Vårens kjøkkenhageprosjekt

Julerose fra fjorårets hagemesse på egne røtter i bedet. Endelig våken :)

Våren er min travleste og beste tid i hagen. Forventningene er på topp. De har bygget seg opp i skyene i løpet av de mørke vintermånedene. Jeg har som regel blitt godmodig ertet av kollegaer i ukesvis for mine forhatte snøfonner, mens de har raket plen og vist fram mobilbilder av krokus og aurikler.
Men så en dag er den her på Fagertun også. Våren.
Ivrig drar jeg på meg hanskene idet solen smelter de siste snøflekkene. Bedene åpenbarer sitt nakne kaos av visne planterester. Innbydende...
Med nesten salig glede tar jeg første vårøkt ute med duften av våt jord i nesen. En halvsvimmel humle summer hastig forbi. Mens jeg klipper og graver, dytter spirene seg opp av jorden.
For hver gang jeg blunker har en ny knopp åpnet seg mot solen.
Jeg renner over av arbeidslyst og idéer. Aldri en vår uten nye prosjekter. Plenen er brun og vissen. Røttene sitter løst etter vinteren og jorden er lett å grave. Det er best å utnytte muligheten før gresset tar tak og kjemper imot.

I år kom våren i påsken. Bedre kunne det ikke bli. Fridager, fint vær og en hage som gned vintersøvnen ut av øynene i løpet av en lang og god ferieuke.

Etter en snau uke på jobb var det igjen duket for en deilig sommerhelg i april.
-Er det noen der oppe som har dårlig samvittighet for all den solen vi ikke fikk i januar og februar? Nå er den her i allefall!
Det er bare å fryde seg. Sol mot bar hud, iskrem og grillsesong.

Jeg gjorde en snuoperasjon i kjøkkenhagen i går. Alle kassene som var fylt med halm og hestemøkk fikk et lag gresstorv opp ned over seg. Ja, noen fikk flere lag. Det spøker for årets avling, men neste års blir nok super. Jeg hadde håpet at gjæringen skulle ha kommet skikkelig i gang siden påske, men neida. Det var heller lunken stemning i kassene.
Jeg brukte greipet til å bende og lufte litt, før jeg vannet og la på den nevnte gresstorven. Grunnen var at jeg trengte å bli kvitt den. Jeg har nemlig begynt å grave opp bakken i pergolaen. Den er så skrå, og jeg vil ha den rett... Dessuten har jeg lyst til å ha noe annet enn plen der.

Her skal bakken senkes og rettes ut. Det vil nok ta sommeren, tenker jeg...

I kjøkkenhagekassene dekket jeg gresstorven med våte aviser. Jeg tenker at jeg legger et lag kompost og/eller kjøpejord oppå til å plante i. En av kassene består nesten utelukkende av gresstorv. Jeg har bare sneket inn et lag hestemøkk underveis. Her tenker jeg at poteter sikkert kan gå greit allerede i år. Poteter kan man jo strengt tatt dyrke rett på plenen om man bare dekker dem med noe. Salat og andre grønnsaker med grunt rotsystem, går det sikkert bra med. Resten blir nok litt eksperimentering.

Her er alle seks kassene ferdig og hekken plantet til venstre ved inngangen.

Det er tross alt bare april... Mye kan skje i kassene enda. Jo mer innholdet synker sammen, jo mer jord kan jeg legge oppå til å plante i. Den største ulempen med gresstoven er all småsteinen som følger med. Jeg skulle gjerne hatt steinfri jord.
I og med at jeg ikke har noe jordsold, så nøyde jeg meg med å plukke ut de største, og overse resten. Det blir ikke perfekt gulrotjord, men sikkert bra nok likevel.

Jeg har forøvrig lagt de siste seks kassene slik at gangen mellom dem danner en lang akse som fortsetter mellom den gamle kjøkkenhagen og urtehagen. Dette tror jeg skal binde alt sammen. Akkurat nå er ikke kassene videre diskrete. Etterhvert når de fylles av grønt og treverket gråner, vil det nok bli finere.

Litt rotete enda, men aksen er der. Her sett fra begge kanter.

Åpningen til kjøkkenhagen blir rett utenfor inngangspartiet. Jeg skal sette opp en rosebue i armeringsjern som portal. Buen er maken til den jeg har i urtehagen, og er praktisk talt usynlig når den ikke er kledd inn av planter.
I dag kjøpte jeg hekkplanter av Alperips og satte langs med inngangen. Det tok sin tid å få gjort steingrunnen plantevennlig. Selv skyggen min svettet i solsteken...

Men hekken kom på plass - rosebuen får jeg heller ta senere.

Fordelene med hekk her er nok ganske få i forhold til ulempene...

Jeg kan ikke lenger måke snøen ut i hagen - dumt!

Jeg må klippe og klippe så ikke inngangspartiet mitt blir enda smalere -overkommelig..?

Det blir fort trangt mellom hekken og kassene - jeg klarer vel å klemme meg inn...

Fordelen er at jeg får avgrenset kjøkkenhagen som et eget rom. Det vil se ryddigere ut og 'kamuflere' kassene litt.  Alperips tåler (trenger) å klippes mye, så jeg håper jeg skal klare å holde hekken forholdsvis smal.

Den største utfordringen i kjøkkenhagen nå er septiktanken som ligger midt under...
De brune krukkene i bakgrunnen står oppå kumlokket.
Jeg har tenkt til å snekre meg en slags kasse som jeg kan kamuflere lokket med. Kanskje med en større krukke oppå?
Og så får jeg håpe at septiktømmerne er greie og drar slangen inn gjennom rosebuen, løfter vekk kassen og søler minst mulig. Skrekken er at de hiver slangen over gjerdet og tauer den rett over kassene... Heldigvis har jeg tømming kun annethvert år ... tror jeg...

Hageprosjekter i et nytt år

Nå er 2014 her med en uendelighet av nye ønsker og planer for hagen. Det viser seg som vanlig at en lang høst og vinter gir rom for masse-utklekking av både realistiske og ganske håpløse prosjekter. - Og enda skal hodet mitt få surre på høygir i 3-4 måneder til uten å bli distrahert av ordentlig hagearbeid. Jeg kan sitte å lese i en hagebok for så å bli oppmerksom på at jeg har lukket øynene og egentlig bare ser min egen hage fylles av det jeg nettopp leste om.  Eller jeg må spole hagefilmen tilbake på grunn av at jeg ikke har fått med meg de siste fem minuttene... fordi jeg så for meg en hagedam som flyttet seg rundt i hagen min, endret fasong og tilslutt ble til en bekk som sildret ned skråningen og forsvant i dammen utenfor gjerdet.

Det er imidlertid en del prosjekter som har fulgt meg i flere år. De bør selvsagt prioriteres. Selv om det er de vanskeligste, tyngste og kjedeligste...

For eksempel komposthaugen min. 

Den skal omgjøres til store binger med lokk. Det skal se både ryddig ut og være lettvint og praktisk. Men først må haugen som er der fjernes, for de nye bingene skal jo være på samme sted. Og så må materialer kjøpes og fraktes hjem, ja og bingene snekres selvfølgelig! 

Uæh! Det er kjedelig! 

Jeg vil heller snekre nye kasser til kjøkkenhagen og plante til med en gang. 

Det er mye morsommere enn å flytte rundt på gammelt plantemateriale fullt av brennesle og annet ugress. Jordvepsebol er det sikkert i haugen også!

Men i 2014 skal jeg til pers... Det skal bli året da Fagertun skal kunne smykke seg med flotte kompostbinger. Minst fire, fem stykker! 

Et annet tungvint prosjekt er uthuset som henger som en sekk over den ujevne grunnen min. Det er ikke salrygget, tvert i mot. Det heller ned i begge ender. Som en katt som skyter rygg. Bare ikke riktig så mye. I fjor da jeg fikk tømt hele uthuset, ga det en merkelig følelse av båt å bevege seg der inne. Gulvet heller i alle retninger. Man må nesten ta attersteg på vei fra den ene enden til den andre. Og det uten å ha rørt en eneste ankerdram. 

Uthuset har tidligere rommet en utedo, et lite kufjøs, vedskjul og høyloft. Der høyloftet var, faller takbordene ned og høyet kiler en i nakken. Der kua sto er det fortsatt  igjen litt talle på gulvet, og gulvbordene er så nedslitt at kvister og årringer stikker opp som myke kuler under bena. Der utedoen var, er det et koselig lite kvadratisk vindu på høykant og ikke noe gulv. Det ligger riktignok noe mystisk brunt og gammelt der nede, med masse bøss og støv over, og jeg kan jo gjette hva det er... Selve kassen med setehullet er borte forlengst. 

Utvendig er uthuset kun malt på to sider. Forfra så ser det ut til å sige ned mot venstre. Døren er ødelagt og holdes igjen ved hjelp av en lang bambuspinne og et gammelt bord. Når det blåser som verst så fyker den opp og minner meg på at noe må gjøres.

Utenfor den ene bakveggen lå det masse skrot og søppel som jeg fjernet i fjor. Det viste seg at jord og brask hadde samlet seg langt oppover veggen og gjort bordene råtne i nederkant. Jeg må nok skifte ut bordkledningen hele veien.

Taket er tett heldigvis og derfor kan jeg bruke uthuset til oppbevaring av hagemøbler og diverse annet. Det er superpraktisk!

Til våren håper jeg å få hjelp av pappa og svogrene mine til å jekke opp uthuset i venstre forkant og bytte ut noen råtne bjelker.

De siste par årene har hekken min skrantet. Det er skikkelig trist! Det dreier seg om en gammel søtmispelhekk som var frittvoksende da jeg flyttet hit. Jeg sagde den ned til 30-40 cm og den skjøt på ny og ble en fin klippet hekk. Nå ser den imidlertid ikke frisk ut. Noen av de gamle stammestubbene ser ut til å råtne og bladverket ellers virker å være angrepet av noe som minner om meldugg. Flere og flere av plantene i hekken har blitt gråskimrende og skrantne med små blader og lite vekstkraft. 

Jeg antar at den ikke likte behandlingen min og har blitt svekket og syk. 

Sannsynligvis bør jeg fjerne den og plante en erstatning. Det blir en fryktelig jobb er jeg redd. En ting er å sage ned, men hva med røttene!?  Og hva skal jeg erstatte hekken med? Jeg tror det er greit med noen måneders tenkepause her. Det kan jo være at andre løsninger enn en ny hekk dukker opp da. 

Når det gjelder selve pergolaen, vil jeg grave ut bakken inni. Den må jevnes så det blir lik takhøyde hele veien. Om jeg sår til med gress etterpå eller får tak i heller og grus, vet jeg ikke enda. Det jeg vet, er at jeg vil bruke gresstorven jeg fjerner til å fylle i de kjøkkenhagekassene som jeg har planer om å snekre til våren. På den måten kommer alt til nytte og det blir mindre jord å skaffe til kassene. 

Utfordringen er at torven ikke kan fjernes før telen har gått, kassene kan ikke fylles med torv før de er snekret og satt på plass, og grønnsaker kan ikke sås eller plantes ut før alt dette er ferdig. 

Pussig, men jeg synes jeg dumper opp i det samme hektiske tidspresset hvert år. Plantene må stå på vent til bedet er laget...

Her skal den nye kjøkkenhagen få boltreplass!

Og helt tilslutt må jeg jo nevne skråningen og naturtomten bak uthuset. Der sagde faren min ned masse trær i sommer og jeg har store planer for området.
Men rekker jeg å begynne på dem i 2014? Se det er kanskje mer tvilsomt.
Uansett så får haugen med kvist og kvast være mitt bidrag til alle ville skapninger som kunne tenke seg å overvintre på Fagertun. Jeg lover at det ikke er nubbesjans for at jeg kommer til å fyre opp haugen, så alle skulle være trygge.