Fagertunhagen 2020

    

Som hvert eneste år tidligere, var det også i 2020 nye hageprosjekter som okkupert gartneren og assistenten i Fagertunhagen. 

Det blir aldri tomt for idéer til nye prosjekter, og det er heldigvis slik at når våren smelter fram fra snøen så er jorden både naken og så porøs at det er lett å kaste seg i gang med spaden. 

I 2020 ble det flere nye bed og ikke minst; det ble endelig vann i hagen! 

Vi laget også en potetåker av gresstorv, transplanterte plen og bygget en veranda ut i løse luften. Det var mye som skjedde på en gang. Akkurat slik liker jeg å ha det. Da kan jeg veksle på hvilket prosjekt jeg jobber med og blir ikke så lei som om jeg skulle gjort én og én ting ferdig av gangen. Ved å ha flere baller i luften kan jeg leke med den som solen skinner på til enhver tid. Eller den som ligger i skyggen hvis det er uutholdelig varmt. Veldig praktisk!

Før hadde jeg en større plenflate foran flammebedet. 

Det ga et rolig inntrykk foran et ganske dramatisk bed.

Men forandring fryder, og i mangel på annet areal ble denne plenen spadd opp våren 2020.

Nå har jeg i stedet en sitteplass på heller og grus, flere nye bed og en vanninstallasjon. 

Plenen ble redusert til gangstier mellom bedene.

Det er spennende med stier å gå på, og hagen har plutselig fått flere rom. 

Spesielt sitteplassen ble koselig å sitte ved.

Det ble ganske umiddelbart høyde i flere av de nye bedene fordi jeg laget et stort klatrestativ av armeringsnett gjennom det ene bedet, og satte opp en obelisk i et av de andre. 

Armeringsjern er nesten usynlig og helt vedlikeholdsfritt. 

Den klatrende squashen i kjøkkenhagen fikk glede av alt avkapp som ble en superstødig wigwam på lange ben. Så kunne squashen få sveve over bedet med all sin tyngde og jeg kunne underplante og utnytte plassen maksimalt.

Det er forunderlig hvor mye man kan få ut av et gitt areal. Selv om all den flate tomten nå er opparbeidet, er det heldigvis mer tomt igjen. Bak drivhuset og pergolaen er det en stupbratt skråning full av brennesle, geitrams og villbringebær. Der var det en fyllplass hvor jeg kunne tippe trillebårlass med stein og brask tidligere. Da 2020-sesongen var over, var fyllplassen dekket av en svær veranda på lange bein - nærmest hengende ut over skråningen. Plutselig hadde hagen min vokst med 40 kvadratmeter, og jeg hadde fått en annen vei å gå for å komme meg bak uthuset. 

I 2020 ble det altså flere nye bed og en dam med fontene i et betongrør. Røret hadde ligget bak uthuset siden jeg flyttet hit. Fylt av skitt og lort, maling, metall, glass og glava. Ja, og en velvoksen bjørk... Men den sagde vi ned for noen år siden.

Det meste av fortidens synder dukker opp når jeg iherdig ommøblerer de øverste jordlagene i hagen. Det er rart og trist å finne så mye søppel i bakken, men neppe unikt. Det er kanskje først med min generasjon at det har blitt fokus på miljø - og nå også mikroplast.

Det siste har jeg massevis av. Nedgravd, sprø og grønn plastikk har blitt silt ut av jorden bak uthuset, men de minste bitene er umulige å plukke vekk. Makroplast i dag, mikroplast i morgen.

Jordbærveggen som vi satte opp i 2019 fikk nytt bur i 2020. Vekk med grønt bærnett og på med blankt metallnett. Det ble mye mer diskret. Med dør på plass ble hele buret mer solid også.

Jeg måtte dessverre skifte ut to tredeler av jordbærplantene etter vinteren 2019. De tålte (naturlig nok) ikke at det la seg et tykt lag med blåis oppi hver hylle...

Denne vinteren har de fått et lag med fleeceduk i hver hylle og i tillegg er det en snømengde av de store som dekker hele hagen, inkludert jordbærveggen.

Noe jeg hadde planlagt å gjøre i 2020, men som jeg ikke rakk, var å forsterke kvisthulen med friske greiner. Det kan man si jeg angret på her om dagen da jeg kikket ut en morgen og så at hulen hadde gitt etter for snøen i løpet av natten. Temperaturen hadde gått fra tosifret minus til plussgrader og det sluddet i vei. Snøen ble blytung - og knas -  så var kvisthulen klar for å bli neste vårprosjekt her i hagen.

Helt alene som prosjekt for 2021, bir nok ikke kvisthulen. Bak uthuset har jeg lyst til å lage et lite woodland og/eller stumpery. Det som var potetåker i 2020, kan bli med i woodlandhagen til sommeren.  

Men det største prosjektet for 2021 blir nok å redde uthuset mitt. Det siger mer og mer over mot den ene siden. Håper jeg er tidsnok ute her, så vi ikke får en ny kvisthuleerfaring i større målestokk. Det ville vært kjedelig!

Splitter ny podkast om hage

 

Hagespiren Podcast

Det er lenge siden siste innlegg her på bloggen, men det er ikke fordi jeg har blitt lei av hage. 

Tvert i mot! Hagelidenskapen blomstrer mer enn noensinne. Selv midt i januar tenker jeg hage døgnet rundt og vaskerommet er for lengst omgjort til planterom.

Men mellom jobb, frøsåing og hageplaner har det plutselig sneket seg inn en ny aktivitet. Det bales med opptagere, pledd på veggen, redigeringsprogrammer og språklige ulyder. Det snakkes, lyttes og klippes. Deretter klippes det enda mer - og mer og mer. 

Men tilbake til starten:

I oktober fikk jeg en melding på telefonen;

Som lyn fra klar himmel ble en vag podkastidé langt bak i hjernebarken blåst opp og fram til et Eureka!

Hagepodkast! - Ja! Selvfølgelig!

Jeg trengte ikke et millisekunds betenkningstid.

De tankene var allerede tenkt.

Vi ble like oppglødd begge to og kastet oss i gang med å hente informasjon om hvordan man går frem for å lage podkast.

Opptager og redigeringsprogram hadde jeg fra før, og med Lise ved kjøkkenbordet manglet det ikke på innhold til en podkast.

Fra oktober har vi møttes en gang i uken. 2 timer med skravling og et ublygt antall timer med klipping i etterkant.

Navnet ble Hagespiren og vi skaffet oss domene for Hjemmeside, laget Facebook side, Instagram profil og YouTube kanal.

Skal det være så skal det være.

Vi leker ikke podkast! Vi drømmer stort med en gang og satser deretter.

Målet for Hagespiren er å underholde og inspirere. Vi byr på oss selv med fakta og fjas, deler rundhåndet av både hagefiasko og hagesuksess mens vi krydrer det hele med gode hagetips.

Vi merker at vi blir bedre og bedre til å snakke, (les: ikke snakke i munnen på hverandre, ikke avbryte hverandre og ikke bruke de tre siste bokstavene i alfabetet. Æhh..., Øhh..., Åhh...)

Vi tør imidlertid aldri slå av opptageren, for gullkornene kommer gjerne når vi tar pause mellom slagene.

Men hvem er vi?

Hagespiren Podcast består som dere har skjønt av Lise og meg.

Lise er en sprudlende, blid og humørfylt dame som man oppdager lenge før man ser, fordi man kan høre den smittende latteren nærme seg.

Hun er like kjapp i replikken som hun er med alt annet. Fort gjort i en port, som hun sier.

Lise representerer de som er litt utålmodige og gjerne vil gjøre ting enkelt. Hun foretrekker late hager og klarer seg fint uten primadonnaplanter som trenger særbehandling for å trives.

Lise er en kløpper på markedsføring, strategier, sosiale medier og markedsanalyser. Hun vet veldig godt hva vi bør gjøre og hvorfor. 

Selv heter jeg Gerd Ellen. 

Jeg er rett og slett lidenskapelig opptatt av haging. 

(Og ja, jeg vet at haging ikke er ordentlig ord, men kanskje det kan bli det, om jeg bare bruker det nok..)

Der Lise er utålmodig er jeg det motsatte. Jeg liker å pirke med detaljer og gir meg sjelden før jeg er helt fornøyd. 

Arbeidsdelingen er derfor ganske opplagt. 

Lise tar seg av det administrative som spørreundersøkelser (joda, vi testet 1. episode på mer enn 50 personer før vi lanserte den), markedsføring og oppfølging av sosiale medier - mens jeg er kreativ og nitidig tålmodig med bilder, filmer og lydfiler.

Sammen utfyller vi hverandre, og det blir en god kontrast mellom oss som personer i podkasten.

Hvis noen nå ble nysgjerrige, og kunne tenke seg 20 minutter med lettbeint hageunderholdning, er det ingen grunn til å nøle.

Hvor kan du lytte til Hagespiren Podcast?

(Klikk på bildene, de er linket)

På Spotify

På Apple Podcasts

På Google Podcasts

Om du ikke har abonnement på noen av plattformene over, kan du høre de to første episodene direkte fra disse linkene 😊

Velkommen innom

på gjenhør!

Det var en gang en bønnebue

Bønnebuen min. Den som aldri fikk oppleve en eneste bønneorgie, men som måtte nøye seg med sukkererter, blomstererter, squash og gresskar.
Bønnebuen som måtte tåle at nykommerne av armeringsnett fylte seg opp med bønner i både gult, grønt og lilla. Bønnebuen som akkurat hadde fått ny benk og gulv av betongheller, og som skulle nyte alderdommen med panoramautsikt over resten av kjøkkenhagen.

Det var piletrærne og syrinen sin skyld... for ikke å snakke om gartnerens. 
Gartneren som ikke gjorde grundig nok forarbeid med kjøkkenhagekassene. Gartneren som ikke skjønte at trærne kom til å stikke røttene sine opp i saker de ikke hadde noe med. 
Naivt!

Og bønnebuen måtte ta støyten selvfølgelig. Fullkomment urettferdig!

Jeg tror forresten ikke at bønnebuer har følelser som kan bli såret. De er altfor praktisk anlagt. 

I den grad de er bevisste, ser de sikkert på sin siste hvile i bunnen av den nyrensede kjøkkenhagekassen som helt optimal. Der blir de (for nå har bønnebuen blitt delt i mange, mange biter) satt pris på av utallige individer og livsformer, mange flere enn de som holdt dem med selskap oppe i dagslyset. Og i bønnebuens glansdager var det mange som både søkte ly og hvile, skjul og utsiktsplass i buen. Ja, og gartneren da. Gartneren som aldri kunne la være å plukke på kvistene, rette på blomstene, titte mellom greinene og stadig tilføre ungjyplinger av noen myke, sevjegrønne ungtrær for å stabilisere. Som om det var behov for slikt!

Og så kom altså disse nabobuene av jern. Noen fikk riktignok en innramming av trestammer, men selv om de stilte bønnebuen i skyggen så kunne de ikke varte opp på langt nær like mange insekter og sopper på kvistene sine. Bønnebuen godtet seg nok litt over det. Men det ble roligere tider i buen.

Planen for buen var som navnet sier, at den skulle være klatrestativ for bønner. Drømmen var å kunne gå inn under buen og høste bønner i kaskader fra taket. 

Men bønnene likte ikke buen - eller kanskje det var omvendt, men de ble i hvertfall aldri venner.
Bønnene klagde over av greinene var for tykke, og buen ble snurt. 

Først når noen omfangsrike gresskar og squashplanter kilte buen oppover beina ble det søt musikk. Squash og gresskar fikk slynge seg rundt og legge seg over greiner. De strøk over buen som strammet musklene og holdt seg  høy og staselig til tross for vekten av bladverk og av de runde, små og akkurat passe fyldige gresskarene. Tromboncino squashene vokste seg meterlange før de ble oppdaget inne i alt bladverket. De trodde nok de hadde blitt født inn i en jungel, men så var det bare 2018 som blåste tropevarme over både innland og utland.

Kanskje tenker noen at det bare skulle mangle om ikke buen kunne bære børen av squash og gresskar. Og det kan man jo sagtens spørre seg.. Men bare om man ikke opplevde vinteren i 2018! 

Da var det så mye snø at buen på et tidspunkt ble helt borte. Delvis fordi snødekket selv var rekorddypt, og delvis fordi snøen fra inngangspartiet måtte måkes ut i hagen. Buen ble trykket sammen, og jeg trodde den var ferdig, men i takt med at snøen smeltet (i slutten av april) så reiste buen seg opp igjen. Den var seig, den bønnebuen!

Og nå ligger den altså i bunnen av den ene kassen. Jeg sa det var fordi jeg måtte grave ut all jorden fra kassen og da ville grunnen under hele buens venstre side forsvinne. Og det var jo sant... men kanskje ikke hele sannheten. Etter å ha satt opp flere buer av armeringsjern, og sett hvor lett det er for planter å slynge seg rundt det tynne jernet, fikk jeg lyst på mer jern. Men det kunne jeg jo ikke si! Heller ikke at bønnebuen kastet mer skygge enn armeringsbuene...

Det bønnebuer ikke vet, det har de ikke vondt av. Og nå har kjøkkenhagekassen fått tømt seg for røtter og markduk er lagt i bunnen. All ståltråd ble møysommelig surret av bønnebuen og kvistene delt opp og lagt i bunnen. Deretter ble det påfyll av kvist og kvast, grønt og brunt, halvferdig hagekompost og løv. Jorden som først ble spadd ut ble spadd tilbake og bokashikompost tilført. Og så ble det frost.


Hvil i biter og mat jorden, kjære bønnebue. Kanskje det blir du som gjør at bønnene en gang får lyst til å vokse i kassen likevel. Men da får det bli lave bønner, eller hva sier du?

Vintervakuum

Blåmeis

For meg er januar er en måned full av optimisme fordi lyset har begynt å tøye tiden i begge ender. Fuglene synger og farger opp i en ellers fargeløs hage. Frøposene dukker opp fra kjølige gjemmesteder og postkassen lokker med enda flere frø.

Stillits

Dompap

Samtidig er januar som et vakuum i hagen. Tilsynelatende står tiden bare bom stille. Været og døgnene kommer og går. Snøen daler og smelter, fryser og blir til is. Regn, sludd og varmegrader herjer, men alt ser ut til å prelle av på overflaten.
Det settes varmerekorder og snøen forsvinner, men ikke her. Fagertun er spesialisert på å tiltrekke seg snø og vintervær. Neida, det er ikke helt sant, men det føles virkelig slik.
Når jeg leser og hører om vårtegn andre steder, håper jeg innerst inne det skal bety at våren vil komme ekstra tidlig til Fagertun i år. Det er selvfølgelig et veldig egoistisk og lite miljøvennlig håp, men å si noe annet ville være å lyve.

Nøtteliten må klø seg litt på magen

Klokkerankespiren på vei opp

Nydusjet klokkerankebaby

Vårlengselen er så grunnleggende tilstede i meg at det nærmest verker i kroppen nå som hagen står i ro og jeg ikke kan komme under huden på den. (Eller snøen da..)
Mørket dominerer fortsatt døgnet og hjemmetid tilbringes for det meste innendørs. Det blir altfor mye stillesittende haging gjennom hageblader og skjermer, men noen frø er selvfølgelig kommet i jorden. De første brettene med spirer står godt plassert under lys i planterommet i kjelleren. Vaskerommet er gjort om til så-, prikle- og ompottingsrom for de neste 5 månedene. Det vil si at klesvasken må finne seg i selskap av jordsekker og potter i hopetall.




I drivhuset er det satt opp hyller klare til å ta imot en hærskare med planter når bare lys og temperatur blir bra nok om to-tre måneder. Enn så lenge er gulvet dekket av krukker som jeg fyller med gammel, brukt krukkejord og bokashi. Jeg sår til med salat og diverse annet i krukkene og håper at dette skal spire når tiden blir moden. Det ville være synd om noe spirte opp for tidlig, for så å gå med i en påfølgende kuldeperiode. Vi er tross alt bare i januar enda, så det kan fortsatt bli en skikkelig snørik og kald vinter. (Oj, der kom visst den lille fornuftige stemmen på skulderen min fram med en pekefinger...)



Det fine med januar er at jeg får god tid til å planlegge alt jeg har lyst til å gjøre til sommeren. Jeg vil rive uthuset og bygge nytt (eller evt restaurere det gamle). Jeg vil dyrke opp området bak uthuset. Siden jeg i årevis har tenkt at jeg burde gjøre noe med plenen foran flammebedet, og stålisen nå brer seg på alle stiene over gresset, kan det jo hende at dette faktisk blir våren hvor det kommer til å skje. Og, hvis jeg først skal ta opp gresset, burde jeg ikke da passe på å lage min aller første hagedam? Jeg vil jo ha en wildlife-vennlig hage!

Frøstand av Gullklematis

Vi får se hva som skjer til våren. Det som er sikkert er at jeg skal feire bursdagen min i April med å reise på en hagetur til England med Morten. Det blir garantert vårens høydepunkt (når jeg ser bort fra den aller første krokusen som slår ut i blomst og den første gangen jeg kan sette meg ned i et bed og luke mens jeg kjenner den råtunge duften av jord og vår)
Vi skal lade opp med Hagemessen på Lillestrøm før vi drar til RHS Flowershow i Cardiff. Derfra er planen at ferden videre går til Sudeley Castle & Gardens før vi ender opp i RHS Garden Wisley.

Pleier jeg ikke bli nok inspirert fra før når våren kommer, så skal jeg i hvertfall bli det denne våren.
Åh, som jeg gleder meg!