Mett og fornøyd

Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.

Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.

Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.

Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.

I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)

Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.

Fagertun - 1000 åpne hager

På søndag skal Fagertun være med på 1000 åpne hager. Fra klokken 12 står hageporten åpen :)

Det er ingen ferdig hage jeg åpner for besøk, men den kan kanskje spre litt hageglede og inspirere til blomsterglede.

Hagen er foreløpig en miks av prosjekter i alle stadier. Drømmen om en rekke med praktiske kompostbinger er fortsatt en påtrengende brenneslehaug. Et eldorado for diverse insekter, om ikke akkurat noe å vise fram. Skråningen ned mot dammen lever sitt eget liv. Der kappes kveke, geitrams og brennesle om de fineste plassene. Planen er et bakholdsangrep en tidlig vår. Ut med lange ugressrøtter og inn med en eller annen type 'tam' beplantning som vet å oppføre seg.
Dessverre synes ikke drømmer og planer i en åpen hage, så de som stikker innom må nok nøye seg med virkeligheten...

Hagens beplantning er på det eldste 5 år gammel. Hvert år siden da har det kommet til noe nytt. I fjor satte jeg opp pergolaen og gravde meg et langt flammebed. I år ble kjøkkenhagen utvidet. Kanskje klarer jeg å lempe vekk brenneslehaugen og erstatte den med binger til neste år. Eller året etter...

Det jeg helt sikkert ikke klarer å gjøre ferdig før søndag, er innsiden av pergolaen. Der er jeg i gang med å grave meg ned i bakken. Jeg ønsker nemlig et forholdsvis jevnt underlag, med samme høyde opp til dragerne i 'taket' hele veien.
Det graveprosjektet har stått mye på stedet hvil denne varme, deilige sommeren. Ferien har blitt benyttet til bading og kos - hvert tilløp til graving har rent bort i svette og et desperat behov for avkjøling. Heldigvis har vi en badeplass i umiddelbar nærhet.

En presentasjon av Fagertunhagen

Oldemorhagen

Dette er den hageflekken jeg gjorde i stand aller først. Her fjernet jeg all plen, laget meg en sti og plantet til. Oldemorhagen endrer preg utover i sesongen. Den er nok på sitt fineste i juli når geranium og pioner står i fullt flor. Nå på sensommeren er mye avblomstret, men enkelte georginer, endel sommerblomster og blodtopp holder liv i hagen - til sedum og høstormedrue finner det for godt å blomstre en gang i september/oktober.  Om ikke nattefrosten kommer dem i forkjøpet... Det skjer dessverre oftere enn motsatt.

Den store stauderabatten og Kvisthulen

Det er selvfølgelig bare jug å kalle dette en stauderabatt... Men et navn må jo bedet ha! Her vokser en salig blanding av stauder, busker, roser, sommerblomster og hemningsløse, toårige selvsåere. Stiene er delvis tildekket av entusiastiske bunndekkere, og det som ikke får plass i bredden tar seg opp i høyden. Dette er ikke et bed for de med utpreget ordenssans, men heller for romantiske blomsterelskere, fugler og insekter av alle slag. Her er det plass til alt og alle. Fuglene sår solsikker og kattene ruller i kattemynten.

Kvisthulen er i ferd med å bli favoritten min i hagen. Den mangler et eksemplar av polsjärnen langs den ene siden, og så vil den bli helt dekket av roser og grønt etterhvert. Takhøyden er stor, men samtidig føles plassen på benken der inne skjermet, enten jeg sitter der med selskap eller alene med tekoppen. 

Haugen og Mellomrommet

Haugen ble til ettersom siste del av stauderabatten ble gravd ut. All gresstorven ble stablet i en haug, dekket med aviser, jord og gressklipp - og siden tilplantet. Her er det i hovedsak bladplanter som vokser. Forglem-meg-ei-søster under skyer av små, blå blomster om våren, senker pulsen i hagen nå. Lungeurt, bispelue og geranium skaper tepper av variasjon over temaet grønt. At fuglene også her har sørget for solsikker, passer ikke direkte inn, men tas med et smil. Hagen min er levende og jeg tar ikke kontroll over alt. Noen overraskelser er det alltid rom for.

Mellomrommet er en smal tarm som forbinder Stauderabatten, Haugen og Oldemorhagen.
Dette er ganske enkelt en kviststi med lav beplantning på hver side. Foreløpig er det glissent i bedene, men planen er at hasselurten skal spre seg og danne et tykt, grønt teppe med tuer av hosta i.
Sølvarven skal også få spre sine kjølige grå blader utover og dekke bakken under kjellervinduene. Tre alperips skal med tiden leke buksbom og klippes til kuler over et bunndekke av Jonsokkoll og Tvetann.
Skal, skal, skal... med tiden...
Foreløpig er bare moderplantene i bakken og familieforøkelsen såvidt i gang.

Pergolaen og Flammebedet

Dette er et ganske nytt og ikke avsluttet prosjekt, som nevnt i innledningen.. Pergolaen er ca 18 meter lang og gjenreist her på Fagertun etter mange år i min forrige hage. Den skal med tiden bli en tunnel med benk i enden. Bak benken skal jeg ha armeringsjern med klatreplanter i og et stort speil. Dette vil skjerme for utsikten til klesvasken min, og samtidig skape en illusjon av mer rom. Tanken er at speilet skal få pergolaen til å virke enda lenger. Faren er at fuglene kan finne på å fly i speilet. 

Flammebedet mitt er såpass nytt at ingen stauder har rukket å vokse seg til enda. Med tiden skal alle planter bli større og inntrykket litt roligere. Fargene går i gult, orange, rødt og purpur. Dette er farger jeg tidligere har hatt litt vanskelig for å finne plass til. Nå koser jeg meg med skarpe farger og store kontraster. Jo sterkere jo bedre. Haging skal være morsomt :)

Kjøkkenhagen

Kjøkkenhagen består av opphøyde bed i kasser. Tre gamle og seks nye. Her dyrker jeg salat, erter, bønner, gulrøtter, jordskokk, poteter, mangold, rødbeter og endel krydder m.m. 

De nyeste kassene ble fylt med hestemøkk og halm i våres, men selv om jeg var redd det ikke hadde rukket å brenne ut, så ser grønnsakene ut til å klare seg aldeles fint. 

Urtehagen

Urtehagen er vel ikke så mye til pryd som til nytte. I år har jeg ikke spandert plass på så mange blomstrende planter her. Til tross for dette, er det denne hagen jeg besøker mest. Her henter jeg meg te hver eneste dag -og nesten like ofte krydder til maten. Jeg steker aldri fisk uten sitrontimian og hva skulle jeg gjort uten kamille og peppermynte..?

Selv om ingenting er helt ferdig i hagen, så er det en hage jeg blir glad av å oppholde meg i. Jeg håper at noen får lyst til å komme en tur og kjenne på hagegleden bak hageporten min på søndag.

Her finner du hagen:

Fagertun ligger på Reinsvoll (Bruflat i Vestre Toten)

Det er avkjøring fra Rv 4 ca tre km sør for Reinsvoll - rett før gjennomsnitts-fartsmålingen begynner (evt etter, om du kommer fra Eina). Det er skiltet mot Fall og også mot et Hest- og Friluftssenter.

Adressen er Vestbakkveien 12.
Det er første avkjøring opp til høyre etter at man har kommet inn på Vestbakkveien (grusvei). Deretter er det over en liten bakketopp og rundt en sving, så hilser blomstene velkommen :)

Ønsker du å kontakte meg, treffes jeg på nr: 415 36 840.

Gratis entré.
Det vil være mulig å kjøpe seg kaffe, saft og sveler om det er oppholdsvær.


Flere hager å besøke på søndag, finner du på sidene til Det Norske Hageselskap. Der kan du søke blant fylker og hagetyper.

Hjertelig velkommen!

Juliregn

Det ble en kveld med bulder og brak i går. Tordenværet skrallet seg forbi med lynglimt i sikksakk. Strømmen gikk, vannkranen på kjøkkenet lyste opp og vi telte sekunder mellom lyn og torden. Det var ikke mange på det nærmeste.
Temperaturen var deilig og regnet frisket opp luften. Hagens kveldsdufter smøg seg opp på verandaen. Der satt vi med bøker, pc'er, katter og levende lys. Alle opptatt med sitt i sommerkvelden. Jeg var omsider inne på bloggen igjen etter en lang sommer uten nevneverdig aktivitet. Litt dårlig samvittighet, men ikke så mye. Det er tross alt nå sommeren er her og hagen er tilgjengelig døgnet rundt. Til vinteren får jeg nok bedre tid til å skrive og sortere bilder.

Sommeren til nå har vært vidunderlig deilig.
Den gode vårvarmen fikk ikke nok og ble til het sommervarme.
Solen smiler og dagene har vært som barndommens minner om hvordan sommeren skal være. Det er om å gjøre og være tilstede for å lukte, smake, føle og nyte.

Når regnet kommer silende fra oven etter en varm dag, kan det knapt bli bedre.
I den tørre jorden, ligger lag på lag av tørste røtter og venter på at fuktigheten skal trenge ned. Varmen de siste dagene har tatt på enkelte planter, men det er utrolig hva litt vann kan gjøre.

I de store bedene, hvor jeg har plantet tett, ser det ikke ut til at tørken merkes. Der sørger plantene selv for å hindre fordampning. Sammen med et dekke av gressklipp, er tett planting det mest arbeidsbesparende trikset jeg vet for hagen min.





Bortsett fra det evinnelige graveprosjektet under pergolaen, går det fort i hagen.
Plantene blomstrer om kapp, men varmen gjør at de også visner fortere. Det er litt synd, men vidunderlig vakkert mens det står på. Min hovedaktivitet om dagen - i den grad det er noen aktivitet - er å klippe. Jeg klipper og klipper. Plantene vokser og vokser.

Kamille

Kjøkkenbordet er dekket av brett med urter til tørk. Spise kan vi gjøre ute. Anisisop i gult og grønt sender sin deilige aroma opp til nesen min hver gang jeg vender på bladene. Kamillen har krympet og jeg rister forsiktig på brettet så den ikke skal gå fra hverandre. Sitronverbena tørker fort, mens oregano og sar henger på stilkene sine og bruker lengre tid. Den lodne eplemynten begynner endelig å bli sprø i kantene. Det skal bli mye god te og godt krydder til vinteren.

Ute blir visne stauder stusset og busker klippet i fasong igjen. Mye er avblomstret, men det dukker hele tiden opp noe nytt. Nå blomstrer liljer, roser, valmuer og ridderspore.
Samtidig begynner sensommerens blomster å vise farge. På solbrudens sorte knapper vokser tykke gule kronblader sakte ut. Solsikkene som fuglene har sådd, har kraftige knopper sprengfulle av gul livskraft. De vokser nesten utelukkende på feil steder, men jeg klarer ikke å slå meg så hard at jeg rykker dem opp...

Blodbeger og rosen William Baffin vokser ved buen inn til kjøkkenhagen. 

Louise Odier ønsker velkommen inn i urtehagen.

Tre navnløse riddersporer nyter sommer og sol.

I kjøkkenhagen er de første spede potetene klare til å smakes. Squash høstes nesten daglig og salaten strutter.
Jeg må så nye omganger, men kvier meg litt i denne varmen. Ruccolaen er ferdig og rykket opp. Der må det i allefall nye frø i jorden. Gulrøtter, rødbeter og jordskokk skal få stå en god stund til. Sukkerertene har fått pinner å klatre i, og bønnene har endelig funnet raskeste vei til himmels. De ble sådd rett ut i år. Veldig sent, men med god spiring og null snegleangrep! Hipp hurra!

Hagen klarer seg fint selv i lange perioder. Det er det beste av alt. Jeg kan ha late dager hvor det meste jeg gjør er å snuse på hagens forskjellige parfymer og tygge på litt av det som er spiselig. Vårens hagejobbe-rus har stilnet. Nå er det tid for å høste og nyte. Knipe litt her og rufse litt der. Sette seg ned og la insektene jobbe i fred.

Kongeskjerm

Kvisthulen begynner å vokse seg til ekte hulefølelse.

Fortsatt god sommer :)

I hagen min

Det er så mye jeg gjerne vil ha i hagen. Noe er allerede på plass og resten kommer forhåpentligvis etterhvert.
For at jeg i det hele tatt skal finne den hagefølelsen jeg er på jakt etter, må hagen være definert innenfor en grense. Den må ha vegger.
Her på Fagertun kom det på plass i form av et gjerde den aller første våren vi bodde her.
Men et gjerde rundt hagen er ikke nok. Jeg er ikke tilhenger av åpne løsninger. Jeg vil gjerne ha flere rom.



Hadde jeg kunnet velge fritt uten hensyn til om jeg hadde penger, tid, kapasitet, kunnskap og en alltid tilgjengelig og villig handyman, så ville jeg gjerne ha hatt en skikkelig høy mur rundt en del av hagen. Det skulle vært en dør i muren og en hardfør versjon av 'Den hemmelige hagen' på innsiden. Skikkelig unorskt, men hva så? Hvis mitt hus er min borg, så er vel hagen min borggård?

Det er det som er så befriende deilig med å ha en hage. Du kan gjøre (nesten) hva du vil med den. Bare du ikke bryter loven eller plager naboene...
Hagen gir uendelige muligheter til å bruke kreativitet og få utløp for skaperglede.


I hagen min skal det bli en mer definert rominndeling med tiden. Det er endel trær og busker som må vokse seg større før de fyller sin funksjon fullt ut. Det å ha hage er også trening i tålmodighet. Jeg kan legge forutsetningene til rette for frø og planter, men de må vokse selv. Noen planter er raske mens andre har god tid. De kan la år etter år gli forbi uten å føle seg presset til å vokse noe fortere av den grunn.


De forskjellige rommene i hagen vil jeg gjerne gi ulikt innhold. Det kan være helt konkret som i kjøkkenhagen og urtehagen, men det kan også være mer vagt. Kanskje er det en egen stemning, kanskje et tema, muligens en hensikt, men helt sikkert et kjennetegn.
Og så er det et rom til som er viktig... og det er rom for forandring. Jeg tror ikke at det er lett å fryse bildet i hagen. Et hagerom vil naturlig endre seg ved at trær og busker vokser seg større, staudene legger på seg og lys/skyggeforholdene skifter.

Jeg synes akkurat det er ekstra sjarmerende ved å ha en hage. Den er et levende samspill mellom meg og millioner av andre; planter, insekter, smådyr, og enda mindre organismer som alle har sitt mål for tilværelsen.







Foreløpig har jeg et område med kjøkkenhage som skal utvides ganske kraftig til våren. Jeg har også en urtehage som ble litt mer seg selv etter at jeg fikk opp et par pallevegger der i sommer.

Pergolaen håper jeg skal bli et eget rom med tiden. Jeg skal bare gjøre endel justeringer, fikse en benk (lettere sagt enn gjort), plante mer og lage en dør i den andre enden.

Området mellom huset og pergolaen blir også et eget område. Nå skal flammebedet få sette sitt preg der.


Skråningen ned mot dammen blir et eget rom. Det blir kanskje et temmet skog/natur-område. Vi får se...
Haugen bak uthuset blir sannsynligvis med tiden et woodland. Der gleder jeg meg til å ta fatt.
Bak huset er det store staudebedet med kvisthulen. Foreløpig er det et stort rom, men bak haugen vil det nok bli noe eget.
Mellomrommet langs østsiden av huset er jo et mellomparti og det siste partiet innerst er allerede et eget hagerom. Jeg tenker på det som oldemorhagen, selv om jeg ikke er sikker på hvorfor..?

Inni hodet mitt har jeg navn på de forskjellige rommene i hagen. Det liker jeg. Jeg liker også å møblere dem med noe som ruver litt, er litt annerledes eller på annen måte fanger blikket. I den ene kjøkkenhage-sengen har jeg laget et flettverk til bønnene mine. Det laget jeg akkurat så høyt som ungtrærne jeg fant var. At stammene strakte seg opp mot himmelen og så kjempehøye ut der jeg surret dem sammen, gjorde det hele bare flottere. Jeg har en oppfatning av at det er vanskelig å lage noe for stort i hagen. Selv om jeg tror det skal bli for stort så viser det seg helt annerledes når det blir ferdig.
Pergolaen var jeg innerst inne litt redd for at skulle bli for voldsom for min lille hage. Den kunne jo bli for høy og lang så den skjermet for både utsikt og sol. Not so!
Kvisthulen laget jeg så høy at jeg måtte stå øverst i gardintrappen for å klare å binde den sammen på toppen. Den stakk seg veldig ut mens jeg drev på og naboen klødde seg sikkert i hodet, men nå er den slik den skal være. Akkurat passe. Kunne ikke vært mindre...

I hagen min har jeg mye naturmaterialer. Jeg bruker stubber og steiner, oppkuttet kvist og det jeg ellers finner. Jeg sår frø, bestiller røtter, kjøper planter på hagesenter og loppemarkeder, og jeg henter fra naturen. Jeg har hentet alle bregnene mine på skogsturer langs elven. Der kryr det av dem. Jeg har hentet gulveis i grøftekanten ved arbeidsplassen min. Der er det massevis av disse. Jeg har dristet meg til å hente noen hvite blåveis fra et område jeg kom over med fullt av slike. Jeg er ydmyk og forsiktig. Jeg forsyner meg beskjedent. Jeg kan dele plantene og lage flere senere.

Når jeg leser hagemagasiner, blogger, hagebøker eller ser hageprogram på tv, så blir jeg lett inspirert og får mange idéer. Det er morsomt. Jeg ønsker meg mer struktur i hagen etter å ha bladd og kikket. Jeg har fått sansen for å ta fram hagesaksen og forme  litt mer enn tidligere. Det er så mye som frister til å prøve. Nettopp derfor er det fint å ha flere hagerom. Jeg kan alltids egne et lite område til et nytt prosjekt eller eksperiment.

Det mest selvfølgelige av alt jeg har i hagen min er plantene. De er fantastiske alle sammen. Enten er de vakre eller så fyller de en annen funksjon. Men de gjør noe alle sammen! De støtter hverandre, lager gjemmesteder, dufter, svaier, rasler, frister med bær og de maler hagen min vakker med fargene sine. Noen er eksemplariske og andre driver med ugagn. Jeg later som jeg styrer, men spiller med på laget for det meste.

I hagen min finner jeg lykke og ro. Jeg får energi og sjelefred. Tankene får arbeide uforstyrret og sansene får behagelig stimuli. De blir ikke bombardert av inntrykk. Jeg må åpne sansene så de kan ta imot de sarteste dufter, mildeste toner og mykeste berøringer. At tistlene stikker, humlene brummer og gressklipperen bråker tar jeg på kjøpet. I hagen kan jeg arbeide med kroppen, tenke med hodet og føle meg rik uten penger. Der behøves jeg, selv om jeg er ikke på noen måte er uunnværlig. Det er behagelig å tenke på. Jeg bestemmer tempoet for min egen innsats selv. Plantene har sitt eget tempo. I hagen er jeg. Der går tiden litt saktere. Der er jeg utenfor tiden.

'I hagen' er mandagstema hos Helene.

Ønsker dere alle en fin oktoberuke med eller uten snø. Her daler det ned nå.

Bli med inn i bedet, da vel!

Bedene mine kan stort sett oppleves fra mange kanter, og aller helst fra innsiden. Bildet over viser bare en overfladisk del av staudebedet, men blir du med inn på stiene så kan vi leke gjemsel og glemme tiden...

Den gulbrokede Kornellen lyser opp og speiler fargen sin i Marikåpe og Hosta. Prydsvineroten velter ut på stien og strekker seg etter Marikåpen på andre siden. Men vi kommer fint fram.

'Jeg ser dere nok', sier Totenvikrosa, som har klart å vokse seg helt inn i kvisthuleveggen nå.

Aruncus dioicus - En rent hvit Skogskjegg som ligner Astilbe.

Vi tar en annen sti og hilser på den hvite, slørlette Skogskjeggen. Den fikk endelig fikk lys og plass i år fordi naboen måtte kuttes ned etter vinteren. Nå lyser den opp helt bakerst i bedet, og er veldig populær hos humlene.

Vi fortsetter bortover hellene og hører det knaser litt i Krypfredløs som også har sneket seg ut i stien. Fredløsen tåler fint litt tråkk. De er overivrige og jeg klipper fram hellene rett som det er. Fort og greit. Fredløsen bare nikker blidt med de gule blomstene sine og slår nye røtter.

Her kan vi egentlig gå rett igjennom, men Hurdalsrosen har visst tenkt å breie seg noe veldig etterhvert. Jeg legger heller om stien enn å begrense rosen. Nå må vi huke oss ned eller risikere å ripe oss opp for å fortsette.
På uthusveggen kan vi se insektshotellet jeg laget i våres. Lurer på om noen vil flytte inn der til vinteren?

Inne i obelisken vokste det en rose i fjor... Maiden's Blush...
Men den enes død, den andres brød. I år får skjoldbronsebladene mer plass å breie seg på.

Huker vi oss ned her, er det ingen som ser oss. Vi derimot, har mye fin utsikt synes jeg :)

Kom så går vi andre veien i stedet. Se på den blå Jonsokkollen. Den krabber rundt og fyller tomrom i bedet, den også. Midt i bildet er det Kryptimian mellom hellene. Det dufter deilig når vi passerer.

Her går vi fra rent og lyst til helt mørkt. Rosekragen har dekorert Blærespireaen så den ikke skal bli dyster...

Ser du den høye obelisken rett til venstre for midten?
I fjor var den dekket av en rose (Frühlingsduft) som nådde høyt over toppen. Det er såvidt litt liv nede ved bakken nå, men jeg vet ikke om den vil komme seg igjen.

Jeg tror vi tar kvelden nå. Vi kan heller leke videre i bedene senere. Det er fortsatt mye utsikt fra innsiden å utforske.