Heftige mai

Mai er en deilig og superhektisk måned. I år har det vært flere bunadsdager med dertil stryking, sangskriving og andre konfirmasjonsforberedelser. Ikke egen konfirmant i år (puh!), men to andre nære, flotte ungdommer.
Med rutinejobb på dagtid og full kreativ utfoldelse med venner på ettermiddagene, ble det noen dager fullstendig uten hagestell. Og hva skjer..?

Jeg kikker ut en tidlig morgen og oppdager at Fagertun har gått amok. Den brune plenen er plutselig saftig, grønn og langlugget. Ugresset jeg trodde var luket vekk, strutter høyt og flott i alle bed. Det tyter opp mellom steinheller og langs alle kantsteiner.

Grevlingen har gravd seg nye tunneler under gjerdet, groper i plenen og latrine i enden av potetfåra.
Jeg lurer på om jeg skal starte omplasseringsfirma for plagsomme grevlinger... Ja, ja, vi får nå se...

Kjøkkenhagen skriker etter mer innhold. Bare settepoteter og litt forkultivert salat har kommet i jorden.
Gressklipperen trenger påfyll av bensin, været er varmt, men skyene ruller inn så fort arbeidsdagen nærmer seg slutt. De varlser regn. Yr er helt enig. Det skal bli stort REGN! Intens nedbør faktisk...
Det skal bli løvetann-jungel og vikkefeber på Fagertun!
Tusen millioner frøsådde opiumsvalmuer skal møte like mange revebjeller og kappes om hvem som først klarer å vokse opp. Den som vinner tar knekken på de andre i nærheten. I bakgrunnen lurer en massiv gjeng med fargerike meldestokkspirer på om de ikke har vunnet allerede. Og visst har de det... I disse tider er det størrelsen som teller. Her er det voks eller bli skygget ut.

Lørdag 24. mai fikk endelig gressklipperen luftet seg for første gang i år. Da hadde kollegaene mine klippet plen i en måned allerede. (Det kan kanskje legges til pluss-siden av det å bo i et tøffere klima..?)

Med nyklippet plen ble det plutselig forsommerstemning på Fagertun. Alle kjellerbarna står nå på nordsiden av huset og venter på plass i bedene. De blir gradvis flyttet, en etter en. Det tar tid å plante, men så blir det fint og frodig også.
Gildekassen på bildet over, er full av klokkeranker som jobber intenst med å tvinne seg godt sammen. Det skal bli litt av et prosjekt å plante dem hver for seg i krukker.
Akkurat nå blomstrer både løkvekster og tidlige stauder på en gang. Slik er det når våren lar vente på seg.

Her blomstrer fortsatt perleblomster og påskeliljer. Jeg er veldig glad i de tofargede, mørkblå perleblomstene. Jeg har helt lyse varianter også, men det er de mørke som står øverst på favorittlisten min.

Sammen med narcissene åpner den ene tulipanen etter den andre knoppene sine.
Langs pergolaen har jeg først og fremst satt røde og gule tulipaner. Der vil jeg fortsette å bygge på flammetemaet mitt.
Foreløpig er det spinkelt beplantet, men dette skal jeg fylle ut med nye løker hver høst.
Det skal nok bli bra etterhvert :)

I den store stauderabatten har jeg rosa og lilla tulipaner i tillegg. Der er ikke fargeskalaen så begrenset.
På bildet under har de lilla tulipanene selskap av Judaspenge og Alliumknopper.

På haugen brer forglemmegei-søster seg utover og glitrer med havblå blomster i solskinnet. Både den vanlige med grønne blader, og 'Jack Frost' med sine sølvskimrende blader trives godt.


Bispelue vokser langs kanten, på toppen av haugen, og får dermed vist fram sitt blomstrende underskjørt av små røde bispeluer.
Det er en vakker plante som fortjener et nærstudium. Senere på sommeren er bladverket en pryd i seg selv.

Sammen med bispeluen vokser det ruteliljer. De er fascinerende vakre når solen skinner gjennom blomsten og lyser opp rutemønsteret i kronbladene.
Heldigvis har jeg veldig få liljebiller innom.
Kun to lakkrøde biller har avgått hurtig ved døden grunnet knusing. Flere har jeg ikke sett...

Det er mye skarpe farger om våren. Da er det akkurat som naturen tar igjen for vinterens fargeløshet og pøser på med energi.

Se så ømt Søtmispelen kysser Bergeniaen, mens de blåeste blå forglem-meg-ei (søster) blomstene gnistrer i bakgrunnen.





Det er nesten så man ikke kan snu seg unna før en ny plante står i blomst.
Det er like spennende å gå en runde i hagen hver eneste dag.
Noen ganger er det så jeg vil holde igjen plantene. Jeg blir redd alt skal blomstre fra seg på en gang, så det ikke blir igjen noe blomstring til senere på sommeren.




Det er selvfølgelig noe stort tøys, men det er rart med det.
Kanskje litt som når barna plutselig blir store og du vil at tiden skal stoppe opp litt...

En ting er i hvertfall sikkert; det er ingenting plantene liker bedre enn varme maidager, med rikelig nedbør. Det er det de har fått i det siste, og de svarer med å vokse så det knaker.

Selv soppen dukker opp. Den gir haugen et lite preg av skogsmiljø og passer godt til de gamle kabbene som danner bakveggen.

Her er det hundetann, bregner og skumblomst som står for frodigheten, mens tulipaner og pinseliljer synger på siste verset.
Blomstene holder ikke så lenge i varmen. Spesielt ikke når de blir bombardert av kraftig regn.
Men mens løkblomstenes bladverk visner ned, så blir skumblomst og bregner bare frodigere og finere jo lenger ut på sommeren det går.

 Nå er det bare å henge med i svingene til de mest våryre ukene er forbi. Da roer pulsen seg i hagen og vinden stryker milde dufter gjennom bedene.
Fram til da er det greit å ha ugressjernet innen rekkevidde og fotoapparatet klart. Hagen lever intenst nå om dagen!

Jeg har ikke skrevet navn på plantene enda i dette innlegget.

Får jeg tid så kommer det senere.

Mai er hektisk, men herlig :)

For et humleliv vi har...

Jeg ble utfordret av Bille på Skyggebalkongen til å skrive et innlegg om humler på bloggen min. Det gjør jeg mer enn gjerne!

Humleaksjonen er nå forlengst i full gang med Summende hager både på facebook og i det virkelige liv, og med humlestafett på Moseplassen.

(Kikk gjerne innom et par tidligere innlegg jeg har laget på dette temaet: Buzz og Bier i tilbakegang.)

Humler

De pelskledde og varmblodige humlene våre er tilpasset et liv i nordlige strøk. De er på farten både i sludd og gråvær. Vi treffer på dem overalt fra kyst til høyfjell.
Humlene har en svært viktig rolle som bestøvere av nytteplanter. Nå er humlebestanden i nedgang og vi må alle gjøre en innsats for å hjelpe dem.
Dette kan vi som privatpersoner enklest gjøre ved å boikotte gift i hagen, spre informasjon og plante massevis av nektar- og pollenrike blomster og trær. Selje og krokus om våren er finfin frokost. Enkeltblomstrende blomster om sommeren (med synlig gul knapp i midten), sørger for jevn tilgang av nektar og pollen gjennom resten av sesongen. Har vi også høstblomstrende planter, har vi sikret humledronningene kveldsmat før den lange vinterdvalen.
Det er lurt å ha en stor variasjon av planter. Noen humler har nemlig lange tunger, mens andre har korte. En kort-tunget humle når ikke ned til nektaren i en blomst som er formet som et langt rør, så de spiser derfor av forskjellige blomster.

En vårblomstrende Mahonia er som et bugnende matfat for humlene.

La meg presentere de sosiale humlene:

Hennes høyhet Humledronningen

Hun er stor, drektig, sulten og trøtt etter vinterdvalen, men dronningen vet hva hun har å gjøre. Med en gang hun våkner om våren legger hun ut på jakt etter et egnet sted for å anlegge et bol. Hun suser rundt og utforsker alle små, mørke hull. Finner hun et gammelt smågnagerbol eller fuglereir, slår hun fornøyd leir. Hun fórer bolet sitt med tørt gress, mose, musehår eller lignende, og summer lykkelig av sted for å spise frokost.

Når dronningen har samlet inn pollen og nektar, og spist seg mett, krabber hun inn i sitt nylagde bol. Hun skiller ut voks og bygger en krukke som fylles med nektar. Deretter lager hun en plattform av voks og pollen hvor hun legger de første eggene.  Tilslutt legger hun seg til å ruge. I denne rugeperioden tar hun kun nødvendige turer ut når været er bra for å etterfylle nektar og pollen.

Spebarn-humlene

Ut av eggene klekkes larvene hurtig. Hennes høyhet humlemamma oppnår gjerne en kroppstemperatur på 37-39 grader så det er godt og varmt i bolet. Humlelarvene lever i store felles larvekamre.

Der vokser de fort. Larvene gjennomgår fire stadier før de spinner en silkekokong og forpupper seg. Avhengig av temperatur og mattilgang tar det ikke mer enn 3-4 uker fra egg til voksen humle. Her er det best å nyte barndommen mens man kan…

Unghumlene

Alle de unge humlene som utvikles utover forsommeren er sterile hunner eller arbeidere. De hjelper til med oppfostringen av de følgende generasjonene. Det første kullet med arbeiderhumler er gjerne veldig små.  Arbeiderne (og dronningene) samler pollen i pollenkurvene sine på bakbeina. 

Voksne humler

På sensommeren utvikles hannhumler og kjønnsmodne hunner. Hunnene er blivende dronninger. En summende gjeng med lodne kronprinsesser. De må bare sørge for å parre seg og overvintre. Hannene og arbeiderne dør etter parringen. Det er harde bud i humlebolet… Til å forsvare seg i løpet av sine korte liv har arbeiderne og dronningene stikkebrodd. De kan som vepsen stikke flere ganger, for brodden er glatt og helt uten mothaker. 

Hannhumlene har lengre antenner og er mer langstrakte i kroppen. De deltar ikke på matsankingen til kolonien. Adferdsmessig virker hannene ganske dorske der de sitter på en blomst og vifter med beina om vi berører dem. De har ikke stikkebrodd heller. De lever et avslappet og behagelig liv fram til vel overstått parring, men så er det slutt også...

Arbeidsfordelingen i bolet er er varierte. Det er stort sett bare hunnene som gjør arbeidsoppgaver inne. Noen humler er utearbeidende og samler inn nektar og pollen. Andre steller egg og yngel. Det er humler som har som oppgave å forsvare bolet og det er humler som sørger for frisk luft ved å vifte med vingene. De er et godt organisert lite samfunn.

The end…  

Humlene har ettårige samfunn. Det er bare den (de) befruktede dronningene som overvintrer. Alle de andre dør.

Denne måten å fungere sosialt på gjelder for 26 av våre 34 humlearter. De sosiale humlene. 

Andre arter

Det finnes også 8 andre arter.

Det er gjøkhumler pluss tundrahumla (bombus hyperboreus).
Humledronningene til disse 8 artene er av det mer hardhudede slaget. Hadde de vært mennesker så hadde de nok gått inn i historien som nådeløse diktatorer og tyranner.

Disse barske dronningene tar seg inn i bolene til sosiale humledronninger etter at de har produsert arbeidere. Deretter drepes den stakkars dronningen av bolet og arbeiderne holdes som slaver og må hjelpe gjøkhumledronningen til å oppfostre nye dronninger og hanner.

Ikke noe Disney-aktig søtt over denne måten å skaffe seg bol på, men slik er naturen. -Og vi trenger alle disse pollinerende humlene.

Jeg vil gjerne utfordre Hagen i Vest, Hageidyll i Sponvika og Annes Hus og Hage til å skrive et innlegg hver seg om humler eller bier og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. Håper dere tar utfordringen :)

Kilder:

Humler i Norge - en felthåndbok
Wikipedia

En myk start på mai

Eidsvollbygningen

Det er så deilig når man har mulighet til å ta en langhelg uten altfor mye som absolutt må gjøres. Jeg er egentlig så fornøyd med alt som ble gjort i april at det ble en ganske rolig og fornøyd start på mai. Noen frø ble sådd, men så ble vaskerommet ryddet og vasket tilbake til sitt egentlige formål. Nå ligger de store putene til Hammock'en  på benken der jordbaljer og potter har regjert siden januar. Skittentøyskurvene slipper å stå trangt mellom jordsekker og vaskemaskinen behøver ikke fungere som tørkestativ for diverse nyvaskede potter.
Fredag satte jeg opp en rosebue som inngang til kjøkkenhagen. Den er endel år gammel, og har stått på vent i garasjen etter jeg flyttet. Det er utrolig hva en slik portal kan gjøre for romfølelsen. Den er nesten usynlig, men samtidig en tydelig inngang.

Lørdag kjørte jeg meg en tur sørover i stigende vår-rus. Det var som å kjøre inn i framtiden. Fra mine bittesmå knopper på bjørka til blomstrende brudespirea og kirsebær. Jeg dro til fruktblomstrende Telemark og så en feiende flott forestilling på Evjuspelet i Gvarv. Huldresølvet ble framført i anledning 200-års jubileet for grunnloven vår. -Og riktig så nasjonalromantisk var det på bygdetunet, med lysegrønne trær, blomstrende lønn og beltestakker.

Eldstejenta mi (mørkt hår i midten) er med som hulder.

Dagen i dag har jeg brukt sammen med søsteren min på Eidsvoll. Der var det hagefest i stallgården. Masse boder med mye spennende.
Jeg kom hjem med to roser til rosebuen, en kjempeverbena og fire sitronverbenaer.
Endelig fikk jeg tak i sitronverbena! Mitt overvintrede (innendørs) eksemplar fikk et heftig lusangrep og ble avlivet på tampen av vinteren.
Jeg regnet med å skaffe ny på hagemessen på Lillestrøm, men dengang ei! Det var nedtur...
Men her på Eidsvoll fantes den - så nå skal jeg fylle opp igjen fiskekrydder-lageret mitt til neste vinter :)

 Rosene jeg kjøpte heter William Baffin og er noen kanadiske tøffinger (H7). De skal i teorien kunne strekke seg tre meter, og dermed kle inn buen min. Om teori og praksis stemmer vil tiden vise. (Det er forøvrig ikke disse rosene som er på bildet over.)
Jeg hakket og slet meg til to dype hull i steingrunn. Med litt ekstra godsaker i hullene så håper jeg den godeste William stikker røttene ut og skyter til værs.

Ønsker alle en fin ny uke :)

Vårens kjøkkenhageprosjekt

Julerose fra fjorårets hagemesse på egne røtter i bedet. Endelig våken :)

Våren er min travleste og beste tid i hagen. Forventningene er på topp. De har bygget seg opp i skyene i løpet av de mørke vintermånedene. Jeg har som regel blitt godmodig ertet av kollegaer i ukesvis for mine forhatte snøfonner, mens de har raket plen og vist fram mobilbilder av krokus og aurikler.
Men så en dag er den her på Fagertun også. Våren.
Ivrig drar jeg på meg hanskene idet solen smelter de siste snøflekkene. Bedene åpenbarer sitt nakne kaos av visne planterester. Innbydende...
Med nesten salig glede tar jeg første vårøkt ute med duften av våt jord i nesen. En halvsvimmel humle summer hastig forbi. Mens jeg klipper og graver, dytter spirene seg opp av jorden.
For hver gang jeg blunker har en ny knopp åpnet seg mot solen.
Jeg renner over av arbeidslyst og idéer. Aldri en vår uten nye prosjekter. Plenen er brun og vissen. Røttene sitter løst etter vinteren og jorden er lett å grave. Det er best å utnytte muligheten før gresset tar tak og kjemper imot.

I år kom våren i påsken. Bedre kunne det ikke bli. Fridager, fint vær og en hage som gned vintersøvnen ut av øynene i løpet av en lang og god ferieuke.

Etter en snau uke på jobb var det igjen duket for en deilig sommerhelg i april.
-Er det noen der oppe som har dårlig samvittighet for all den solen vi ikke fikk i januar og februar? Nå er den her i allefall!
Det er bare å fryde seg. Sol mot bar hud, iskrem og grillsesong.

Jeg gjorde en snuoperasjon i kjøkkenhagen i går. Alle kassene som var fylt med halm og hestemøkk fikk et lag gresstorv opp ned over seg. Ja, noen fikk flere lag. Det spøker for årets avling, men neste års blir nok super. Jeg hadde håpet at gjæringen skulle ha kommet skikkelig i gang siden påske, men neida. Det var heller lunken stemning i kassene.
Jeg brukte greipet til å bende og lufte litt, før jeg vannet og la på den nevnte gresstorven. Grunnen var at jeg trengte å bli kvitt den. Jeg har nemlig begynt å grave opp bakken i pergolaen. Den er så skrå, og jeg vil ha den rett... Dessuten har jeg lyst til å ha noe annet enn plen der.

Her skal bakken senkes og rettes ut. Det vil nok ta sommeren, tenker jeg...

I kjøkkenhagekassene dekket jeg gresstorven med våte aviser. Jeg tenker at jeg legger et lag kompost og/eller kjøpejord oppå til å plante i. En av kassene består nesten utelukkende av gresstorv. Jeg har bare sneket inn et lag hestemøkk underveis. Her tenker jeg at poteter sikkert kan gå greit allerede i år. Poteter kan man jo strengt tatt dyrke rett på plenen om man bare dekker dem med noe. Salat og andre grønnsaker med grunt rotsystem, går det sikkert bra med. Resten blir nok litt eksperimentering.

Her er alle seks kassene ferdig og hekken plantet til venstre ved inngangen.

Det er tross alt bare april... Mye kan skje i kassene enda. Jo mer innholdet synker sammen, jo mer jord kan jeg legge oppå til å plante i. Den største ulempen med gresstoven er all småsteinen som følger med. Jeg skulle gjerne hatt steinfri jord.
I og med at jeg ikke har noe jordsold, så nøyde jeg meg med å plukke ut de største, og overse resten. Det blir ikke perfekt gulrotjord, men sikkert bra nok likevel.

Jeg har forøvrig lagt de siste seks kassene slik at gangen mellom dem danner en lang akse som fortsetter mellom den gamle kjøkkenhagen og urtehagen. Dette tror jeg skal binde alt sammen. Akkurat nå er ikke kassene videre diskrete. Etterhvert når de fylles av grønt og treverket gråner, vil det nok bli finere.

Litt rotete enda, men aksen er der. Her sett fra begge kanter.

Åpningen til kjøkkenhagen blir rett utenfor inngangspartiet. Jeg skal sette opp en rosebue i armeringsjern som portal. Buen er maken til den jeg har i urtehagen, og er praktisk talt usynlig når den ikke er kledd inn av planter.
I dag kjøpte jeg hekkplanter av Alperips og satte langs med inngangen. Det tok sin tid å få gjort steingrunnen plantevennlig. Selv skyggen min svettet i solsteken...

Men hekken kom på plass - rosebuen får jeg heller ta senere.

Fordelene med hekk her er nok ganske få i forhold til ulempene...

Jeg kan ikke lenger måke snøen ut i hagen - dumt!

Jeg må klippe og klippe så ikke inngangspartiet mitt blir enda smalere -overkommelig..?

Det blir fort trangt mellom hekken og kassene - jeg klarer vel å klemme meg inn...

Fordelen er at jeg får avgrenset kjøkkenhagen som et eget rom. Det vil se ryddigere ut og 'kamuflere' kassene litt.  Alperips tåler (trenger) å klippes mye, så jeg håper jeg skal klare å holde hekken forholdsvis smal.

Den største utfordringen i kjøkkenhagen nå er septiktanken som ligger midt under...
De brune krukkene i bakgrunnen står oppå kumlokket.
Jeg har tenkt til å snekre meg en slags kasse som jeg kan kamuflere lokket med. Kanskje med en større krukke oppå?
Og så får jeg håpe at septiktømmerne er greie og drar slangen inn gjennom rosebuen, løfter vekk kassen og søler minst mulig. Skrekken er at de hiver slangen over gjerdet og tauer den rett over kassene... Heldigvis har jeg tømming kun annethvert år ... tror jeg...

Påskeblomstring

Påsken nærmer seg slutt for i år. En deilig påske med vårvær, humlesurr og god tid i hagen. Fjorårets fantastiske påske med ski, bål i snøen, aking og tur over Mjøsisen virker veldig fjern. Årstider er spennende og april kan være lunefull. Vi vet aldri helt hva vi kan forvente på forhånd.

Det har vært tydelige tegn på nattlige hagebesøk her siste måneden. Graving i plen og bed foretrekker jeg å stå for selv, så jeg har knurret litt innvendig. Håpet har vært at snøsmeltingen i skogen skulle gjøre den mer attraktiv enn hagen min, men nei...
Hull innunder uthuset likte jeg ikke, og da jeg etter noen voldsomme katteskrik fra uthuset tok lommelykten og gikk ut, fikk jeg nok. Jeg gikk rett på en grevling. Selvfølgelig! Jeg hadde jo sett sporene. Etter en lite morsom natt med en katt i manko, fikk jeg tak i en felle.
Heldigvis kom pus tilbake uskadd, men jeg brukte kattemat som åte og holdt kattene inne neste natt.

OJ! Grevling fanget gitt! Jeg trengte en jeger og det fort...
Etter en facebook-etterlysning kom jeg i kontakt med et par stykker. De kunne fortelle at grevlinger er fredet fram til juni. Ikke noe stort sjokk akkurat, med tanke på at de fleste dyr får unger på denne tiden. Det burde jeg jo ha tenkt på, men for å være ærlig så fortrengte jeg nok den tanken i akutt grevlingskrekk. Man kan sikkert få dispensasjon til å felle skadedyr, men for sikkerhetsskyld så kunne den ene jegeren fortelle at det er en ekstra totalfredning av alle dyr i påskedagene! Du har ikke lov til å ta en mus i fella hjemme engang!
Flaks for grevlingen!

Jeg tvang opp attenåringen min (som for tiden har døgnrytme som en grevling selv) og overtalte ham til å hjelpe meg med å få stappet fella med innhold inn i bilen. Det var ikke aktuelt å ta i gitteret for å si det sånn. Grevlingen som hadde sovnet etter nattens kamp mot buret, var ikke i bedre humør enn sønnen min da den våknet. Den freste og virket skummelt aggressiv. Jeg tror det var en ung hann. Den hadde nok slåss med mer enn fella mi for den hadde et nesten avbitt øre. Det var en gammel grodd skade.

Inne i bilen la jeg presenning og aviser under og rundt fella. Grevlingen luktet grevling og var ikke interessert i noen lang kjøretur, men jeg var sta og holdt ut i over 3 mil. Da hadde vi passert fylkesgrensa og nærmet oss Hurdal. Vi fant et hogstfelt og rygget oss inn. Fella ble plassert utenfor bagasjerommet og vi plasserte oss inni bagasjen. (Jeg har stor bil.) Ved hjelp av et par ovnskroker fikk vi lirket opp fella og etter litt om og men var det en rasende, men sikkert lykkelig (eller bare trøtt) grevling som styrtet avgårde inn på hogstfeltet og ble borte før døra rakk å smelle igjen på fella.

Nå håper jeg bare at den vil trives så godt som Hurdøling at den ikke vil se noen grunn til å finne veien tilbake til Fagertun. For det er visst det grevlinger gjør... De går hjem...

Foruten omplassering av grevling har jeg benyttet påsken til å lage mer kjøkkenhage. Det prosjektet er ikke ferdig enda, så det tror jeg heller jeg kommer tilbake til.

Ute i hagen blomstrer det i krokus, med innslag av en og annen snøstjerne, scilla og snøklokke. De vårblomstene som har preget bloggland siste måneden har endelig våknet på Fagertun også.

Nå er det aller meste av snøen borte og det dukker opp noe nytt hver eneste dag.

Jeg har klippet ned alt brask i bedene. Ingenting blir fjernet så nær som rotugress.

Hjertet som ble borte fra kvisthulen i vinter, dukket opp med pynt av krokus.


Ellers er det ikke så mye som pynter opp enda. Det meste er nakent og brunt. Kun tuene med blomstring lyser opp. Men så springer jeg til gjengjeld som en annen bie fra blomst til blomst, og riktig nyter dem på nært hold.

Jeg synes den tiden vi er inne i nå er den fineste i hele året. Det er så mye forventning i luften og små overraskelser som dukker opp. Jeg kan planlegg og forandre. Det er liksom ingen grenser for hva som lar seg gjøre. Jorden er fuktig og føyelig, røttene sitter løst og det er godt med plass. Jeg drømmer om blomstringen som skal komme og nyter den som allerede er.

Nå skal jeg ut i finværet å nyte den siste påskedagen.

Fortsatt god påske alle hagevenner :)

Sol, vind og hestemøkk

Fridag! Påskeferie og god tid til å gjøre akkurat det jeg hadde mest lyst til. Påskekrimboka lå klar, kjøpesenteret var åpent, det var sol og snø i fjellet, valgene mange. Jeg kastet meg avgårde allerede før frokost. Plutselig fikk jeg mulighet til å være med ungene å pynte i stallen hos faren deres. Jeg samlet møkk og jentene pyntet vekk resten. Hei og hå som det gikk unna. Rykende fersk møkk etter natten. Jeg halvfylte fòrsekker, for hestepærer er tungt og blir fort dampende fuktig. Sammen med litt halm stuet jeg alt inn i bilen og trallet meg hjem til frokost.

Det var en deilig start på dagen! 




Ute i hagen sto fire store kasser som jeg laget i går. Det skal bli to til, minst.. Jeg har nemlig plass til tre veldig smale kasser i tillegg til seks store. Jeg får nå se om jeg rekker med det i år.

Jeg plasserte de ferdige kassene der de skal stå, og stakk rundt tre av dem med kantskjæreren min. Så tok jeg den ene kassen og tippet pent rundt på hodet så den lå med bena i været ved siden av.

Det var grusomt vanskelig å fjerne gresstorven der kassen skulle være. Bakken var pakket med røtter fra den store bjørka i urtehagen.
Det er helt rart hvor grunt disse ligger. Håper det er dypere røtter også, for jeg var brutal og nådeløs der jeg spadde opp firkanten.

Røttene ble renset for jord i alle ytterkanter og amputert med dårlig samvittighet. Mens sevjen vætet jorda tippet jeg kassen rundt igjen og på plass i hullet.

Jeg foret innerveggene med plastikk.
Etter å ha fundert fram og tilbake på om jeg burde lage en sperre i bunnen, endte det med et kompromiss mellom meg og samvittigheten min. Plast et stykke inn fra kanten og helt åpent på midten.
Den stakkars amputerte bjørka skal få sin sjanse til å stikke et sugerør eller to inn i godsakene den også. Tipper at jeg kommer til å angre endel på det.


Vel, så langt - veldig greit. Det neste var vanskeligere. Hva lønner det seg å fylle i kassene? Jeg vil bruke minst mulig penger (dvs kjøpejord) og mest mulig av det jeg har tilgjengelig.

Alle kassene vil nok bli individuelt oppbygd rent innholdsmessig. Denne første ble mest varmbenkinspirert.
Jeg drasset fram et lass med kvist og kvast fra gårsdagens sjau i hagen.

Høstormedruestilker (solide greier), en nedklippet rognspirea (den vokser midt i en kasse - veldig upraktisk), jordskokkstilker fra i fjor og diverse fra komposthaugen. Dette brakk jeg opp i ganske store biter. Det som var mykt ble slengt oppå. Etter ca 10 cm la jeg gresstorven tilbake (opp ned) på det gyngende underlaget.

Deretter la jeg halm og hestemøkk lagvis mens jeg iherdig trampet rundt i kassen. Med voldsomme vindkast var det en utfordring. Jeg måtte nesten legge meg over halmen for å holde den på plass i kassen. Det føyk støv og halm alle vegne. Jeg kunne ha fylt kassen helt til kanten, men fordi jeg skal fylle så mange stoppet jeg før jeg var helt oppe.

To av lagene ble fylt med litt jord også, for å drøye ut møkka. Jeg vannet grundig og lenge. Trampet litt til, slurp slurp... og dekket kassen med tre oppklippede fòrsekker.

Strålende fornøyd med innsatsen sparket jeg av meg skoene ute (!) og dumpet ned i sofaen med mat, te og pc'n i fanget. Hos Bille på Skyggebalkongen fant jeg flere linker til Kjøkkenhageinspirert hage-tv med Carol Klein. Hva kunne passe bedre?

Og gjett hva.. Etter et par timer på sofaen stakk jeg ut og snekret en kasse til :D Veldig fornøyd med meg selv akkurat nå :)

Gjesp...

Inspirert av Late Hager

I skikkelig april-ånd tenkte nok værgudene at det må ruskes litt opp i vårstemning og hagesysler. Regn, sludd og snø gjør gjerne susen. Ingenting er som å rake om ettermiddagen, fyre opp i ovnen om kvelden, hutre seg til jobb i regn og tåke neste morgen, for så å komme hjem til ren og hvit hage. Blanke ark. Ikke et lauvblad i syne, bare noen gjenknepne krokuser med hvite sjal. Rent og ryddig.
Uæhh...
Heldigvis var det møte i hagelaget med foredrag og oppstart av studiering om Late Hager. Jeg tror kanskje jeg skal være forsiktig med å definere min egen hage som lat - eller meg selv for den del - noen får sikkert inntrykk av at hagen min er høyintensivt arbeidskrevende. Men nope... Ikke så!

Jeg fikk med en god venninne som psykisk støtte og troppet opp. Jeg trodde jeg skulle få høre om enkle, innholdsløse, kjedelige hager - med lite annet å foreta seg enn å ligge i solstolen og late seg. Heldigvis tok jeg helt feil!

Livlig og inspirerende morsomt tok Janne Bang oss med på en rundtur rundt i noen herlig late hager. Plutselig kjente jeg at yes, dette er slik jeg hager. Hagen min er en lat hage selv om jeg gjør så mye jeg lyster i den og elsker å drive med noe.
Det jeg gjør er vel egentlig å bygge ut flere late soner i min allerede late hage.

Hva er det som gjør en hage lat, lurer du kanskje? Smarte løsninger på vanlige problemer, er kanskje svaret.

I følge Janne er det mye man kan gjøre for å lage en hage som passer seg selv mest mulig. Her er en liten oppsummering slik jeg oppfattet henne.

Uteplasser
Den største solstekte, nakne veranda er ikke nødvendigvis den som blir mest populær. Lag gjerne flere små uteplasser unna huset. Så enkelt som en liten sirkel av subbus kan være nok til å skape en plass for en stol eller to.

Husveggen
Ikke lurt med bed her. Dette er området for drenering og tørke.
Smale bed med roser er en klassiker som krever vanning og gjerne forårsaker vann i kjellere når roserøttene får gravd seg dypt nok ned.

Kanter
Legg kanter i flukt med plenen. På den måten kan man kjøre gressklipperen over og glemme kantklipping.

Gulv
Bruk ikke de aller laveste staudene som bunndekkere. Slike vokser det gjerne ugress opp i. De litt større tuedannende plantene som blodstorkenebb, hosta og marikåpe holder ugresset unna langt bedre. Stier kan lages av steiner, bark, treverk, heller, grus eller kombinasjoner av disse og andre materialer.

Vegger
Gjør hagen spennende med enkle vegger både i ytterkant og som romdeling inni. Det kan være hekker eller byggverk av mange slag. Frittvoksende busker er minst arbeidskrevende. Foreta kun litt foryngelsesbeskjæring år om annet. (Fjern greiner helt nedenfra.)

Tak
Trær over hodet gir en lun følelse av tak. Dette er spesielt hyggelig i tilknytning til sitteplasser.

Bed
Lag dem store nok og la plantene få bre seg ut. Jo tettere, dess mindre rom for ugress. Ta en rufs om våren og napp evt litt utover sommeren.

Plen
Ikke inntil husveggen. Ikke mer enn du trenger. Plen er arbeid.

Som enslig dame skjønte jeg forresten at jeg går glipp av det mest arbeidsbesparende av alt man kan ha i en hage. Nemlig en mann!
Det finnes visstnok enkelte mannfolk med turbo. Slike er perfekte. De har masse mannekrefter som gjør tunge jobber lette (man trenger bare å peke og forklare) de liker å legge stein, snekre portaler, bygge plattinger og grave. De får ting gjort i en fei.
Det gjelder bare å velge sin mann med omhu ;)

Nåja, enn så lenge nøyer jeg meg med egne damekrefter og synes jeg kommer langt med det. Jeg har jo god tid. Hagen må for all del ikke bli ferdig. Da blir det kjedelig!

I forhold til latskap i hagen så satses det på minst mulig kanter i kombinasjon med dårlig kantsyn.
Det vil si at jeg rett og slett klarer å se langt gress under gjerdet, rundt kjøkkenhagekassene og mange andre steder, uten å miste nattesøvnen. I det hele tatt er jeg flink til å se utvalgte områder/planter/blomster i hagen, framfor å ergre meg over at helheten er bustete og uferdig. Det kan være mye nytelse i de små detaljer og da bør fokus ligge der og ikke på det som ikke er så vellykket.
Noe av det lureste jeg gjør, er at jeg dekker bedene med gressklipp. Dette holder på fuktighet (sparer vanning), hindrer frøugress i å spire (sparer luking) og gir næring til plantene (sparer penger på gjødsel) og sparer tilslutt meg for en omgang med riva over plenen. Hvis jeg hadde kommet til å gjort det da.. Det er jo en annen sak!
Jeg har bark mellom kassene i urtehagen og planlegger noe slags fast dekke rundt kjøkkenhagen også. Null plenklipping rundt kasser er kjekt. I fjor gravde jeg alle trær i plenen inn i nærmeste bed. (Jeg utvidet bedene til de slukte med seg trærne.) Nå er det ingen trær å passe gressklipperen for. Det er ekte latskap det!
Jeg har forsåvidt gravd meg inn fra alle ytterkanter i hagen. Bedene er tette av planter og ugresset må virkelig sloss for plassen sin. Stiene som løper gjennom bedene er av stein eller oppkuttet kvist. Spesielt det siste er enkelt så lenge jeg har en kompostkvern. Aviser på bakken, så duk med kvistkutt oppå og voilà..! Etter fem-seks år, når kvisten begynner å bli omdannet og det dukker opp småplanter i den, er det bare å skuffe alt sammen ut i bedet som en mulch og fylle på ny kvist på stien. Enkelt, greit og praktisk talt gratis :)

Janne Bang har en egen hjemmeside, Late Hager, som du kan besøke. Du kan også finne siden hennes på facebook. I løpet av studieringen skal vi besøke hennes egne late hage. Jeg gleder meg allerede :D

Og hvis du synes at bildeutvalget mitt er litt rart til temaet denne gangen, har du aldeles rett. Jeg var bare litt lat og tok det jeg hadde for hånden fra forrige helg :)

Fortsatt fin uke !