søndag 9. juni 2019

Spiselig i forsommerhagen

Det er endelig sommer. I år var våren normal. Det var kaldt, varmt og vått om hverandre. Litt hagl, litt snø og litt bæring av småplanter ut og inn om natta. Selv om jeg knapt er ferdig med årets våronn i hagen, er spisesesongen godt igang. Utvalget er mindre enn det blir på sensommeren og høsten, men det er likevel mange spennende smaker å oppleve i forsommerhagen.


Ved kvisthulen vokser det Ramsløk. Ikke veldig mye, men nå ser det i hvert fall ut som den har bestemt seg for å bli på plassen. Den har til og med begynt å frø seg selv - og det er godt nytt!

Foreløpig er Ramsløk en luksusplante i hagen som høstes forsiktig for at den skal få sjansen til å etablere seg skikkelig.

Ramsløk er en skogplante, så det er ikke gitt at den vil danne teppe i Fagertunhagen, men så lenge det er liv er det håp!

Ramsløk har en mild hvitløkssmak og kan brukes til alle retter hvor det passer med løksmak.


Jeg har Seiersløk også et par steder i hagen.
Den var jeg så heldig å få tak i på et plantemarked i fjor.

Seiersløk er Nord-Norges svar på Ramsløk.
Den er litt grovere i teksturen i forhold til Ramsløk, men har en fin smak.

Jeg kjenner at Ramsløk fort blir førstevalget mitt, men om jeg snitter Seiersløken fint så er den nydelig i maten.

Selve planten er større enn Ramsløken og blomstrer fint med sin Alliumskule av en blomst.


Mens vi er inne på løk, er det selvfølgelig gressløk som briljerer med sin frodighet nå om dagen. Den strutter av livskraft og er snart klar til å eksplodere i lilla.

Gressløken har selskap av litt luftløk i urtekassen sin, men det er gressløken som eier kassen.

I en av kjøkkenhagekassene troner en rabarbra som egentlig skal flytte. Den skulle bare stå på vent i kassen til jeg fant et permanent sted, men plutselig har tiden gått, og nå truer rabarbraen med å ta over hele kassen.

Rabarbrasuppe og rabarbragrøt hører forsommeren til.
Rabarbra minner meg om dagen da jeg fikk mitt tredje barn.
Jeg hadde laget rabarbrasuppe til dessert og sto og stekte pannekaker da hun brått varslet sin ankomst. Og vipps, etter tre timer var jeg plutselig blitt trebarnsmamma.

Det ble hverken rabarbrasuppe eller pannekaker på meg den dagen, men i stedet fikk jeg nok en gang verdens nydeligste baby i armene. Livet er både fantastisk og uforutsigbart!




I den bratte skråningen min stortrives brennesle. Det er ikke noe rart, for der får den stå helt i fred. Det er verre med brenneslen utenfor hagegjerdet. Den slår jeg ned. Det vil si, i år har jeg gjort en vri.

Da jeg gjorde i stand stripen på min side av gjerdet for å så erter, kom jeg på det geniale (hrm.. vil
tiden vise) trikset å spa en lang grøft på langs i bedet som jeg dyttet maisrestene fra i fjor ned i, før jeg tok med meg saks og vandret ut på utsiden av gjerdet hvor jeg klippet ned brenneslen. Avklippet kastet jeg over gjerdet og ned på maisrestene. Da jeg hadde klippet ned alt som kantet gjerdet,
foldet jeg jorden over neslegrøfta og gjorde klart til såing.


Jeg får nok ikke vite før senere på sommeren om dette var lurt eller ikke, men jeg har en god følelse 😊
Forøvrig er det ikke bare mikrolivet i jorda som skal få nyte godt av brenneslen. Både insektene og
jeg går på slang i skråningen. Neslesuppen har stått på bordet flere ganger allerede. Noen ganger sper jeg på med spinat også, bare for fargens skyld. Ja, og så putter jeg gjerne litt av det jeg har av løk-grønt i suppen.

I blomsterbedene står Bjørnerot som frodige tuer av hårfint bladverk. Den er god som dryss på
potetene. Jeg har også brukt den i suppe. Den er aller best nå mens den er ung. Deretter får
den blomstre i fred. I gamledager ble denne planten brukt som karrierstatning, men først og fremt er den en nydelig staude når den blomstrer.

Sitrontimian, som er vintergrønn, er alltid høsteklar såfremt den ikke er dekket av snø. Den koser
seg både i bed og urtehage hos meg. Den er gjerne med i krydderblandingene mine til fisk. Jeg pleier ikke å putte den i munnen når jeg luker, men jeg nyter duften som frigjøres når jeg rufser i den, eller setter meg ned på den. I urtehagen har den fått lov til å spre seg mellom kassene. Den er så tøff at den tåler litt tråkk.



Når jeg driver på ute i hagen med utplanting, luking og hagearbeid generelt, vandrer jeg nokså usystematisk fram og tilbake i alle retninger - som en annen robotklipper. Jeg kan starte med et brett planter i hendene som skal plantes ut, for så å oppdage at jeg trenger å flytte en annen plante for at de nye skal passe inn. Men hvor er greipet? Eller spaden, eller stikkepinnen min?
Noen ganger er det helt ufattelig hvor vanskelig det kan være å finne et hageredskap som er i kontinuerlig bruk hver eneste dag. Det virker som om hagen har det moro med å kamuflere alt jeg setter fra meg.
Vel, hva er vel da mer naturlig enn å knipe av litt spiselig når man traver hagen rundt på let etter akkurat det redskapet man trenger for å avslutte det man har påbegynt.

Selv om det er litt tidlig for myntene mine, har jeg både timian, sar, fransk estragon, gul oregano og kamille klare til å høstes allerede.
Tekoppen fylles med friske smaker nå. Det er deilig etter en vinter med tørkede urter.

Når jeg passerer urtene mine må jeg stadig ned med hendene og stryke fram dufter eller putte en topp eller et blad i munnen. Og dette gjør jeg selvfølgelig andre steder i hagen også. Det er alltid noe spiselig å finne. Anisisop finnes både i urtehagen og i staudebedene. Den både dufter og smaker godt! Matrem smaker ikke godt, men jeg kan godt finne på å smake på den likevel. Selv uten at jeg er plaget av migrene eller føler meg premenstruell. Etasjeblomst kan jeg tygge på, men det er egentlig først når den begynner å blomstre at den blir virkelig spennende å putte i munnen. Det er ikke så mange planter å spise i prydbedene, men derimot kan det være rikelig med ugress. Når jeg fjerner midtnerven i løvetannbladene, blir de spennende i smaken. Vassarv er rett og slett godt. Den kan minne om rå mais. Meldestokk er også verdt å smake på og passerer jeg en fin rød hagemelde napper jeg selvfølgelig et blad. Det er alltid de spedeste toppskuddene som er best. Det gjelder for de fleste planter.
I kjøkkenhagen kan jeg nå plukke små salatblader, beteblader og erteskudd fra sukkerertene. Også toppskuddene på bondebønnene kan spises. I drivhuset er basilikum kommet i jorda og i ferd med å strekke på seg.

Alle disse smakene i hagen er som en skattekiste. Det endrer seg dag for dag. Planter spirer, vokser og dør. Jeg nyter det som finnes når det er der, samtidig som jeg planlegger for neste sesong.

Og noen ganger får jeg meg en skikkelig overraskelse. I forrige uke fant jeg morkler i hagen. Det var morsomt!

Jeg har aldri opplevd å kunne høste sopp i egen hage tidligere. Ei heller har jeg høstet sopp om våren. Nå håper jeg veldig at det skal dukke opp flere eksemplarer.
De jeg fant vokste i staudebedet på nordsiden mellom nedklippet kvist og brask.
Etterpå fant jeg en morkel i barkdekket i urtehagen også, men den klarte jeg å tråkke på mens jeg flyttet om på noen krukker. Veldig ergerlig altså.

Det ble ikke noen stor sopphøst, kun fire eksemplarer, men nok til å hente fram stekepannen og nyte egne morkler - rett fra hagen.

Snakk om luksus!







torsdag 2. mai 2019

1. mai og våren er her


















I påsken kom våren til Fagertunhagen. Snøsmeltingen satte i gang for fullt og de første krokusene tittet frem. I skråningen bak garasjen ble det blått i blått av blåveis, og svarttrost og rødstrupe overtok matfatet på verandaen. Kattene som hadde sovet seg bedagelig gjennom vinteren på hver sin sofarygg, fikk smaken på utelivet igjen. Etter å ha jaktet fugl på fuglebrettet fra innsiden av vinduet, kunne de nå storme opp på verandaen og skremme vekk alt som kunne fly. Ut fra resultatet hittil, kan det virke som de trenger å finpusse jaktferdighetene, og jobbe litt med sommerkroppen disse pelskledde også.

Påsken ble innledet med potting av georginer. Sola varmet, og selv om det var mye snø i hagen så kjentes det vårlig.
Jeg har nok pleid å gjøre dette tidligere før, men fordelen denne gangen var at jeg kunne gjøre jobben utendørs.
Jeg overvintrer georginene med jord rundt knollene. Min erfaring er at de da holder seg bedre i forhold til å tørke ut. 
Etter å ha renset alle knollene for jord, var det bare å lete fram alt jeg hadde av store potter.
Den brukte jorda ble spart for å bruke til bokashi.

I påvente av at bedene skulle smelte fram fra snøen, ble påsken benyttet til å lage to nye buer til kjøkkenhagen og en jordbærvegg.


Det blir mye på en gang i kjøkkenhagen, men buene er praktiske for å dyrke i høyden. Jeg har rett og slett bøyd armeringsnett fra kasse til kasse og kantet med ungtrær. For å få buene like høye som den som sto der fra før måtte jeg skjøte nettet, men det var ikke noe problem.

Jordbærveggen snekret Morten og jeg sammen. Dit skal jordbærplantene få flytte, slik at jeg kan bruke kassen de står i nå til grønnsaker i stedet. Ved å bygge smalt og høyt fikk vi utnyttet plassen maksimalt. Nå står jordbærveggen helt ut på kanten av den bratte skråningen uten å ta noe plass fra kompostområdet. Solforholdene er ikke helt ideelle, for den peker mot øst, men det er verdt et forsøk.


Kassen skal beises sotgrå. I prisippet vil den da se svart ut, og gjøre minst mulig ut av seg.
Den øverste hyllen ble så høy at jeg ikke når opp, så jeg tenker det blir timian der oppe. Da behøver jeg ikke streve så med vanningen.
Jeg håper jordbærveggen kommer til å fungere som jeg har tenkt. Og så håper jeg at jeg klarer å fylle den med sneglefri jord selv om jeg ikke vil bruke kjøpejord. Det kan bli en utfordring.

Fra påsken og til i dag, har våren virkelig festet grepet i hagen. I går, på den siste dagen i april, slo de første påskeliljene ut i blomst og den aller siste flekken av snø smeltet bort.
Snart har alle blomsterbed hatt en gjennomgang med saks og ugressjern. Kvist og kvast fra i fjor er delt i småbiter og ligger nå som et lunt dekke rundt bena på alt som spirer fram. Og spirer gjør det! Over alt dukker det opp løkblomster. Staudene presser opp blader, og frø spirer alle mulige og umulige steder. Det er en fryd å følge med på alt som skjer.



















I to av kjøkkenhagekassene testet jeg høstplanting av hvitløk og såing av gulrot i oktober. Nå strutter det av hvitløksspyd på rekke og rad i den ene kassen og når jeg kikker veldig godt etter, kan jeg se ørsmå gulrotspirer på rekke i den andre kassen. O fryd og glede!

Jeg må stadig opp med telefonen for å ta bilder når jeg driver på ute i hagen. Det er så mye vakkert som dukker opp.

Vårpryd og snøklokker

Lungeurt

Perleblomst og hvitveis

Påskeliljer

Og ikke nok med det, men i drivhuset har jeg høstet reddiker og salat i hele april. Dette ble sådd i vinter på bokashi og gammel, brukt krukkejord i krukker som skal ut til sommeren. På toppen la jeg snø og nå strutter det av grønt i alle krukkene.





Jeg elsker våren med fuglekvitter, humlesurr og vind som rasler i gammelt løv. For hver gang jeg går en ny runde i hagen er det mer som har dukket opp. Overraskelser og gjensynsglede.
Hodet er fullt av idéer for sommeren, og hele hagesesongen ligger foran meg. Kan det bli bedre?


torsdag 4. april 2019

Mens jeg venter på våren - Påskeliljer



Noe av det jeg lengter mest etter når det nærmer seg vår, er farger. Vinteren er så begrenset i sin palett. Den byr på sjatteringer i svart, hvitt, mørkegrønt og blått. Er det rart jeg blir desperat etter farger som gult, orange, rødt og lysegrønt?

Jeg tyvstarter gjerne våren med påskeliljer i potter ute, lenge før snøen går. Der lyser de opp med sin glade gulfarge og minner om at våren kommer til å legge vinteren i kne. Våren vinner hvert år, heldigvis. Til og med i fjor ble det vår, om enn en veldig kort en.

Hvis jeg setter påskeliljene ut for tidlig, må jeg flytte dem inn om natten - så det har jeg gjort mye av. Hvert eneste år gjentar det seg. De tåler en del frost, men kommer de rett fra butikken trenger de å herdes.

Står påskeliljene inne i varmen, blir de lange og ranglete, derfor er det bedre er å sette dem ute. Der holder de seg lubne og tette.  Jeg vanner gjerne med en snøball. Er det kaldt trenger de ikke vann. Blir det varmt, smelter snøen og de får vann. Genialt!

Det er ikke mye blomstrende selskap for påskeliljer og stemor i hagen min enda.





Søndag 31. mars var årets første utepotting i gang. De fargerike blomstene fikk stå å glede meg og småfuglene noen få timer.
Deretter forsvant alle, unntatt en potte med påskeliljer og to stemorplanter, inn i drivhuset for natten. Egentlig tror jeg ikke at fuglene brydde seg om annet enn fuglematen bak blomsterhyllene, men de kvitret så fint at jeg liker å tro de satte pris på vårpreget.

Mandag morgen var det minus 7 grader ute. Brrr...
De som måtte sove ute hadde fått et tynt lag med fleeceduk over seg, og selv om de var stivnet i frost da jeg dro på jobb, så var de fullt levende da jeg kom hjem. De hadde tålt alle kuldegradene!
Om de hadde godt av det er en annen sak. De så såpass pjuske ut at de fikk komme inn i varmen med de andre neste natt. Jeg er ikke helt hjerterå heller.

Når våren kommer for alvor, og bedene tiner, skal jeg grave alle de etterhvert avblomstrede løkene ned i hagen.
Hvis jeg gjør dette om våren eller forsommeren, lar jeg bladene sitte på. Jeg passer på å rive løkene i pottene fra hverandre, så legger jeg dem dypere enn de sto i potten og med litt større avstand mellom hver løk. Det må være rom for at tuen skal kunne fylle seg ut med årene. Hvis jeg venter til høsten, kan jeg rive vekk de inntørkede bladene og legge løkene som vanlig høstløk.

Uansett vår, sommer eller høst, ser det ut til at de klarer seg. Det er jo helt fantastisk!
Det eneste som er verdt å tenke på, er at løkene må ha litt tid på seg til å danne røtter før vinteren setter inn. Det vil si at de ikke bør legges alt for sent om høsten.




Når man så får gjensyn med påskeliljene ute i hagen året etter, er det den usminkede og vakre sannheten man får. Da er det ikke noe gartneri som har svingt tryllestaven over løkene, og plantene kommer opp akkurat slik de var ment. De er naturlig kortvokste og aldeles yndige.

Hvis man om høsten husker at disse potteløkene ikke bør stå for tett inntil storvokste planter som starter veksten tidlig i sesongen, kan man bare glede seg. Alternativt kan man oppleve at de små Tête à Tête Påskeliljene, som gjerne er det slaget som selges i potter om våren, drukner i ivrig nabobladverk. Det vil vi jo ikke!

Da jeg var yngre, trodde jeg at alle påskeliljer var gule. Jeg visste ikke bedre, rett og slett.
Senere, da jeg fikk meg hage, fant jeg ut at det fantes et hav av forskjellige påskeliljer, eller narcisser som denne slekten heter.

Jeg husker den aller første fylte påskeliljen jeg kjøpte på nettet. Det var en narcissus Tahiti.
Jeg var så stolt da den blomstret!

Jeg er ikke sikker på om påskeliljen på bildet til venstre faktisk er Tahiti, men den ligner.

Gjennom årenes løp har det blitt mange forskjellige påskeliljer i hagen. Overmodig nok gjorde jeg ingenting for å merke noen av dem. Til å begynne med tenkte jeg at jeg skulle huske hvem som sto hvor. Det holdt noen år, men på et eller annet tidspunkt må jeg nok ved en feiltagelse, ha slettet den mappen i hjernen som inneholdt navnelista.. Veldig rart i grunnen..

Dette er høyst sannsynlig Narcissus 'Ice Follie'






















Jeg har stort sett satt noen nye løk i jorden hver eneste høst, så utvalget begynner å bli ganske variert.

En periode var jeg veldig betatt av fylte påskeliljer. Alt fra det bitte lille, rare bustehodet Narcissus Rip van Winkle til de store overdådige, tettfylte og akk så topptunge skjønnhetene.

Rip van Winkle


























Rip van Winkle er ingen ruvende påskelilje, men en liten rufsete sjarmør på bare 14 cm. Den vil gjerne ha fuktig, men veldrenert jord og mye sol.

Det er spesielt lurt å tenke på plassering i forhold til naboplanter for denne påskeliljen, nettopp fordi den er såpass beskjeden i størrelse.

Jeg har en større versjon av en slik type rufseblomstrende narciss også. Den husker jeg ikke navnet på, men det kan kanskje noen av dere lesere hjelpe meg med?



Denne påskeliljen er tett fylt med hvite og blekgule kronblader. Den er nydelig når våren er tørr, men blir fort ganske dukknakket når den får regn i hodet.
Det er litt trist å gå en runde i hagen for så å oppdage at de fylte påskeliljene står og støtter pannen i bakken alle som en. Stilken knekker og jorden spruter opp i de tallrike lagene med kronblader. Der blander den seg med oppsamlet regn og blir til søle.
Det er ikke så vakkert!

Det skal ikke mye regn til før de fylte påskeliljene blir topptunge. Foreløpig holder de seg oppe, men det røyner på...



Nå dette skjer pleier jeg å klippe med meg blomstene inn. Jeg må holde dem i stilken helt oppe ved blomsterfestet, ellers knekker de. Så er det bare å skylle vekk jord og bøss, før de settes i vann. Det er lurt å huske at vannet bør byttes etter en stund. Dette er viktig fordi påskeliljer slimer veldig etter at de er kuttet. Dette slimet er giftig, og påvirker holdbarheten i vase.
Når vannet blir skiftet ut, blir det mindre gift i vannet. Det er likevel sjelden noen god idé å blande påskeliljer med andre blomster i buketter.
Nettopp denne giftigheten er grunnen til at påskeliljer er mye safere vårblomster å dyrke enn de spiselige tulipanene - hvis man bor i et område med mye rådyr.


Det finnes mange varianter av påskeliljer.
Gule, hvite, oransje, rosa, enkle, fylte, duftende, små, store - mulighetene er tallrike.

Noen har vanlig trompet, mens andre har trompeten fylt med kronblader. Atter andre har slett ingen trompet i det hele tatt å snakke om.

Det er narcisser som kommer trofast tilbake år etter år, og det er narcisser som viser fram sin skjønnhet og velduft i én herlig, heftig vårsesong, for så å takke for seg.

Etterhvert som jeg har plantet forskjellige varianter, har jeg funnet ut hvem som trives hos meg. Det er de som danner basen i vårblomstringen her på Fagertun. De er trofaste og gleder meg med flere og flere blomster for hvert eneste år.
Her er det selve trompeten som er tettfylt inni. Det ytterste laget på trompeten er ikke delt opp.

Det er vel få planter som er enklere å ha med å gjøre. Ned i jorda med løken - og ferdig. Er jorden levende, god og veldrenert, og vokseplassen solrik, så ligger forholdene til rette for at man kan lene seg tilbake å vente på det årlige skuespillet. Det blir bare bedre og bedre. Husk bare å knipe av begynnende frøstander og la bladverket få visne ned i fred. På den måten går ingen energi til spille på frøsetting og all kraft går ned i løken og legger grunnlaget for neste års blomstring.

Når tuene blir for tette kan de graves opp, deles og settes på nytt, og vips har man spredd påskeliljene over enda større områder.

Her er en type Butterfly Narciss

På bildet over er det en hvit påskelilje som har fått den gule trompeten sin helt omdannet til flagrende kronblader. Nesten som sommerfuglvinger. Denne påskeliljen har rett og slett ingen trompet lenger. 
Det samme gjelder den gule på bildet nedenfor. Man ser det veldig tydelig i profil. 
Det er nesten så jeg får assosiasjoner til alle de egyptiske skulpturene som har fått nesene sine hogget av. De er så vakre, men det er liksom noe som mangler...


DDet tok noen år før jeg klarte å innføre påskeliljer med rosaskjær i hagen. Det føltes ikke riktig. Jeg hadde en forestilling om at påskeliljer skulle være gule, hvite eller oransje. Rosa ble liksom helt feil. Men så var ikke rosa bare rosa likevel! Rosafargen var jo ganske mye ispedd gult når det kom til stykket. Eller kanskje var det bare jeg som hadde vennet meg til tanken på en ny farge. Nå har det i hvert fall sneket seg inn noen alternative farger blant narcissene mine.


Det er vel mer fersken/aprikospreg over fargen enn rosa, i trompetene til eksemplarene på bildet over. De er litt annerledes, men likevel fine. Det ser jeg heldigvis nå.
De enkle påskeliljene på bildet nedenfor, synes jeg er enda vakrere. De er trefargede, med en ring av rosa i trompeten.










Nevnte jeg forresten stripete påskeliljer? Ikke det, nei. Den gule og hvite gjengen nedenfor må jo nesten defineres som stripete. Det er i hvert fall ikke langt unna.
Kanskje dukker navnet opp en gang også, i en gammel ordre på høstløk. Ikke godt å vite.


Her er jeg sikker på navnet. Dette er Narcissus 'Thalia'. En fantastik yndig og velduftende hvit tulipan













Tilslutt må jeg nesten nevne at det er en gammel myte knyttet til planteslekten Narcissus.

Det finnes flere versjoner av denne myten, men essensen er at den vakre unge mannen Narcissus ble forelsket i sitt eget speilbilde. Hver gang han bøyde seg ned for å kysse det vakre ansiktet, forsvant det. Narcissus ble mer og mer tørst, men han kunne ikke forlate eller forstyrre vannet av frykt for å ødelegge speilbildet sitt. Til slutt døde han av tørst. Der han døde, vokste det fram Narcisser. Skjønne narcisser med vakkert ansikt og bøyd nakke.


Echo And Narcissus, John William Waterhouse
(Og fra denne myten igjen, er selvfølgelig begrepet Narsissisme hentet.)