Sommervarme i vinterland

I dag har det vært sommer og vinter på en gang. Ut å måke snø i shorts og singlet. Fuglekvitter, fluesurr og til og med en bie på forgjeves jakt etter mat. Den lette så iherdig over hageblad, tekopp og min fargerike singlet at jeg fór inn for å se om jeg hadde noe som blomstret. Det ble meg, to katter, tyve fluer, en bie og tre potteplanter på verandaen.

Fluene tok for seg av melonskallet jeg hadde gnagd rent, bien overså både streptocarpus, primula og chrysantemum, og kattene ville inn igjen.
Da jeg ikke reiste meg for å slippe dem inn, stakk den ene av og den andre la seg i skyggen av snøen på verandagulvet.


Det er sommervarmt i vinterland. Det er vår!

Det er beskjedent med hagemuligheter i vårværet. Jeg måket litt snø fra plassen som kanskje, kanskje skal få huse et lite drivhus etterhvert. Jeg skrapet begge vedovnene mine som allerede var tømt, etter mer aske til å kaste ut på snøen. Jeg gikk en en runde på stien som er måket i hagen og lette etter tegn på at snøen har minket.

Men det er vanskelig å se at snø smelter.
Den smelter så sakte at man aldri rekker å få det med seg før etterpå.
Og så blir det bart.

Hadde det vært bart i dag hadde det blomstret i hagen. Vinterblomst og krokus med tulipanspyd innimellom. På denne tiden før om årene, har jeg vært i full gang med å flette inn nye kvister i kvisthulen, lage klatrestativer og klippe ned brask i bedene.
I år kan jeg gå på snøen i stedet. Den er så kompakt at jeg ikke synker gjennom. Jeg er høyere enn pergolaen og kan ta flyfoto ved bare å strekke armene i været.

Men inne er det vår. Der står hundrevis av planter under lys i kjelleren og drømmer om frostfrie netter så de kan få flytte ut på herding.

Det blir nok ikke denne helgen.

Vinter mot vår

Å vente på våren er en tålmodighetsprøve.

Spesielt i år.

Det er fortsatt nok snø i hagen til å grave snøhuler. Ikke med ståhøyde riktig nok, men dog.
Snøen ligger overalt. Det finnes ingen bare flekker enda, men det er store spor etter tæring av snø.

Et par runder med aske på snøen har hatt sin virkning. Det sørgelige var at det siste askeutslippet ble etterfulgt av et dekkende snølag. - Og da ble det slutt på moroa.

Alle snøbildene er tatt i dag. Det er med andre ord ikke mye vår å spore enda.
Men værmeldingen sier at det skal bli mildt framover.
Det er gode nyheter. 
Jeg lengter etter å kjenne lukten av våt snø når jeg går ut om morgenen. Jeg vil at snøen skal renne bort i våryre sildrebekker langs alle hjulspor i veiene.

Egentlig tror jeg at våren faktisk har kommet. Det er bare det at vinteren ikke har dratt sin vei enda. Våren smyger seg derfor stille omkring, gjemmer seg for vinteren og puster litt varm luft hver gang vinteren ser en annen vei.
Det har vært en helt fantastisk vinter i år med snø i store mengder, perfekt skiføre og passe mye kulde. Ikke rart at vinteren ikke helt klarer å slippe taket. Det er lenge siden den har sett så mye vinteraktiviteter, må skjønne.

Men det er med vinteren som med oss andre. Vi må kjenne vår besøkelsestid, og vite når det er på tide å trekke oss tilbake og så andre kan få komme til. Akkurat det er ikke nødvendigvis så lett for alle. Man kan jo fort la seg rive med til å ønske seg mer.
Kanskje er det slik vinteren har det nå. Han vil bare tøye applausen med et ekstranummer for mye.

Man skulle kanskje tro at Kong Vinter hadde gitt ut all snøen sin for denne gang, men jammen klarte han ikke å presse ut et tett snødrev både i går og dagene før. Man må jo nesten la seg imponere.
Våren blir litt blek når vinteren viser krefter på denne måten. Det er ikke bare bare å sette opp mot selveste kongen.

Mon tro om våren likevel klarer å smyge seg inn under snødekket og vekke krokusen der nede. For hvordan skal krokusen ellers vite når det er på tide å sende de spisse små spydene sine opp fra den frosne jorden? Og hvordan er det egentlig der under snøen i hagen?

Det ser ut som det meste er klemt ned i vannrett stilling. Tenker det er mange busker og trær som begynner å kjenne det i kvisten nå. Overstrekking i alle retninger med brist både her og der. Flere enn jeg liker å tenke på, ser ut til å lide av forskjellige grader av avrivning og kompliserte brudd.
Det kan nok hende at regningen etter vinterfesten blir litt større enn beregnet denne gangen.
Det får jeg ta som det kommer. Alt som ikke er dødt vokser nok ut igjen. Kanskje ikke med helt samme fasong, men det er som det skal være. Hagen er i levende forandring akkurat slik som jeg liker at den er.

Akkurat nå tror jeg at hagen ligger og dirrer under snøen. Det er nok en kakofoni av lydløse stemmer der nede som roper etter lys og varme. Kanskje sildrer det vann gjennom snøen og trenger ned i bakken her og der. Kalde dråper som kiler løken som har ligget i frys siden i høst. Tipper det rykker i de kalde, hvite løkrøttene da.

Jeg trøster meg med at det helt sikkert blir bart i år også.  Det skulle jo være maks uflaks hvis klimaendringer får isen til å smelte fra nordpolen for så å dukke opp i Fagertunhagen.
Det ville jo blitt den første isbreen på Toten siden siste istid. Spennende muligheter for brevandring, men dårlige utsikter for haging...

Jeg later som en sen vår er praktisk slik at jeg får god tid til å drive fram georginene. Jeg sår frø og prikler og kveler tanken på hvor store plantene kommer til å bli før de kan flytte ut.

Jeg måler daglig snødybden med blikket og sier til meg selv at den synker sammen. Joda, det snødde på ti centimeter til, men det synker sikkert sammen. Snart tror jeg. I hvert fall ganske snart. Kanskje neste uke, eller uken etter.

Svart november

Her har ikke mørket noen strand å knuse mot, og ikke lokker det fram forliste drømmer fra et sommergrønt land heller.


Mørket på Fagertun bare sklir umerkelig og stille på plass hver dag. Dypere og dypere i sin sorte tomhet. Det sier hysj, nå skal hagen og gartneren hvile. Glem fotoapparat og hagehansker. Det er hverken farger eller liv der ute nå. Gå inn og drøm vakre og kreative drømmer om et sommergrønt Fagertun-land.

Tenn lys og kryp opp i sofaen under skinnfellen. Våren kommer når den skal.




















En liten, men desperat fotojakt i kveldsmørket ble det allikevel. Jeg må jo prøve!
Pergolaen har fått lyspynt. Nå nærmer det seg 1. advent, og stemningen må på plass. Om jeg ikke ser hagen lenger fra vinduene, så ser jeg i allefall lysene :)

Det bare noen få uker til sola snur. Men først skal mørket bli enda mørkere...
Som den mørkeste timen før daggry.

Hagen skal få ligge i sin dypeste tornerosesøvn i måneder framover. Tidligst i mars vil morgenfuglene våkne til liv. Øre av fuglekvitter og med trøtte, men fargerike ansikter mot den blendende solen.

Åh, som jeg gleder meg :)

Vinterhvitt

I løpet av de siste dagene har hagen fått sitt etterlengtede og lune dekke på plass. Det har snødd dun fra himmelen. Rikelige mengder. Jeg har vært ute med spaden og snøskuffa hver kveld - og det er deilig. Med ull innerst og vindtett ytterst så er det bare koselig å gjenoppdage hagen i vinterskrud. Kattene har vært henrykte over å få veier og løpe på. Og med en spadebredde på stiene går det unna. Bare gårdsplassen er tung å måke, men det kun fordi snøen må flyttes lenger unna.

Under den store bjørka er det minst snø. Der kan pusen fortsatt titte over kanten på stien.
Det er som om det er en helt ny verden å bevege seg i. Plutselig blir hagen veldig spennende og må gjenoppdages på nytt.
For en liten firbent en, blir hulrommet under en brudespirea til den fineste hule. Der inne kan det jaktes og snuses og planlegges bakholdsangrep.

Familiens yngste ble født i påsken i fjor. Han heter Bagera og tar livet som det faller seg. Han vet ikke hva bekymringer og slit er, men tar imot av det som moder natur byr på av snille mennesker, kos, mat og litt småvilt nå og da.
Han hadde nok glidd glatt inn i jungelboken som navnet hans ble inspirert fra.

Men jungeltemperaturer er det langt i fra på Fagertun om dagen. Det er frisk vinterluft og 8 - 10 kuldegrader. Akkurat passe.

Det har vært overskyet i dagevis og ser ut til å fortsette slik hele neste uke. Lyset er svakt, men gledelig tilstede - litt lenger for hver dag. Ute går himmel og jord i ett, bortsett fra alle sorte og grå kontraster. De streker opp landskap og hage i spennende mønstre. Det er en veldig begrenset palett. Bare duse blågrå skygger og svakt gulrosa på himmelen. Selv de grønne grantrærne ser grå ut med is og snø på alle nåler.

Nå er det bare de høyeste plantene, med de sterkeste stenglene, som fortsatt stikker over snøen. Busker og trær blir synlige og avslører fasong og former. Snøen skaper volum og spennende skulpturer der det ikke er annet enn luft om sommeren. Det er nesten magisk. En svart-hvit verden med svake skygger, men sterke kontraster.

Kvisthulen blir mer og mer lik en hule. Jeg måtte fjerne snøen som lå oppå den i går. Synd egentlig, for med det tykke laget utenpå ble det veldig stemningsfullt inni. Men snøen blir tung etterhvert, og jeg vil ikke ta sjansen på at den skal tynge ned taket. Det lå et nytt, men mer beskjedent lag på den i dag og det får holde.

Det er fint å kikke opp gjennom taket i kvisthulen. Akkurat som det er fint å kikke opp i bjørka. Det kiler med snøfjoner i ansiktet, og kommer man borti noe så blir det snø i nakken også. Man blir liten. Tiden stopper opp og øyeblikket nytes.

Dammen har frosset delvis til. Isen ser litt sørpete ut på midten. I dag så jeg en dompap som satt på isen og drakk vann. Først trodde jeg den hadde frosset fast, men den fløy heldigvis videre. Bortsett fra fuglekvitter og flaksing er det en egen stillhet ute om vinteren. Svusj fra klær som kommer borti snø og rasling fra kvister som retter seg opp i det snøen velter ned fra dem - en lyd av stille bevegelse. Vinteren har ikke hastverk. I allefall ikke utenfor veier og skiløyper.

Det er fredelig i hagen. Under snøen står en kasse med såpotter i. Der nede under det hvite, ligger frø av stauder som skal spire fram til våren. Så får vi se hva som skjer... og når det skjer.
Men at hagen bare ligger i dvale er helt sikkert. I slutten av mai er den like grønn som den er hvit nå, og like summende hektisk som den er stille og rolig nå.

Det er nok godt for hagen med en pause. Litt restitusjon før neste økt. Så får jeg senke tempoet litt selv også. Det er ikke så dumt.

Forandring

Hagen min i januar er både litt fin og litt rotete.
Jeg klipper ikke ned noe om høsten, og derfor kan det gjerne se litt uryddig ut på denne tiden.
Men det gjør også hagen mer interessant. Plantene får beskyttelse av alt som legger seg over dem, og det blir ikke så mange avklipte og hule stengler som kan samle vann. Tørre frøstander blir hakket på av fugler som like gjerne finner mat i bedene som på fuglebrettet.

Om våren går jeg løs på alt kvist og kvast. Da klipper jeg det i småbiter og lar det falle til bakken. På den måten blir det til jordforbedring. Jeg passer på å luke samtidig så det blir ryddig og fint for alt som spirer opp av vårblomster og stauder.
Og så blir plutselig alt flatt... Det er kanskje det eneste jeg synes er litt stusselig ved våren. -Eller egentlig merker jeg det ikke så godt om våren. Da er jeg bare intenst lykkelig for hver eneste spire som dukker opp og knopp som åpner seg, og all den levende jorden i mellom virker som et hav av rikdom klar til å forgylle hagen min. At bedene mine er flate og at det er langt mellom hver plante, se det ser jeg ikke før jeg finner fram bildene fra vårhagen. De viser en hage som er helt motsatt av hvordan den er om høsten. Da står plantene tett i tett og høyt til værs.

Det er slik det er å ha årstider...
Hagen spirer fram på ny hvert eneste år og jeg kan følge hele livssyklusen om og om igjen. Det er fantastisk! Jeg blir aldri lei.

Nå er hagen i dvale. Hagen fra 2013 har avgått og snart skal hagen anno 2014 spire fram for aller første gang. Gjett om jeg gleder meg!
Enn så lenge kan jeg kikke på bilder og tenke meg hvordan det kan bli. For det er umulig å vite på forhånd. Heldigvis :)

Kvisthulen er en pryd både vinter og sommer. Den ruver litt og det liker jeg godt.

Om vinteren blir hagen mer gjennomsiktig. Naboen hus kommer nærmere.

Denne delen av hagen mister mye av sin sjarm om vinteren.

Nå er alt flatt og fargeløst her.

Pergolaen er fin om vinteren. Den skaper høyde, rom og noe å hvile blikket på.

Enn så lenge er urtehagen fin, men kommer det mer snø blir den nok borte.

Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Jeg blir visst aldri lei av å drømme meg fram samtidig som jeg kikker tilbake. Men når helgen kommer og jeg er hjemme mens det er dagslys, da nyter jeg hagen slik den er akkurat nå. For det er vakkert om vinteren også, det er bare ikke så mye jeg kan gjøre med den - der den ligger så frossen og kald.  Annet enn å drømme... og planlegge...
Og så er vi der igjen :)

Vakkert vintervær

I går gikk jeg en tur langs elva. Det var iskaldt, men vakkert. Dagen startet med 24 kuldegrader. Brr.. Men da sola kom ble det litt bedre.

Det er ikke så ofte elva fryser til, men enkelte perioder strever den veldig med å holde råkene sine åpne. 

Det damper fra det mørke vannet.
Det ser uhyggelig kaldt ut.

                  

Jeg gikk til Amerika.

Det er den røde hytta over til høyre.
Det sies at det var en familie som skulle emigrere til Amerika, som kom hit. De hadde sikkert reist langt allerede og syntes det var så fint her at de slo seg ned.
Plassen ble selvfølgelig hetende Amerika.

Når vannet er åpent svømmer det ender og svaner her. De har nok klemt seg sammen lenger ned langs elva der det er demmet opp en større dam. Håper de ikke fryser fast.

Det er utrolig vakkert i kaldt vintervær, men du som jeg lengter til våren.