Rosa skjønnhet

Dette må bli mitt bidrag til årets X-faktor Rosa som arrangeres hos moseplassen.

En nysgjerrig titt oppunder skjørtet til vakre Bowl of Beauty.

Litt upassende kanskje, å inspisere en dame fra denne vinkelen, men når kjolen er så nydelig må man jo bare sjekke om undertøyet står i stil...

Vakre rosa kronblader omkranser de kremhvite frynsene. Og får du lyst til å stikke nesen ned i herligheten, vil du kjenne at hun dufter også.
Biene, sommerfuglene og kanskje også du vil føle deg tiltrukket, mens rådyr og kaniner vil rynke på nesen og gå videre. Heldigvis!

Hei så lenge :)

Wildlife i min hage

Wildlife

Jeg savner et enkelt norsk ord for wildlife. Det trengs liksom flere norske for å forklare et så enkelt. Derfor bruker jeg wildlife...
Og wildlife i hagen er noe av det som gjør haging så spennende.
Det gjelder alt fra de store, søte og godt synlige fuglene til mer bortgjemte og ekle småkryp. Alle har sin funksjon og alle trengs.

Det betyr ikke at alle nødvendigvis trengs innenfor mitt hagegjerde, tenker jeg jo innimellom. Men det teller heldigvis ikke hva jeg synes. Naturen er sterk og spiller vi på lag med naturen blir alt så mye enklere.

Velkommen inn

Jeg er veldig glad i småfugler. Store også. De skaper liv i hagen både sommer og vinter. De kvitrer og synger og pynter opp med fine farger.

Vi bor ved en elv, og det er en oppdemmet dam utenfor gjerdet. Det flyr både ender, svaner, gjess og traner over hustaket rett som det er. Det synger i vingeslagene til svanene og de skravler i vei der de går ned for landing, med bena først i dammen. Det plasker i vannet når endene tar løpefart for å komme seg på vingene.

Det flagrer stille i flaggermus når mørket senker seg om sommeren. De er fascinerende å se på. 

Like koselig er det ikke når kattene kommer med mus. Jeg prøver å tenke på det som: "bra! Da kommer ikke den musa inn i huset!" Men de ser nå veldig søte ut da... 

Det får nå være en sak med mus som kattene spiser, men de fanger hauger av spissmus også, og de smaker nok vondt. 

Det er i allefall utenkelig for kattene å spise dem. Uæh! 

De blir liggende med bena i været på dørmatta.

Denne stakkaren klarte å trenge seg inn i huset og videre ned i kjelleren - hvor den så og si klatret rett opp i løven hule. 

Ikke lurt!

Bortsett fra dette tilfellet, så er jeg av naturlige årsaker ikke plaget av mus. 

Jeg har vært redd for jordrotter siden vi har et jorde med gressproduksjon rett utenfor gjerdet. Der borrer de gladelig i vei under jorden.

Jeg var plaget med jordrotter i gamlehagen min, men jeg fant et ganske effektivt middel mot dem. 

Jeg plantet keiserkroner i alle bed. De lukter skikkelig rev og det virker det som rottene synes og.

For to år siden hentet jeg hestemøkk fra en gård. Den hadde ligget lenge, men var fortsatt full av uomdannet sagflis. Det ble ikke noen suksess, men det fulgte med noen svære, tjukke larver som ble til Neshornbiller. Det var jo kjempespennende. Så utrolig store og flotte biller! Dessverre så hadde ikke hagen min så mye å tilby dem, så de flyttet. (eller døde..)

Jeg får stadig besøk av ekorn. Det er kjempekoselig!
I høst fikk jeg besøk av grevling også. Det var ikke så koselig! Den var morsom å kikke på i lyset fra inngangspartiet, men neste morgen så kom all nattaktiviteten for en dag. Grevlingen hadde gravd en tunnel under gjerdet. (Så mye for min første innskytelse om å stenge porten.) Den hadde også laget seg et par latriner i bedene mine, og etter mengden ekskrementer i dem... Den hadde nok vært innom noen turer, ja! Plenen ble luftet for å si det slik. Den lagde små grunne groper overalt, men heldigvis ikke noen større sår.
Det viste seg at den likte seg i fjøset til naboen også, så den ble ikke så gammel. Puh... (litt dårlig samvittighet)

Tamme gjester

Det er ikke alltid wildlife alt som besøker hagen min. Bortsett fra våre egne to katter og nabokattene hadde de yngste jentene mine rotter en periode. (Ca 1,5 år - en tidsalder for en rotte.)

Naboen har sauer. Han hadde ganske dårlig gjerde fram til i fjor. Det resulterte i at noen av ulldottene innimellom fant veien inn i hagen min. Det at de lå uskyldige og tygget drøv foran garasjeporten når jeg kom fra jobb, betydde som regel at de var stappmette. Og jeg fortvilet. Nødløsningen ble en port jeg kunne dra foran åpningen til hagen. Dermed var det bare inngangsbedet som det ble beitet på.

En liten filmsnutt av mitt wildlife

Når jeg er ute i hagen om sommeren, liker jeg å sette meg ned i bedene og betrakte plantene og insektslivet på nært hold. Det er så utrolig givende. Når jeg sitter så tett innpå, og gjerne ser opp istedet for ned, så får jeg et helt annet perspektiv på hele hagen min. 

Jeg skjønner viktigheten av å beholde litt brask og rot. Jeg ser at brenneslene i skråningen skal få stå litt til. Jeg vet at inni stubbene mine som gradvis råtner, så står det til liv. Massevis. Herlig!

Under er det en liten filmsnutt fra hagen min som du kan se på ved å klikke på pilen midt i kuletistelen.

Ha en hyggelig uke med fuglesang fra alle tretopper :)

Det store bedet begynner å ta form

Utgangspunktet

Det store bedet ligger på nordsiden av huset. Da vi flyttet inn, var området bare et flatt tomrom. Det var ikke noe fysisk skille mellom oss og nabohuset. Noen bærbusker og det var det.
Først kom gjerdet på plass. Det gjorde hagen mye større og nabohuset mindre påtrengende. (Jeg har en veldig hyggelig nabo altså!)

Fornøyd med inngjerdet eiendom, kikket jeg meg om etter tegn på en hage.
Vel, det sto en buskfuru ved uthuset. Den var fin. Og ellers var det en klynge med 10 bærbusker klemt sammen med mengder av brennesle.
Resten var plen.
Det vil si mose med noen gresstrå, kløver og løvetann. Hmm...

Egentlig kunne det vel kalles blanke ark og uante muligheter.
Kjempespennende når jeg fikk tenkt meg om!

Begynnelsen

Jeg fikk et par thujaer med litt størrelse på, av naboen til søsteren min. De skulle flytte fra hagen sin og plantene ble spadd opp og kjørt på henger til Fagertun. Heldige meg!
Min supersnille svoger gravde dem på plass for meg og avslørte at jorda i denne delen av hagen var vidunderlig gravevennlig. Lite stein og mye matjord. Passe mye leire, masse meitemark og fin drenering. For en rikdom! Ren lykke:)

Den største thujaen ble plassert slik at den tok litt av utsikten til naboen sett fra stuevinduene mine. Den klorte seg fast og så ut til å trives med ny jord under røttene.

Jeg gikk til angrep på klyngen med bærbusker med blandede følelser. Jeg har alltid saftet og syltet mye. Ved å fjerne bærbuskene ville jeg jo også fjerne den muligheten. I allefall på kort sikt.
Jeg sparte den beste ripsbusken og pottet opp en haug med solbæravleggere som hadde rotet seg innimellom de gamle buskene. Resten forsvant sakte men sikkert ved hjelp av spett, spade og en kraftig hagesaks.
Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente til jeg var ferdig, men plantet til fortløpende. Det nye bedet vokste fram i takt med at brenneslen og buskene måtte gi tapt.
Jeg gravde fram metervis med gule brenneslerøtter og oppdaget at det var tilsvarende mange vikke-røtter der i tillegg. De var og er fortsatt enda vanskeligere å bli kvitt, for de går så dypt og de ryker så lett av...

Det tok et par sommere og noen turer til kiropraktor før alle bærbuskene var ute av bakken. I mangel på ubegrenset muskelkraft så fant jeg ut at jeg måtte grave dem ut - rot for rot. Tidkrevende, men effektivt!

Jeg hadde ikke noe kompost å tilføre, men fylte på med litt kjøpegodt i plantehullene til de sarteste og mest kresne, og lot resten klare seg i det som allerede var der.

Etterhvert som jeg klippet gresset i resten av hagen    fylte jeg på med gressklipp i bedet. Området innerst ved gjerdet ble dekket med duk og oppkuttet kvist fra kompostkvernen min. På den måten kunne jeg lett komme fram på baksiden av bedet, samtidig som jeg slapp å tenke på kantklipping.
Ganske genialt i grunnen! (Kantklipping er det verste jeg vet..)

Tilgjengelighet

Jeg synes det er praktisk å komme til alle steder i bedene mine uten å måtte tråkke noe særlig på jorden. Derfor lager jeg alltid stier eller legger tråkksteiner, der bedene er store.
Jeg var heldig og fant en stabel med skiferheller bak uthuset. De tynneste ble forkastet, men resten ble puslet i sammen til en fin sti gjennom bedet.

Det kommer selvfølgelig opp ugress mellom hellene, men det som ikke er enkelt å nappe vekk, fjernes ganske greit ved å vippe opp en helle for så å legge den tilbake etterpå. Gjennom steinen er det iallefall ingen ting som vokser!

En fordel med stein i bedet er at små frøplanter ser ut til å etablere seg fortere i ly av en steinkant. Steinen magasinerer varme og sørger samtidig for å holde på fuktigheten som samler seg i jorda innunder den. Det er mye spennende som kan dukke opp etterhvert som plantene frør seg på egenhånd.

Innsyn

Jeg liker å være skjermet i hagen. Derfor var det ikke nok med et gjerde. Jeg plantet en rad med forskjellige sorter syriner og hurdalsroser langs bakkanten av bedet. De vil med tiden fylle mer og mer av plassen, men det er helt greit. Jeg flytter bare staudene lenger fram etterhvert som buskene vokser. Det som er viktig er at jeg kommer til å få en (forholdsvis) frittvoksende hekk, med god høyde og med blomstring. Den skal bli pen å se på for naboen også.

Jeg plantet en rød bjørk i forkant av bedet. Den har jeg tenkt til å stamme opp etterhvert som den vokser og la den fylle rollen som tak. Jeg liker å bruke høyden i hagen. Det skaper romfølelse. En flat beplantning kan være kjempefin, men om det blir bare flatt kan det bli litt kjedelig. Da vendes blikket bare i en retning. Ned. 

Med høyere innslag må blikket bevege seg både opp og ned - kanskje til og med rett til værs gjennom en vakker trekrone. Det skaper mer spenning.

Men høyde i en helt ny beplantning kan være en utfording å få til. Det meste er ganske puslete og smått til å begynne med.

Da er det kjekt med solsikker. Jeg sådde en mengde solsikker i forskjellige fargenyanser som ble plantet ut i bedet. De skapte frodighet med sine store blader hele sommeren før de endelig kom i blomst i august/september. Og for en blomstring!

En må jo bare bli glad av solsikker :)

Kvisthulen

I fjor vår laget jeg en kvisthule. 

Samtidig forlenget jeg bedet så det nådde helt fram til naturområdet bak uthuset. Jeg fikk en gammel port av foreldrene mine som jeg satte opp som en avslutning mot dette området. Porten var ikke i bruk lenger og her i hagen kunne den fylle pensjonisttilværelsen sin bedre enn den gjorde bak møkkjelleren til mamma og pappa. 

Kvisthulen ble til av litt sauenetting og noen staur, ståltråd og en mengde ungtrær. Et billig prosjekt, siden jeg hadde staur til overs etter gjerdingen, fikk sauenetting som pappa hadde liggende og kun trengte å kjøpe litt ståltråd. Jeg fikk lov av en grunneier til å klippe ned ungtrær som vokste opp blant de etablerte. Det ble ren skogspleie og vinn vinn for oss begge.

Først ble staurene banket ned i en rund bue. 

Dette fikk jeg heldigvis god hjelp til av sønnen min og pappa.

(Jeg klarer å slå med slegga, men jeg råker ikke alltid det punktet jeg sikter på... pussig...)

Etterpå ble sauenettingen festet til staurene. Dette er lurt for å starte med riktig fasong og for å ha noe som plantene kan gripe fatt i helt nede fra bakkenivå. Sauenettingen er med på å stabilisere hele konstruksjonen til den blir solid nok. 

Så var det bare å bende de unge stammene over og feste med ståltråd.

Tilslutt dekket jeg gulvet i hulen med det jeg fant av gamle murstein, betongstein og vanlig gråstein.

En hagebenk fikk fint plass der inne sammen med en stubbe som jeg dekket med en skiferstein til bord.

Til våren skal jeg forsterke hulen ytterligere. Jeg har plantet den til og er spent på neste års blomstring. Den vil måtte flikkes på hvert eneste år. Kvister vil måtte byttes ut og forsterkes, men er jeg heldig så får jeg beholde den i flere år først.
Et perfekt sted å sitte med en tekopp og kikke innover i hagen. Passe usjenert og idyllisk.

Fugletelledager

Denne helgen er det tid for fugletelling. Og fugler er det mange av her. Men om de vil sitte rolig og telles? Absolutt ikke!
De flagrer hit og dit og forsyner seg litt herfra og derfra, før de lander mykt på en svaiende gren, og hakker løs på et gjenstridig solsikkefrø. Et øyeblikk på den ene grenen, i det neste på en annen. De krangler og brysker seg og spiler med vingene.

Kjøttmeis, blåmeis, svartmeis og flere blåmeis

Jeg serverer meiseboller inspirert av Moseplassen , peanøtter, solsikkefrø og villfuglblanding. Noen ganger fyller jeg på med brødsmuler også. Maten henger i litt forskjellige foringsautomater ned fra balkongen i annen etasje. Det gjør det enkelt for meg å fylle på med frø hver dag. Og selve matserveringen foregår altså rett utenfor stuevinduene.
Midt i blinken :)
Fuglene har en stor busk (søtmispel) like ved som de benytter som base for matstasjonen. Der er de i fred for kattene våre.

Når spettmeisen
kommer går det unna
med mat.

Da singler det i stue-
vinduene av frø som
blir slengt unna i jakten
på de aller beste
godbitene.




Heldigvis er det noen som rydder unna det som lander på bakken. De andre småfuglene og et nusselig ekorn. Men de må være våkne, for kattene er veldig klar over området under matstasjonen. Det er endel nøster som har endt opp som godbiter for pusekattene våre dessverre.. :(
En annen sak er det med stuevinduene mine. De blir klasket fulle av frørester og fett og trenger stadig en puss. En kjedelig bivirkning som blir mer enn godt nok oppveid av kvitringen på utsiden.

I dag har jeg hatt besøk av dompap, pilfink, blåmeis, svartmeis, granmeis, kjøttmeis, spettmeis og flaggspett.

Kjempekoselig!

Slutt med den tellingen! Jeg vil ha matro...

God helg alle fuglevenner :)

Ny hage

Da vi kom til vår nye hage i slutten av oktober 2008, var den allerede dekket av snø. Det var en enorm hekk i enden av plenen mot dammen, men ellers ingen avgrensninger.

Når jeg kikket ut av stuevinduene skvatt jeg litt til å begynne med, for det så jo ut som det sto et hus i hagen...

Mitt første prosjekt måtte definitivt bli et gjerde. Hagen måtte få grenser og romfølelse - og nabohuset måtte ut av hagen min...

Neste vår var jeg veldig spent på om det gjemte seg noen løkplanter under snøen. Men nei, det gjorde det ikke. Ikke noen blomsterbed heller. Sukk...

Noen ville blomster dukket imidlertid opp, og hver fargeklatt ble tatt godt i mot. Blåveisen skjøt opp sine dunete knopper og fortalte om kalkrik jord. Små fioler nikket blidt mot aprilsola.
Heggen slo ut sine velduftende blomster og granen prydet seg med knallrød blomstring.

Med hjelp av snille foreldre, søstre og svogere ble det gjerde rundt tomta (i rekordfart) da våren endelig kom. Og endelig, ble hagen helt min.

I løpet av vårvinteren hadde jeg saget ned hekken mot dammen. Det åpnet opp hagen veldig og åpenbarte en spennende utsikt.
Vi satte gjerdet så nær dammen vi turde i den bratte skråningen. På den måten ble naturtomten ned mot vannet sikret og tilgjengelig.

Jeg var heldig den første våren og fikk endel planter fra et ektepar som skulle flytte fra sin hage. I tillegg var det en gammel dame som skulle fjerne et blomsterbed. Der kunne jeg forsyne meg.

Jeg gravde som en gal. Jeg måtte lage bed til plantene jeg fikk. Jeg gjøv løs på plenen og sakte, men sikkert ble det blomsterbed. Jeg brukte døde trestammer fra skråningen og steiner jeg gravde opp, som kanter. Alle småtrærne jeg ryddet vekk, kuttet jeg opp til fliser og fylte på stien i bedet.
Det var deilig å se at det begynte å blomstre rundt meg igjen.

Her er det første bildet fra våren 2009 og det andre fra våren 2010.

Og til slutt et par bilder fra i fjor sommer. Stien er der fortsatt selv om den ikke synes like godt. Og det er noe av det jeg liker best, nemlig å kunne bevege meg inn blant plantene :)

Vårminner

En vårdag for mange år siden, med fluesurr og solvarme

Jeg flyttet fra gamlehagen min for ca fire år siden. Den var da 17 år gammel og ganske voksen. I allefall deler av den.
Det fine med en velvokst hage er at den hjelper mer og mer til selv. Når det blir så tett og frodig og stort at hagen vokser fortere enn man klarer å henge med, da begynner det å skje små mirakler.
Plutselig dukker det opp en løytnantshjerte mellom to steiner og en krokus midt ute på plenen. En stjerneskjerm blir til mange og det er bare å flytte dem rundt og glede seg til de skal blomstre og avsløre fargen sin.
 Det er jo ikke det at plantene ikke formerer seg i en ung hage, men når det er få planter er det lett å luke litt for nøye, klippe av alle blomster i det de visner og rydde vekk alle muligheter til naturlig frøformering.

Selv en etablert og ellers frodig hage, ser gjerne litt flat og naken ut i det snøen forsvinner.
Men hvem bryr seg vel om det, når spirene bryter gjennom gammelt løv og planterester? Når den ene knoppen etter den andre åpner seg og gnistrer av farger.
Jeg lengter etter lys og farger hele vinteren og plutselig så er de der i all sin prakt. Knallgule vinterblomst, krokus og påskeliljer. Knallblå perleblomst, snøstjerner og scilla. Det er en vidunderlig tid når våren kommer.

Vårpryd på veg opp

Jeg hadde påskeliljer i mange fargevarianter i gamlehagen. Her er den gode gamle gule.

Hele planten er giftig. Den bør helst ikke settes i vase sammen med andre blomster da de kan visne på grunn av den giftige plantesaften som påskeliljene utskiller.

Her er en type villtulipan. Tulipa 'Violacea'

Den er ganske lav og nett. Den har en nydelig skarp rosa farge med mørk bunn.

I gamlehagen hadde jeg plantet litt løkplanter rundt de fleste trærne i tillegg til bedene. Her er det en gruppen snøstjerner som pynter opp ved en ganske ung lind.

Blå og rosa snøstjerner.

Chionodoxa 'Luciliae' og Krokus 'Advance'

En flittig bie sanker pollen fra Chionodoxa 'Pink Giant'. 

Jeg har satt snøstjerner i den nye hagen min også. De er nydelige. De formerer seg med frø og sideløk. Maur sprer gjerne frøene. Her på Fagertun har vi mengder av maur, så forhåpentligvis vil det dukke opp snøstjerner litt rundt omkring etterhvert.


Når det gjelder krokus er jeg nok mest glad i de små variantene, men jeg har jo funnet ut at lengst unna kan det være lurt med noen store for at de skal synes bedre innenfra.

Jeg drømmer om driver av krokus om våren. De glade fargene lyser opp i det brune landskapet som vinteren etterlater seg.
Siden krokus også sprer seg ved hjelp av sideknoller og frø er det bare å sette sin lit til maurene her også.

Krokus Tommasinianus 'Ruby Giant' og Krokus 'Big Yellow'

Vinterblomsten er ofte den første som dukker opp. Den blomstrer som regel mens det fortsatt ligger snø. Jeg har aldri fått til de riktig store mengdene av denne planten, men noen eksemplarer må jeg ha.

Eranthus hyemalis - Vinterblomst

Den har sin opprinnelse i vårfuktige skogbryn i Sør-Europa, og brer seg med korte utløpere og frø.

Jeg hadde mye av villtulipanen Tulipa 'Tarda' i gamlehagen. Den har mange blomster på hver stengel som åpner seg i sol og lukker seg i skygge. Den brer seg med utløpere og sår seg selv.

Tulipa 'Tarda' sammen med Scilla og Vårkjærminne.

Min favoritt blant tulipanene er denne botaniske sorten som heter Tulipa 'Turkestanica'.

Den er nydelig og grasiøs. Dessverre har jeg ikke denne i min nye hage. Men kanskje om jeg får tak i løk neste høst? Det må jeg få til!

Siden det fortsatt bare er januar så må jeg nok nøye meg med drømmene en lang stund enda.

Men jeg kan jo snuse litt på tulipanene som vokser ut av vasen på stuebordet og perleblomstene som begynner å vise blåfarge i kjøkkenvinduet.

Mine inspirasjonskilder

Hvorfor er det slik at vi har så forskjellige lidenskaper, vi mennesker? Noen er hektet på fotball eller annen sport på tv, noen trener selv døgnet rundt, noen må dyrke sine friluftsinteresser for å koble av og atter andre må henge i fallskjerm eller kaste seg ut fra høye fjell for å kjenne at de lever. Det er ikke grenser for hvor mange hobbyer man kan velge blant og allikevel ender noen av oss opp med rumpa i været og fingrene i jorden.

Det er ikke bare rumpa i været da, haging er også nyting. Her ved en av døtrene mine :)

Er det helt tilfeldig hva som styrer oss inn i en hobby/lidenskap eller er vi født med en trang til å gjøre noe spesielt?
Ikke vet jeg, men spennende er det uansett - for de som ender opp med en hobby.
De som av en eller annen grunn ikke gjør det... vel de vet sikkert mer om det å kjede seg og mindre om ilingene av fryd i hjertet når en har fått til noe en lenge har drømt om.

Jeg vet ikke helt når jeg ble rammet av hagegalskap. Kanskje var det medfødt, eller muligens ble jeg smittet i ung alder. Min morfar var ivrig med georginene og begoniaen sin. Og han pratet mye om sin barndoms store runde georginebed. Mormor og mamma likte urter og farfar plantet høstløk.

Uansett slo ikke galskapen ut før jeg flyttet hjemmefra og fikk min egen hage. Da skjedde det noe.  Først ville jeg ha et gjerde. Så ville jeg ha et urtebed.
Jeg hadde vokst opp med urter, så det var naturlig.
Jeg kjøpte en urtebok og etter å ha lest litt skjønte jeg at jeg ikke skulle ha et urtebed, men en urtehage.
Større enn først planlagt, symmetrisk med tråkkheller og selvfølgelig en hekk rundt.
Det ble mitt aller første prosjekt. -i en lang rekke ;)

Men akkurat som urtehagen min endret seg med årene, endret også jeg meg. Jeg skjønte at peppermynte ikke kunne vokse fritt uten grenser og urtehagen ga slipp på symmetrien til fordel for noen praktiske faktorer. Enkelte planter måtte ha mye sol, andre ikke så mye, og jeg trengte å komme frem mellom dem alle. Helst med trillebår. Til og med når de etterhvert veltet utover i bredden også.

Jeg skaffet meg flere og flere bøker. Jeg begynte å abonnere på Norsk Hagetidend og etterhvert på Hagen for Alle og Gardeners' World. En lang periode klarte jeg å skaffe meg noen svenske trädgårds-magasiner også.











Til å begynne med gikk det mest i faktabøker, men etterhvert leste jeg bøker om hager og menneskene bak dem. Det ble jo enda mer inspirerende.

Da jeg leste en bok om Tasha Tudor sin hage ble jeg helt forelsket.
Tasha Tudor var en velkjent amerikansk barnebokforfatter og illustratør. Hun døde i 2008, 92 år gammel.
Hagen hennes var bugnende full av blomster. Den var romantisk rufsete med plantene i fokus. Hun plukket inn frodige buketter av dem og hun malte dem.
Selv gikk hun kledd i kjoler, lag på lag når det var kaldt og med sjal om nødvendig. Riktig en søt gammel dame som passet på en prikk inn i hagen sin. (Egentlig var det omvendt selvfølgelig..)

Du kan se en film fra hagen hennes her her.

Jeg tror at Tasha Tudor (dvs boken om hagen hennes) har vært av dem som har påvirket hageinteressen min aller mest.
Foruten hagen hennes så har også den engelske hageskribenten Monty Don fanget meg.

Jeg har lest mange bøker av han. Monty Don er opptatt av økologisk haging og han skriver godt. Jeg synes det er spesielt koselig og fengende å lese hagebøker som får fram forfatterens egen genuine interesse. Når selve teksten mer enn bildene klarer å formidle følelser, dufter, smaker og stemninger da har jeg funnet en god bok.








Det er forresten en annen engelsk hageforfatter og tv-personlighet som har påvirket forholdet mitt til haging. Det er Alan Titchmarsh, og spesielt hans tv-serie "How to be a gardener".
En nydelig serie med mange sekvenser hvor plantene er filmet over lang tid for så å vises i høy hastighet. Det er nesten magisk å se spirene skyte opp av jorden mens de bøyer ser fra side til side på sin vei opp mot lyset. -Og Alans måte å forklare på virker humoristisk overbevisende. Han ser ut som han nyter jobben sin og mener hvert ord han sier.

Dette er Alan Titchmarsh' nyeste bok. En vakker bok om hans egen private hage.

Julegave til meg selv i år :D













I det siste har jeg oppdaget bloggingens hageverden. Snakk om inspirasjonskilde! Den første jeg hørte om var Moseplassen (på radio, mener jeg å huske) og da fant jeg lykken.
Fra å ha haget i min egen verden med en årlig hagevandring på Toten (og en Hagemesse på Lillestrøm) til å oppdage at det er en uuttømmelig kilde av likesinnede tilgjengelig bare noen tastetrykk unna, det var fantastisk!

Nå gleder jeg meg til å bli fanget av nye ideer og hente visdom fra andre, og så håper jeg at jeg kan bidra litt selv også.

Delt glede er dobbel glede :)