

Nå kan det vel hende at vorter ikke akkurat er den helt riktige betegnelsen, men jeg fikk mange forsikringer om at dette er et vanlig fenomen blant Valurt og noen andre planter.

De får slike flekker på bladene tidlig på året, for å lure skadedyr!


Hva var det jeg sa?   En smart Valurt!

Flekkene ligner egg, og på den måten ser det ut som om noen andre allerede har vært der, og skadedyret flyr videre til en annen plante.

Jeg fikk inntrykk av at disse vortene vil forsvinne utover i sesongen.
Sikkert når eggleggingsperioden er over.

Heretter kommer jeg til å rose min lille Valurt for hvert eneste blad den folder ut med vorter på.
Litt hjelp med skadedyrkontrollen i bedet er helt greit!

Egentlig er vortene ganske fine når jeg ser nøyere etter...

Prosjekt haugen

Jeg startet et lite prosjekt i fjor. Ut av et villniss rundt en søtmispelbusk begynte jeg å lage en haug. Jeg trengte nemlig et sted å legge all gresstorven jeg fjernet fra det store staudebedet.

Det sto en brudespirea på hver side av Søtmispelen. De har hatt veldig dårlig blomstring. Det er mest morgensol og sen ettermiddagssol der. Huset stenger mot sør. Jeg fjernet den ene spireaen og klippet ned den andre. Hvis den ikke tar seg opp med litt ekstra stell, så må nok den også få flytte over til solsiden. Gresstorven la jeg opp ned i en bue rundt Søtmispelen. Jeg startet litt utenfor så det ikke skulle bli jord oppover stammene. Deretter lot jeg torvhaugen bli gradvis høyere jo lenger ut den kom fra midten.

Det er ikke så lett å få en haug til å se naturlig ut på en helt flat tomt, så jeg blir nok nødt til å bruke planter til å myke opp unaturlige kanter. Men inne fra hagen vil kanskje den gradvise stigningen virke naturlig etterhvert. Det fine med en haug er at de lave plantene kommer nærmere øyenhøyde, og hellingen gjør at flere av dem får glede av ettermiddagssolen som såvidt titter innom.

Jeg avsluttet med et tykt lag våte aviser med litt billig kjøpejord på toppen. Etterhvert som jeg klippet plenen fylte jeg på med gressklipp for å gjøre fargen mer diskré, holde på fuktigheten og samtidig tilføre haugen litt godsaker.

I og med at dette er et litt skyggefullt parti har jeg tenkt å plante mest bladvekster i forskjellige mønster og nyanser. Hosta, bregner, gravmyrt, klaseskumblomst, forglemmegei-søster, lungeurt med mer. Jeg rakk å plante noen få i høst, men det meste må ned til våren. Jeg er spent på hvor effektivt dekket har vært mot røttene som befant seg i gresstorven. Det var ikke bare plenrøtter for å si det sånn. Det var det vel egentlig minst av...

Foran haugen skal jeg myke opp kanten. Den skal ikke være rett slik som på bildet over. Skrekk og gru! Nei, plenen skal møte en buktende kant. En glidende overgang til staudebedet på den ene siden og bedet langs husveggen på den andre siden.

Jeg gravde vekk plenen langs gjerdet i samme slengen og satte hosta og hasselurt der. I tillegg plantet jeg stiklinger av Skjørpil som jeg hentet fra moren min. De hadde stått i en vanndunk og laget seg flere små røtter. Tanken er at Skjørpilen skal få vokse seg høy - med glatte stammer nedentil og  et tak av greiner over stien bak haugen.



Til kant brukte jeg gamle trekubber som Pappa hadde liggende. De var så tørre og lette at de sikkert ikke vil holde lenge, men etterhvert som de råtner bort så kan det jo hende at plantene klarer å holde haugen på plass. Alternativt så får jeg bytte dem ut med noe annet.
Jeg er spent på hvor mye haugen vil synke sammen i løpet av vinteren. Kanskje blir jeg nødt til å bygge på mer!

Klissvåt, kald høst...

Stien bak haugen skal få fortsette videre langs huset og forbindes med det bedet jeg allerede har på østsiden. Jeg rakk ikke å gjøre den ferdig før høsten og frosten kom - altfor tidlig, som vanlig!
Selve stien er enkel. Våte aviser på plenen med barkduk og kvistkutt oppå. Det bygger litt opp, så akkurat inntil bedene fjerner jeg plenen først. Det er lurt for å forhindre den i å krype fram fra duken også.

Jeg stappet ned noen løker her og der før frosten sa et endelig stopp i høst. Det skal bli spennende med litt ny blomstring til våren.

Nå er snøen under Søtmispelen pepret av fuglefrørester som fuglene har sluppet fra seg. De bruker busken som spiseplass når de henter mat på fuglebrettene ved vinduet. Kanskje får jeg en havreåker eller en solsikkeskog på haugen i stedet for alle de lave bunndekkerne jeg hadde tenkt meg... Aldri godt å vite.