På sonereise

Honningknoppurten har en blåfarge til å bli glad av

I år har moder jord lurt meg godt. Først begravde hun hagen i så mye snø at vi bikket 420 meter over havet - minst! Deretter tviholdt hun på snødekket til godt ut i mai.
Jeg slo fra meg deltagelse på 1000 åpne hager for det virket nesten umulig at det skulle bli bart, og for ikke å snakke om finnes blomster i hagen til 24. juni.

Men så endret alt seg nesten over natten. Varmen ble skrudd opp og solen låste seg i posisjon over hagen. Den siste snøflekken forsvant som dugg for solen. Krokus, tulipaner, snøklokker og påskeliljer spratt fram i en eneste bevegelse. De blomstret og visnet i rekordfart og ble uten videre avløst av forsommerblomstringen som hev seg på hetebølgen.

Små påskeliljer fra fjorårets blomsterpotter tittet fram mellom stubbene

Endelig ble det farger i hagen igjen

Jeg opplevde noe så sjeldent som at jeg kunne klippe gresset før 17. mai, bare én uke etter at den siste snøen hadde smeltet bak huset. Duften av nyklippet gress, varm sol og narcisser, det var knapt til å tro!

Det ble ikke så mange buketter inn i huset med narcisser og tulipaner i år, men det skyldtes at vi knapt var inne i det hele tatt i blomstringsperioden.

Av gammel vane holdt jeg igjen utplanting av georginer til etter 17. mai, men da klarte jeg nesten ikke å holde dem i sjakk på verandaen lenger.
De toget ut på plenen og stupte inn i blomsterbedene, ivrige etter å bli med på den uvanlige sonereisen til et klima litt nærmere deres Sør-Amerikanske røtter.

I fjor rakk bare en brøkdel av georginene å blomstre, derfor var de fleste umerket i forhold til farge i år. Foreløpig har kun én blomst sprunget ut. Det har rosa blomst og står i flammebedet - typisk!

Basilikumen ble satt i potter utendørs og kjøkkenhagen ble frodigere dag for dag. Bønnene blomstret og små bondebønner lovet muligheter for god avling videre i sesongen.

Bondebønner sådd inne i mars blomstret allerede ved utplanting. De dufter deilig om kvelden.

Små bønner under utvikling i varm forsommersol

Ungene brukte pergolaen som treningsapparat for pull-ups i forskjellige varianter mens vi voksne snekret tak over verandaen og satte opp drivhus.

Mai bikket juni med lilla Alliumkuler svevende rundt i bedene og hvite snøballer dinglende langs gjerdet. Syrinen så ingen grunn til å vente til sommeravslutningen på skolen, og vips duftet det syrin over hele hagen. Syrin hele dagen og grillmat hele kvelden.
Jeg hadde aldri gjettet at blomstringen skulle ligge tre uker foran skjema i det juni omfavnet oss denne sommeren. Med tanke på den snøtunge vinteren og sene våren virket det nesten magisk. Som en tidsreise, eller sonereise nedover i sonekartet. 

På et tidspunkt var det lilla kuler i nesten alle bed. 

Her blomstrer snøballbusk og syrin (i bakgrunnen) minst 3 uker før normalt

Et par snøballer og noen løse blomster klistret til bladverket. Et dryss av snø i sommervarmen

Noen er det verdt å sette seg på huk for,  så som Brunstorkenebb Geranium Phaeum

Akeleiefrøstjerne får gjerne lus i matchende farge, men bank i bordet, denne ser ren og fin ut

Akeleiene får frø seg som de vil og danser seg lett gjennom bedene

Judaspengene er fortsatt grønne. Det er ikke lenge siden de farget bedene lilla sammen med Alliumen

Martagonliljene som jeg fikk av en bloggvenn for noen år siden blomstrer trofast

Kongen på haugen er Bagera. I bakgrunnen velter Klaseskumblomstene ned over kabbene.

Dette har vært en rar start på sommeren. Masse vinter, nesten ingen vår og rett på høysommer i mai. Men nå har været stabilisert seg på normalen, tror jeg. Nå er det greit med klær på kroppen igjen og basilikumen hakker litt tenner ute.

Hagen står i full blomst og jeg har skjønt at jeg kan være med på 1000 åpne hager likevel i år.
I en måneds tid fikk jeg oppleve å bo i en langt mildere klimasone, men nå er vi nok tilbake i H6/H5. Det var en artig og ikke minst deilig opplevelse som jeg gjerne prøver på nytt om sjansen skulle by seg.

Glede i hagen

Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne. 

Selv om jeg ikke skal spise jordbær må jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min. 

Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre. 

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen. 
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt. 

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen. 

I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya. 
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene. 

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.

Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.

I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter. 
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet! 

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.

I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber. 
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet. 
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart. 


Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka. 
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen. 
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann. 

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet. 
Naturen er fantastisk! 

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.

Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren. 

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord. 
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene. 
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt. 













En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.

Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...

Pergolaen

Det er 4 år siden jeg skrev de første innleggene om pergolaen min, og i 2013 laget jeg en oppsummering av pergolaprosjektet. (Link her)


I år har pergolaen blitt pusset opp og målet er å gjøre den helt ferdig i løpet av sommeren. Tre strøk med beis, mer armeringsjern, et speil og en benk har gjort susen. Bakken inni pergolaen er ferdig utgravd og nå mangler kun døren jeg vil ha i enden ved uthuset.

(Strengt tatt mangler plattingen jeg ønsker meg utenfor hekken også, men det blir nok et selvstendig prosjekt.)

Det har vært noen utfordringer underveis i forhold til utgraving av bakken. Opprinnelig var det ingen tanke at det skulle være nødvendig, men i og med at plenen ikke var plan der jeg satte opp pergolaen så ble deler av den ganske nedsenket i terrenget for at alt skulle være i vater på toppen.

En nedsenket pergola betød da selvfølgelig at takhøyden ble lavere og løsningen ble utgraving.

Den resterende delen av gravejobben tok kjæresten min seg av i fjor sommer. Jeg brukte noen vårdager på å planere ferdig, grave opp en liten stein som stakk opp, resignere og grave den "lille" kampesteinen ned igjen, lage kanter og kutte kvist til dekkmateriale over duken.

Nå går man et godt trinn ned for å komme inn i pergolaen og takhøyden er tilbake igjen.

Det ironiske er at pergolaen har sunket I det ene hjørnet, så den er langt fra i vater lenger, men shit happens. Jeg satser på at beplantningen etterhvert kan kamuflere det.

En superfornøyd benkesnekker

Etter å ha lett i flere år etter en rimelig og bred nok benk til enden av pergolaen, ble youtube løsningen.
Der fant jeg en amerikaner som veivet og forklarte mens han snekret sammen en benk på null komma svisj.
Jeg antok at two by four og two by six betød 2 tommer ganger 4 eller 6 tommer og oste avsted til nærmeste byggmax.
Et stykke ut i snekringen skjønte jeg på målene som ikke stemte helt, at de 2 tommer tykke materialene skulle vært halvannen tomme tykke, men det gikk greit å tilpasse.

Jeg lagde benken en halv gang bredere enn amerikaneren og satte på en ekstra 'tverrdrager' under setet. Så forkastet jeg forklaringen hans på armlener og skråsaget dem slik at det ikke ble noen store gliper inn mot ryggen.

Strålende fornøyd med resultatet innså jeg at benken veide langt mer enn jeg kunne rikke, og så var det å vente tålmodig et par dager til jeg fikk bærehjelp. Veldig kjedelig når jeg omtrent står og hopper av spenning for å se om den passer inn på plassen sin.

Med benken på plass var det tid for å gjøre noe med speilplanene mine.
Jeg fant noe gammelt listverk på garasjeloftet som jeg snekret to rammer av. Mellom disse festet jeg det gamle baderomsspeilet vi hadde hjemme da jeg var liten. Det har noen flekker uten 'speil', men kan fint gjøre nytte for seg i hagen.

Her er benk og speil på plass.

Speilrammen ble malt og hengt opp i armeringsnettet på endeveggen i pergolaen.




Et par flammentanzroser og noen klokkeranker ble satt nedenfor.
Jeg håper at klokkerankene skal kle inn veggen i år og så kan rosene få litt tid på seg før jeg stiller for høye krav til dem.

Lille speil på veggen der... 

En supersnill kollega spurte om jeg trengte mer armeringsjern til pergolaen min, og vips dukket mannen hennes opp på jobben med 9 nykuttede lengder! Kan tro jeg ble glad :)

Nå har polstjärnen og de andre klatreplantene fått mer å støtte seg til og jeg kjenner at drømmen om et tak av planter stadig nærmer seg.

Hekken som vokser langs den ene siden av pergolaen var egentlig en frittvoksende søtmispelhekk like høye som toppen av uthustaket. Den sagde jeg ned til en snau halvmeter sommeren 2009.
Etter det har den blitt tuktet strengt. De siste årene har den vist litt tegn til stress og sykdom og et par av plantene har faktisk dødd. Heldigvis dekker de andre til så det ikke blir hull. Åpningen I hekken var der allerede da jeg kom hit. I sommer har jeg luket kraftig mellom hver plante, gjødslet, lagt på aviser, barkduk og bark. Jeg håper at hekken skal ha godt av å slippe og konkurrere med ugress om lys, luft, vann og næring.

Jeg har fortsatt kvistkutt på bakken i pergolaen. Det er ikke ideelt når det har regnet veldig mye, men det koster ingenting så lenge jeg produserer det selv. Innimellom sper jeg på med litt kjøpebark, men på sikt hadde det jo vært fint med et litt fastere underlag.

Døren i enden er fortsatt ikke-eksisterende. Jeg lurer på om jeg skal bruke gulvbordene som utgjør loftet i uthuset som materiale til døren. De er så grove og sjarmerende. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan jeg vil gjøre det enda. Kanskje må den bare bli til underveis når jeg ser hva som blir mest praktisk. Jeg finner nok på noe :)