Utgangspunktet
Det store bedet ligger på nordsiden av huset. Da vi flyttet inn, var området bare et flatt tomrom. Det var ikke noe fysisk skille mellom oss og nabohuset. Noen bærbusker og det var det.
Først kom gjerdet på plass. Det gjorde hagen mye større og nabohuset mindre påtrengende. (Jeg har en veldig hyggelig nabo altså!)
Fornøyd med inngjerdet eiendom, kikket jeg meg om etter tegn på en hage.
Vel, det sto en buskfuru ved uthuset. Den var fin. Og ellers var det en klynge med 10 bærbusker klemt sammen med mengder av brennesle.
Resten var plen.
Det vil si mose med noen gresstrå, kløver og løvetann. Hmm...
Egentlig kunne det vel kalles blanke ark og uante muligheter.
Kjempespennende når jeg fikk tenkt meg om!
Begynnelsen
Jeg fikk et par thujaer med litt størrelse på, av naboen til søsteren min. De skulle flytte fra hagen sin og plantene ble spadd opp og kjørt på henger til Fagertun. Heldige meg!
Min supersnille svoger gravde dem på plass for meg og avslørte at jorda i denne delen av hagen var vidunderlig gravevennlig. Lite stein og mye matjord. Passe mye leire, masse meitemark og fin drenering. For en rikdom! Ren lykke:)
Den største thujaen ble plassert slik at den tok litt av utsikten til naboen sett fra stuevinduene mine. Den klorte seg fast og så ut til å trives med ny jord under røttene.
Jeg gikk til angrep på klyngen med bærbusker med blandede følelser. Jeg har alltid saftet og syltet mye. Ved å fjerne bærbuskene ville jeg jo også fjerne den muligheten. I allefall på kort sikt.
Jeg sparte den beste ripsbusken og pottet opp en haug med solbæravleggere som hadde rotet seg innimellom de gamle buskene. Resten forsvant sakte men sikkert ved hjelp av spett, spade og en kraftig hagesaks.
Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente til jeg var ferdig, men plantet til fortløpende. Det nye bedet vokste fram i takt med at brenneslen og buskene måtte gi tapt.
Jeg gravde fram metervis med gule brenneslerøtter og oppdaget at det var tilsvarende mange vikke-røtter der i tillegg. De var og er fortsatt enda vanskeligere å bli kvitt, for de går så dypt og de ryker så lett av...
Det tok et par sommere og noen turer til kiropraktor før alle bærbuskene var ute av bakken. I mangel på ubegrenset muskelkraft så fant jeg ut at jeg måtte grave dem ut - rot for rot. Tidkrevende, men effektivt!
Jeg hadde ikke noe kompost å tilføre, men fylte på med litt kjøpegodt i plantehullene til de sarteste og mest kresne, og lot resten klare seg i det som allerede var der.
Etterhvert som jeg klippet gresset i resten av hagen fylte jeg på med gressklipp i bedet. Området innerst ved gjerdet ble dekket med duk og oppkuttet kvist fra kompostkvernen min. På den måten kunne jeg lett komme fram på baksiden av bedet, samtidig som jeg slapp å tenke på kantklipping.
Ganske genialt i grunnen! (Kantklipping er det verste jeg vet..)
Tilgjengelighet
Jeg synes det er praktisk å komme til alle steder i bedene mine uten å måtte tråkke noe særlig på jorden. Derfor lager jeg alltid stier eller legger tråkksteiner, der bedene er store.
Jeg var heldig og fant en stabel med skiferheller bak uthuset. De tynneste ble forkastet, men resten ble puslet i sammen til en fin sti gjennom bedet.
Det kommer selvfølgelig opp ugress mellom hellene, men det som ikke er enkelt å nappe vekk, fjernes ganske greit ved å vippe opp en helle for så å legge den tilbake etterpå. Gjennom steinen er det iallefall ingen ting som vokser!
En fordel med stein i bedet er at små frøplanter ser ut til å etablere seg fortere i ly av en steinkant. Steinen magasinerer varme og sørger samtidig for å holde på fuktigheten som samler seg i jorda innunder den. Det er mye spennende som kan dukke opp etterhvert som plantene frør seg på egenhånd.
Innsyn
Jeg liker å være skjermet i hagen. Derfor var det ikke nok med et gjerde. Jeg plantet en rad med forskjellige sorter syriner og hurdalsroser langs bakkanten av bedet. De vil med tiden fylle mer og mer av plassen, men det er helt greit. Jeg flytter bare staudene lenger fram etterhvert som buskene vokser. Det som er viktig er at jeg kommer til å få en (forholdsvis) frittvoksende hekk, med god høyde og med blomstring. Den skal bli pen å se på for naboen også.
Jeg plantet en rød bjørk i forkant av bedet. Den har jeg tenkt til å stamme opp etterhvert som den vokser og la den fylle rollen som tak. Jeg liker å bruke høyden i hagen. Det skaper romfølelse. En flat beplantning kan være kjempefin, men om det blir bare flatt kan det bli litt kjedelig. Da vendes blikket bare i en retning. Ned.
Med høyere innslag må blikket bevege seg både opp og ned - kanskje til og med rett til værs gjennom en vakker trekrone. Det skaper mer spenning.
Men høyde i en helt ny beplantning kan være en utfording å få til. Det meste er ganske puslete og smått til å begynne med.
Da er det kjekt med solsikker. Jeg sådde en mengde solsikker i forskjellige fargenyanser som ble plantet ut i bedet. De skapte frodighet med sine store blader hele sommeren før de endelig kom i blomst i august/september. Og for en blomstring!
En må jo bare bli glad av solsikker :)
Kvisthulen
I fjor vår laget jeg en kvisthule.
Samtidig forlenget jeg bedet så det nådde helt fram til naturområdet bak uthuset. Jeg fikk en gammel port av foreldrene mine som jeg satte opp som en avslutning mot dette området. Porten var ikke i bruk lenger og her i hagen kunne den fylle pensjonisttilværelsen sin bedre enn den gjorde bak møkkjelleren til mamma og pappa.
Kvisthulen ble til av litt sauenetting og noen staur, ståltråd og en mengde ungtrær. Et billig prosjekt, siden jeg hadde staur til overs etter gjerdingen, fikk sauenetting som pappa hadde liggende og kun trengte å kjøpe litt ståltråd. Jeg fikk lov av en grunneier til å klippe ned ungtrær som vokste opp blant de etablerte. Det ble ren skogspleie og vinn vinn for oss begge.
Først ble staurene banket ned i en rund bue.
Dette fikk jeg heldigvis god hjelp til av sønnen min og pappa.
(Jeg klarer å slå med slegga, men jeg råker ikke alltid det punktet jeg sikter på... pussig...)
Etterpå ble sauenettingen festet til staurene. Dette er lurt for å starte med riktig fasong og for å ha noe som plantene kan gripe fatt i helt nede fra bakkenivå. Sauenettingen er med på å stabilisere hele konstruksjonen til den blir solid nok.
Så var det bare å bende de unge stammene over og feste med ståltråd.
Tilslutt dekket jeg gulvet i hulen med det jeg fant av gamle murstein, betongstein og vanlig gråstein.
En hagebenk fikk fint plass der inne sammen med en stubbe som jeg dekket med en skiferstein til bord.
Til våren skal jeg forsterke hulen ytterligere. Jeg har plantet den til og er spent på neste års blomstring. Den vil måtte flikkes på hvert eneste år. Kvister vil måtte byttes ut og forsterkes, men er jeg heldig så får jeg beholde den i flere år først.
Et perfekt sted å sitte med en tekopp og kikke innover i hagen. Passe usjenert og idyllisk.
.JPG)
