Vått i vått

Som når akvarellmaleren maler vått i vått og lar fargene flyte sammen, har været overtatt hagen min. Det stadige regnet sørger for en utflytende mingling mellom naboplanter. Høye som lave. Det flørtes til høyre og venstre, men mest i vindretningen. De høyer bøyer seg over de lave. Det kan med god vilje beskrives som grasiøst, men kun til det punkt hvor stengelen brekker og blomsterhodet fungerer som en paraply over seg selv og de insektene som har søkt ly i matfatet.

En langvarig periode med regn og hustrige temperaturer kan være en styrkeprøve for noen og enhver. Roser går i ball og allerede utsprugne blomster blir fillete i kantene og ser halvvisne ut. Våte, klissete kronblader klistrer seg til naboblomster og knopper. Det sprer seg en skygge av høstlig jordfarge over bedene. Brune kanter og råtnende plantedeler gir et inntrykk av det uunngåelige forfallet som er forestående. Her og der skifter bladene sakte, men sikkert farge. Det kommer stadig  noe vissent flyvende med vinden. Det er ikke lett å forestille seg at vi fortsatt kan få mange gnistrende, solfylte høstdager. Men det kan vi. Og når de gode dagene kommer, skal jeg ruske opp i bedene med saksen og klippe vekk det styggeste av forfallet. Så vil hagen våkne opp i sin siste fargerike skrud. Det er den som er skarp i fargen, men glissen i frodighet. Det er den tiden hvor de takker for seg én etter én og jeg kan klippe meg rom i bedene til nedgraving av knoller og løker. Ikke riktig enda. Men det kommer.

 Akkurat nå er hagen i værets grep. Den er frodig, men lutende. Fargerik og utflytende.
I perioder med opphold kan jeg dra på meg langstøvlene og vandre ut for å hente mengder av blomster til buketter. Jeg kan være raus. Det er ikke godt å vite hvor lenge blomstene klarer å holde seg fine i fuktigheten. Jeg kan like gjerne plukke dem inn. Så får de gamle, rufsete stå for fargen i bedet og knoppene bli dem som skal få folde seg ut med solen om høsten blir god. Det ligger stadig dråper av regn og dogg som perler på blader og blomster.
Det er vakkert, men forgjengelig. Sneglene sklir oppover stengler og utover blader i det seige slimet sitt. De gafler i seg mat og drikke på en gang.

Dyvåte humler har nok med å klamre seg fast og håpe at de skal rekke å tørke før de blir slått i bakken av neste skur. Nesten alle skal dø. Så brutalt er det i naturen. Men som i alle generasjoner tidligere, har de sørget for neste års generasjoner når den tid kommer. Dronninger av alle slag kommer til å være parret og installert i sine bol, egg lagt og frø kastet. Opplagsnæringen i overvintrende plantene synker ned til røtter og knoller, og neste generasjon blir klargjort for vinter og hvile. Men ikke riktig enda.
Vi kan få en lang og fin høst først.
Det er det som er så spennende - og så frustrerende, deilig, ukontrollerbart ved å ha en hage. Man kan ikke vite. Det er ikke vi som bestemmer. Vi må bare nyte det vi har mens det er her, og legge tilrette for at naturens urstyrte evolusjon skal få gå sin gang. Naturen har et iboende ønske om å overleve. Eller rettere sagt, hver lille, levende del av naturen  har denne drivkraften. Så får vinden blåse og regnet falle. Noen dør og andre vokser frem. Sommer er blitt høst og vi er på vei mot vinter. Det er som en evigvarende spiral av sykluser. Vi vil alltid være midt i noe. Med minner bakover og forventninger framover. Men her og nå er øyeblikket vi puster og lever i. Og akkurat i dag lukter det vått, kjennes kjølig og det regner. I kveld skal jeg kanskje fyre i ovnen, men helt sikkert er det at jeg skal tenne levende lys. Det blir ikke noe hagearbeid, men visst vet jeg å kose meg likevel.